Kræsjkurs i elektronisk dansemusikk

Det er mye som tyder på at nordmenn er glad i løsristing, gauling, hoiing og det man ellers forbinder med en fuktig natt mellom glisne dansegulv og mugne skogsrave. Kanskje er du som meg, og startet den pandemifrie tilværelsen med å bli konfrontert med den brutale erkjennelsen at du rett og slett har glemt hvordan man havner i modus. Skulle du finne det interessant å slepe øyeeplene nedover siden, vil du finne løsningen på problemet: en kort innføring i de fantastiske beistene som bor i klubbmusikkens vidunderlige fyrstedømme, og hvor man finner dem.

Huset der alt begynte

Housemusikk, eller husmusikk for de vordende fedrene der ute, er den største og mest berømte skapningen du vil møte på. Selv om det er vanskelig å sette fingeren på akkurat når våre forfedre begynte å bruke elektriske kretser til å lage dansemusikk, så vet vi at housen er én av dem som har vært lengst i gamet. Akkurat denne formen for svingtakteri begynte i Chicago på det tidlige åttitall, da Frankie Knuckles og et knippe andre lokale DJ-er fant det for godt å remikse favorittlåtene sine med ekstra effekter og rytmiske tillegg. Den gangen hadde housemusikken sitt utspring i blant annet italo-disko, tidlig hiphop og elektropop, men i dag står sjangeren på egne bein som en mangehodet stormakt.

Moderne undersjangre inkluderer progressiv house, elektro-house, techhouse og deep-house, for å nevne noen. Husmusikkteltet er stort, men det eksisterer også fellestrekk. Tempoet er som regel mellom 120 og 130 slag i minuttet, også kjent som noenlunde raskt, og basstrommen i starten av hver takt er et urokkelig must.

Imidlertid er det der likhetene stopper, og man vil støte på et mangfold av ulike lydbilder om man dykker ned. Deep-house, for eksempel, preges av tydelig inspirasjon fra amerikansk soul og funk. Det er roligere, dypere og mer sensuelt. Kontrasten til de tunge basslinjene og de skjærende syntriffene i elektro-house er stor.

Tekno – om maskiner kunne synge

Tekno er en bred og tidvis svært eksperimentell sjanger som kjennetegnes av et tempo på mellom 125 og 150 slag i minuttet, et større fokus på det rytmiske enn det melodiske, kreativ bruk av elektronisk dingselyd og den samme repetitive basstrommen som vi kjenner fra house. Og ja, selv om tekno kan være svært kompleks, kan den også oppleves som repetitiv. De tidlige teknopionérene var futurister og teknologiinteresserte, og lot interessen for synthesizere, trommemaskiner og science fiction komme til syne i musikken. Utstyrt med nytt maskineri og utforskertrang blandet de sammen syntpop og eksisterende sjangre som house og elektro, og skapte det vi i dag kjenner som Detroit tekno.

Jeg spekulerer i om «tekno» etter hvert har endt opp som et feilaktig paraplybegrep for all musikk med synthesizere, av den grunn at den kan være så vanskelig å definere. Ikke at det hindrer meg i å prøve. I det mer rolige hjørnet kan vi finne undersjangeren ambient tekno, som kombinerer de svøpende og akvatiske bakteppene fra ambient med den særegne perkussive strukturen som er for teknomusikkens hjertebarn å regne. På motsatt side finner vi hard tekno, som du kanskje allerede kan se for deg hvordan lyder. Dunker du lenge nok til det her, glemmer du både personnummeret og pensum. Tempoet er høyt, det florerer av syrete synt og basstrommen er kraftig nok til å riste murvegger sønder og sammen.

Et sted midt i mellom finner du industriell tekno, som tilsynelatende har forlatte fabrikker og varehus som eneste inspirasjonskilde. Ellers kan den spartanske minimal tekno, perfekt for deg som aldri møblerte studenthybelen, acid-tekno, «syremusikk» på folkemunne, og ovennevnte tech-house, som er en krysning mellom house og tekno, nevnes som eksempler på ytterligere variasjon.

LES OGSÅ: Hva hører studentene på?

Disko i verdensrommet

Visste du at Norge har sin helt egen klubbmusikksjanger? Denne stilarten heter oslodisko, og sporer sitt opphav til den italienske italo-diskoen, et navn du kanskje husker fra tidligere. Det er funky, dansbart og strengt tatt ikke en norsk oppfinnelse, men siden Oslovarianten av space-disko har vokst seg så stor og populær, så velger jeg å ta meg enkelte journalistiske friheter.

Lyden av space-disko er dypt nostalgisk, varm, humørspredende og full av kjærlighet for gårsdagens syntlyder. Bassen er vuggende, melodiene er suggerende og tempoet er bedagelig. Det er vanskelig å la være å smile til stilen som ble oppfunnet av den Oslo-baserte trioen Prins Thomas, Lindstrøm og Todd Terje på det tidlige totusentall, og som siden den gang har blitt fast klubbinventar i både inn- og utland.

Om du ikke vil oppdage oslodisko i form av feilkategorisert house mens du er ute på vift, og heller vil utforske fra sofakroken, er det bare å sjekke ut musikken til troppen som kickstartet hele sulamitten. «Apex (Lindstrøm & Prins Thomas Remix)» av Jaga Jazzist er en euforisk, leken og groovy låt som det er umulig å mislike. I tillegg er megahiten «Inspector Norse» av Todd Terje også verdt et gjensyn, for denne har du garantert hørt før!

Engelsk garasjedans

Litt på tampen vil jeg også si noen ord om garage, en britisk kreasjon som har gjort det stort på norske dansegulv den siste tiden. Stilarten defineres av den frekke, smidige og byksende perkusjonen som antakelig vil gi deg en trang til å teste ut litt heftig fotarbeid. Hastigheten er tilnærmet lik den i house, men her er det statiske drønnet i house byttet ut med synkoperte og lekne trommer, som gjør at det hele føles rimelig sprettent. Og etter flere perioder som farsott på britiske hitlister har den også nådd oss her på nordkalotten.

Sjekk det ut

Nå kan du forhåpentligvis plassere hovedstedene på det norske klubbkartet, og har kanskje også blitt litt kjent med de ulike vesenene som gresser, jakter og parer seg i det vide festlandskapet. Om begeistringen og iveren har smittet over, anbefaler jeg å sjekke ut det Trondheim har å by av lokal beitemark, og å slå av en prat med noen av ildsjelene som driver det hele.