Kristin Vego fanger stemningsbilder i novellesamlingen Se en siste gang på alt vakkert

– Jeg tenker at jeg har fanget noen stemninger som jeg gjerne vil holde fast på.

Publisert Sist oppdatert

På telefonlinje mellom Trondheim og København, får jeg tak i den aktuelle prisvinneren av årets Tarjei Vesaas’ debutantpris, to dager før vinneren annonseres for allmennheten.

– Nå er det jo ikke offisielt for alle før på fredag, så jeg må holde det hemmelig fram til da. Det har allerede vært mange intervju og telefoner fra journalister. Det er spennende, men litt overveldende, forteller Kristin Vego.

Kristin Vego

Alder: 30 år

Aktuell med: Se en siste gang på alt vakkert

Utdanning: Master i litteratur og historie fra Aarhus

Fra: Aarhus, bosatt i Oslo

Kristin Vegos interesse for litteratur startet i barndommen. Hun har skrevet og lest så lenge hun kan huske.

– Jeg tror det kommer fra at jeg vokste opp i et hjem med mange bøker. Min mor er bibliotekar, og i mine foreldres bokhylle sto Hamsun og Ibsens samlede verker og mye annen klassisk norsk litteratur. Ikke at jeg leste det som barn, men de lå der.

I stedet var Philip Pullmann og Jostein Gaarder blant favorittforfatterne i barndommen, og bøker som Harry Potter og Anne fra Bjørkely ble mye lest. I voksen alder er det derimot to andre forfattere som har vært viktigst i prosessen med å skrive debutsamlingen Se en siste gang på alt vakkert.

– Den tyske Judith Hermann har vært en stor inspirasjon. Det samme med Alice Munro. De to har vært viktigst for meg når det gjelder hvordan jeg vil skrive noveller.

Den aktuelle forfatteren forteller at novellene handler om å finne seg selv – til en viss grad.

– De handler alle sammen om unge voksne kvinner i tjueårene. Og så handler de om relasjoner, parforhold og venninneforhold.

Kvinnene i Vegos noveller reiser mye rundt. De er unge voksne kvinner som er på søken etter å finne ut hvem de er og hva de skal gjøre i livet.

– Jeg tror at noe av det som er gjennomgående i min bok, er at kvinnene må finne ut av hva de vil og hva de ikke vil. I relasjoner eller i møte med andre. Det handler om å finne seg selv til en viss grad. I noen av historiene ser man hvordan små og store øyeblikk kan forandre alt.

Hun forteller at hun bruker seg selv som eksempel i novellene.

Syv kjappe spørsmål:

Siste leseropplevelse?

– Elizabeth Strout – Oh William!

Favorittmatrett?

– Dansk surdeigsbrød.

Hvor liker du å reise?

– Berlin.

Hvem betyr mest for deg?

– Min samboer.

Hvem er du på fest?

– Jeg går nesten aldri på fest. Jeg er den som står på kjøkkenet eller på terrassen og prater med folk.

Favorittfilm?

Thelma & Louise.

Skrivetips?

– Tenk på teksten som en helhet. Ikke bare fokuser på enkeltsetninger

– Jeg tar fra meg selv når jeg skriver. Det er ikke selvbiografisk, men jeg bruker erfaringer, følelser og ting jeg har sett når jeg skriver. Jeg bruker deler av livet mitt i novellen.

Samtidig forteller Vego at det er viktig å være påpasselig når man bruker seg selv i skrivingen.

– Jeg må ha en avstand til stoffet. Det skal være fiksjon, ellers blir det ikke en novelle.

Debutantvinneren merket at hun var i mål da hun skrev ferdig den siste novellen. Hun forteller at de novellene hun skrev ferdig, var de som kom med i boken.

– Det er ikke sånn at jeg har skrevet tjue noveller og valgt ut ni. Det var en naturlig prosess.

Novellen – en lillebrorsjanger?

– Jeg synes at novellen er en fantastisk sjanger. Jeg tror det er en sjanger man enten forelsker seg fullstendig i eller ikke har et forhold til. Det er mange som ikke leser noveller og heller foretrekker romaner, men jeg oppdaget den beste litteraturen i denne sjangeren.

Vego stopper opp et lite øyeblikk.

– Den er jo en slags lillebrorsjanger. Det er ikke mange som leser dem.

Hun trekker fram flere sider ved novellesjangeren som treffer henne.

– For det første er novellen en kort fortelling. Det vil si at i novellen kan man fortelle en annen type historie enn i en roman. Tekstens komposisjon er veldig viktig, og det liker jeg å arbeide med.

I novellen kan man zoome inn på små øyeblikk

– Mine noveller er stemningsbilder. I novellen kan man zoome inn på små øyeblikk. Man kan fortelle små historier fra livet og de små tingene som ikke får plass i en roman.

Som ung forfatter, ser du på novellene som et steg mot romanen, eller er novellene endestasjonen?

– Altså, jeg har trodd at jeg skulle skrive noveller for alltid. Novelle - sjangeren er fantastisk, vanskelig og spennende. Jeg har ikke vært dratt mot romanen, men jeg merker at jeg trenger en pause fra novellen, sier Vego med en latter.

For tiden skriver hun ikke på noe konkret, og har kun noen idéer og tanker. Hun føyer til:

– Jeg tror at det er veldig typisk å tenke at novellen er en øvingsplass for romanen. Slik tenker ikke jeg. Jeg tenker på novellen som en sjanger som er like spennende og vanskelig som romanen. Det er to helt forskjellige måter å arbeide på, tror jeg. Man kan si at fordelen med novellen er at den er mer overskuelig å jobbe med fordi den er kort, men til gjengjeld har den sine egne utfordringer.

Det er som om jeg har samlet på noen ting jeg var i ferd med å miste

En utfordring man har som novelleforfatter, er at man har begrenset plass og må velge ut hva som skal være med. Man må være mer presis, forteller Vego.

Til tross for dette har hun fått mye ut av å skrive debutboken.

– Jeg tenker at jeg har fanget noen stemninger som jeg gjerne vil holde fast på. Det er som om jeg har samlet på noen ting som jeg var i ferd med å miste. Og så har jeg brukt novellene til å undersøke noen situasjoner og relasjoner som kan være vanskelig, og som jeg har lyst til å prøve å skrive fram nyansene i.

Vego har også lært mye underveis.

– Jeg tror jeg har lært å få et mer distansert blikk på mine egne tekster. Jeg har blitt bedre til å skrive, og til neste bok skal jeg lære å skrive på nytt.