Lørdagskveld med Jesus

Mens mange av Trondheims studenter gjør seg klare for den obligatoriske lørdagsfylla, tar noen hundre av dem turen til Salem menighet for å komme nærmere Gud.

Publisert Sist oppdatert

Et smil og en hilsende hånd møter folk i døra idet man kommer inn i en sal som minner mer om seremonilokalene til en borgerlig konfirmasjon enn den tradisjonelle kirka de fleste kjenner igjen fra juleavslutning med barneskolen.

Fakta

SALEM

• Salem menighet er Normisjons menighet i Trondheim. De er tilknyttet Den norske kirke.

• På lørdagskvelden samles ca 300-400 unge voksne på gudstjeneste i menigheten.

• Gudstjenestene har fokus på lovsang, forbønn og forkynnelse.

• Salem har opplevd en økning av unge voksne som tar turen til lørdagsmøtene de siste årene.

Det mest iøyefallende som vitner om at man befinner seg innenfor kristne dører, er et trekors på scenen og et digert bilde av Jesus på veggen. Lokalet runger av folk som ler, prater og hilser på hverandre.

NTNU-studenten Audun Tufte Larsen har ansvar for Ny-i-Salem-gruppen og har påtatt seg rollen som møteguide for Under Duskens besøk. Han hilser oss med en overveldende vennlighet

Fellesskap

Fra stolene bakerst i rommet er det enkelt å få oversikt over hva som foregår framme på scenen og i resten av salen. Lederen for Salem dukker opp bak mikrofonen med løfte om premie til alle som hilser på noen de ikke kjenner.

I neste øyeblikk utveksles håndtrykk og smil i forsamlingen, etterfulgt av utdeling av sjokolade som omsider når oss bakerst i rommet. Det er tydelig at her er det viktig å være imøtekommende og inkluderende, helt fra du setter foten innafor dørstokken.

Atmosfæren er trygg og varm, belysningen dempet, og alt ligger til rette for at tilbedelsen av Jesus skal gå sin vante gang.

Armer i været

Foran korset har lovsangbandet stilt seg opp. Det enorme lyd- og lysbordet bakerst i lokalet viser noe av sin nytte i det sangteksten dukker opp på veggen, og gir alle mulighet til å synge med. Det spilles blant annet coverlåter med egne Jesustekster, noen rolige og andre med mer trykk.

For en som tidligere verken har møtt Jesus eller kjent hans nærvær, kan synet av mennesker som tilsynelatende er i kontakt med Gud virke spesielt. Noen lukker bare øynene, mens andre holder armene i været.

– Lovsang er en måte å tilbe Gud på. Under lovsangen er det ikke bandet som står i fokus, men muligheten til å komme nærmere Gud og til å bli bedre kjent med han, forteller Larsen.

Summingen fra salen gjennom hele møtet bekrefter at denne sammenkomsten er ganske uhøytidelig sammenliknet med «vanlige» gudstjenester. Utover sosialiseringen med Jesus er det også rom for prat med hverandre. Ifølge Larsen er det helt opp til en selv hvor involvert man ønsker å være i gudstjenesten.

Tro og vitenskap

Larsen er sivilingeniørstudent ved linja Energi og miljø. På spørsmål om hvordan det er å kombinere sin kristne tro med realfagsstudier forklarer han at det gir opphav til tvil, men at vitenskapen bare kan fortelle hvordan mens Gud kan forklare hvorfor. Han prater ærlig om det å være kristen og om de utfordringer det kan føre med seg, om de store spørsmålene i livet, og om Salem.

– Ved å tro finner jeg svar på de store spørsmålene, og en dypere mening med livet. I dag er det et enormt fokus på å være vellykket, ha penger og få oppmerksomhet. Dette betyr lite for meg når jeg har Gud. Jeg ønsker først og fremst å forstå verden gjennom han, og å forstå Gud. Om jeg sitter på skolen og sliter med en øving finner jeg ro og fred gjennom å tenke at Gud ikke har satt meg på denne jorda for å gjøre øvinger, sier han og ler.

Pop-up kirke

Det er duket for tale av tidligere studentpastor Ørjan Tinnen for Salem. Han taler med engasjement, humor og en folkelig tone, og har til og med laget en Power point for at forsamlingen lettere skal henge med. Han taler om at kirken er for alle. Ikke som et tradisjonelt bedehus, men som et sted som er overalt til en hver tid.

Med innlevelse deler han sine egne opplevelser av at kirken ikke er begrenset til fire vegger og et klokketårn, og av å oppleve Jesus’ tilstedeværelse midt på bordet under et middagsselskap.

Talen avsluttes av møteleder med en bønn. Han snakker åpent om det å tvile og det å tro, og om hvilke utfordringer man kan møte i hverdagen.

– Tro er et mysterium som ikke kan forklares. Det som står i bibelen er idioti og ikke mulig å forklare hvis man ikke tror, sier han.

Underveis i bønnen kan man høre lyden av «amen» fra salen. Det er overraskende åpne og ærlige ord som blir sagt, og det virker som om det generelt er stor åpenhet i Salem menighet, med rom for å tvile og å dele. Det skal være et sted som føles som hjemme, et sted å oppsøke folk med samme livssyn, og et sted man kan være seg selv sammen med andre. Dette er nok en stor del av grunnen til at Salem har opplevd en enorm økning av unge voksne som trekker til menigheten de siste årene.

– Det som står i bibelen er idioti og ikke mulig å forklare hvis man ikke tror.

Møteleder i Salem menighet

Bønn og helbredelse

Møtet begynner å nærme seg slutten. Før lovsangbandet spiller sine siste sanger, kan forsamlingen heale hverandre gjennom bønn.

– Hvis noen i salen har vondt kan de rekke opp hånda, så kan de rundt legge sin hånd på dem og be for at smertene skal bli borte, sier møtelederen fra scenen.

Larsen legger til at det er mulighet for å spørre om å bli bedd for om man har det vanskelig. En ung mann et par rader foran har fått fem hender på ryggen. De konsentrerer seg, lukker øynene og ber. Bak oss står to menn i en intens healingprosess. Den ene mannens hender griper om hodet til den andre, og slik blir de stående lenge, uten å la seg forstyrre av at folk rundt dem etter hvert glir tilbake til vanlige samtaler.

Med et utgangspunkt om å åpne opp for muligheten til å finne Jesus, forlater vi nå Salem fulle av nye inntrykk etter en opplevelse som var veldig ulik noe vi har opplevd før. Mens resten av forsamlingen fra Salem drar videre, tar vi turen til Samfundet for å gjøre som de fleste andre av Trondheims studenter.

Om fordommene har blitt færre eller flere er vi fortsatt usikre på. Vi sitter uansett igjen med en følelse av tilhørighet, til tross for at ingen av oss fant Jesus.