Deg være ære, herre for et herlig show

Da jeg kjedet meg på skolen litt tidligere på dagen bestemte jeg meg for å lese om årets kristenrevy. Informasjonen jeg fant var at «Tatt på fersken er en revyforestilling for deg som aldri har satt en fot i en kirke, for kristne og for deg som bare vil le og se et fantastisk show». 

Dette er akkurat den samme beskrivelsen de brukte om fjorårets forestilling Kjekt med sekt. Kristenrevyen, dere er offisielt tatt på fersken. Noen vil se på resirkulering av beskrivelse som latskap. Jeg velger å se på det som et tegn på at kristne studenter er klare for å ta klimakampen på alvor. Tusen takk for innsatsen.

Men fra spøk til alvor så viste årets revy seg å være tro til denne beskrivelsen. For en forestilling! Der jeg i fjor opplevde at revyen brukte troen som utgangspunkt for humoren, vil jeg si at de i år heller brukte den som krydder til forestillingens utgangspunkt.

Flere ganger ble folk tatt på fersken, i ordtakets rette forstand, men det var også mange ganger fersken faktisk ble tatt på. Noen ganger klarte de til og med å gjøre begge deler samtidig. Med bruk av selvironi og bibelske referanser, fremstilte den lille kristne gjengen hverdagen i Trondheim på en lettbeint og humoristisk måte. 

Der de traff best var blant annet treenighetens møte, som bunnet ut i at de tre var enige om absolutt alt, og sketsjen om tyrannosaurus rexene som ikke kom med på Noahs ark fordi de ikke ga et tydelig nok armsignal til sjåføren om å stoppe.

Sketsjen «Kirkevors» ble avsluttet med en voldsom kraftsalve, eller skal jeg si «rant». Her ble jeg imponert over hvordan skuespilleren klarte å skrike i raseri over en lengre periode uten å banne. Selv om det sikkert var innøvd mener jeg at dette er en undervurdert ferdighet. Prøv det selv. 

I avsnittene ovenfor har det blitt nevnt sketsjer fra begge akter, men jeg opplevde at nivået på sketsjene i første akt var hakket høyere. Selv om sketsjene i andre akt omsider ble morsomme, føltes det tidvis som en evighet før de kom til poenget. 

Den antatte bakgrunnen i kirkekor kommer godt med når man skal fremføre spektakulære musikalske innslag. Gjennom forestillingens gang viste skuespillerne både at de var samstemte, men også at de stod fint på egne bein. 

De var innom flere sjangere, og fikk til alt med bravur. Flere ganger viste de kristne at de til og med mestret hiphop. 

Jeg hadde løyet om jeg sa at bandet var dårlig, og løgn er jo tross alt en synd. Tror jeg. Passende nok het årets band Peach Boys. «God only knows» hvor bra det navnet er, eller hva? 

Med slagere som «Uptown Funk» og den stadig relevante «Peaches», forsikret bandet publikum om at de behersket arbeidsoppgavene sine mer enn godt nok. 

For å være helt ærlig hadde jeg ikke trodd at Kristenrevyen skulle være så bra som den var. Etter å ha sett denne forestillingen har jeg virkelig fått bekreftet at tro er noe man kan gjøre kirken. Stolene i lokalene var forresten fryktelig behagelige, med puter i rygg og sete. Sånt blir det forestilling av.

 LES OGSÅ:  Anmeldelse av GRT-revyen