På tide å hoppe av koronavirusets raserikarusell

Skammen som kastes etter store grupper er lite hjelpsom og ofte malplassert.

Publisert Sist oppdatert

I begynnelsen av fadderuka kom det en regelrett storm av artikler i media om hvor mange studenter som satt alt for nærme hverandre, i alt for store grupper, i alt for små parker. Noen var kjappe med å skyte tilbake at det ikke var studentene som hadde vært på utenlands­reisene og harry­handelen førte til smitteoppblomstring i Norge.

Dette var de to forrige gruppene som virkelig hadde fått gjennomgå. Før dem var det folk som dro på stranda, folk på norgesferie, folk på utesteder, folk i Oslo, folk på hytta. Jeg har helt sikkert glemt noen her, men gjerne fyll på med grupper du selv, eller noen du kjenner, hater. Om vi skal fortsette på denne måten, merker jeg dette kan bli en lang, lang høst.

Om man baserer seg på avis­over­skrifter i det ganske land, er det nesten et under at vi ikke alle er smittet alle­rede. «Fadderuka kunne bli en smittebombe», ble det blant annet sagt. Enn så lenge har dette latt vente på seg. Det har vært et utbrudd i Bergen som knyttes til studiesteder, noe som selvsagt ikke er heldig, men som kanskje også kunne skjedd uten en fadder­uke. I Bergen ble fadderuka også avlyst, selv om det antakeligvis ikke stoppet all fest.

Dette er ikke for å bagatellisere covid-19, eller smitteverntiltak, men for å poengtere at smitte­risiko kan være vanskelig å forutse. Det er mange skrekk­scenarioer vi har fått servert, som ikke har gått i oppfyllelse. Kata­strofescenarioer er noe alle myndig­heter alltid må ta stilling til. Men medie­oppslag reflekterer ikke nød­vendigvis reell risiko.

Jeg deltok ikke selv på fadderuka, men befant meg i Høgskoleparken ved et par anledninger. Min opplevelse var at de fleste oppholdt seg i grupper under 20 og var relativt flinke til å holde avstand. Bilder av studenter, tilsyne­latende liggende i store klynger, verserte i aviser og sosiale medier. At noen satt for nærme, er nok sant, men som det ofte er med å se ting på avstand, kan synet bedra. Om man kommer litt nærmere på folk, både i en metaforisk, og bokstavelig forstand, vil man se at de fleste er opptatt av å ta det samme hensynet som deg selv, selv om man kan glemme seg litt.

Om man ser på Oxford-universitetets Coronavirus Government Response Tracker, som måler hvor strenge tiltak ulike stater har på ulike tidspunkt, har Norge, i hvert fall siden midten av mai, hatt forholdsvis milde tiltak. Likevel har vi blant de lavere smittetallene i Europa. Dette kan forklares på mange måter, men man må jo også anta at folk er ganske flinke til å ta fornuftige valg.

Dette trenger ikke å være et direkte argument mot skam. En liten dose skam kan være en ganske fin ting for å rette opp uønsket adferd. Men på et gruppenivå hjelper det ingenting. Mange individer praktiserer risikofylt atferd, og det er selvsagt noe man bør minimere.

Mye sinne bunner nok ut i en for­ståelig frustrasjon og frykt. Det er all grunn til å ta viruset og dets effekter på alvor, men med litt mer forståelse for hverandre, kan det kanskje bli litt mindre slitsomt å komme seg gjennom det hele. Mye har blitt sagt om den nye tilliten til styresmakter som har hjulpet Norge. Kanskje trenger vi litt tillit til hverandre også.