Aasen blir rapper
Hvordan unnslipper man den grå kontortilværelsen? For Emile the Duke var løsningen å lage musikk av den.
Det er trykket stemning på møterommet. Fire timer før han skal spille for et fullstappet Knaus forteller Emile the Duke om sin frykt for ballonger, og har akkurat lagt merke til en blå ballong på gulvet bare noen meter unna der han sitter.
– Akkurat den der plager meg ikke så mye, sier han. Den ser ikke så farlig ut. Men ballongene på McDonalds, for eksempel, de sprekker jo av ingenting. Så sitter man der og ser en tre-fire år gammel jente som gnukker på en sånn ballong, og man vet jo at det kommer til å smelle. Og det er ikke det at det er så farlig med det smellet, men jeg prøver liksom å spise Big Mac-en min her.
Ut av fantasiverden
McDonalds-ballonger er kanskje ikke det vanligste temaet når man intervjuer hiphop-artister, men så er heller ikke Emile the Duke en helt typisk rapper. Selv har han et ambivalent forhold til merkelappen, og mener musikken hans beskriver en annen virkelighet enn den som portretteres i sjangeren.
– Mye rap foregår i en slags fantasiverden. Og det er helt greit, men jeg har ofte lurt på hvorfor det ikke finnes noe norsk hiphop som ligger tettere opp til hvordan man faktisk snakker. Folk fra Oslo er jo ofte litt lavmælte og pjuskete, og da er det litt corny at man plutselig skal være det totalt motsatte når man står på scenen.
Emiles dedikasjon til å skildre livets dagligdagse sider har blant annet resultert i to EP-er om kommunearbeideren Aasen, en middelaldrende og middelmådig familiefar som liker Steely Dan, er kreativ «innenfor gitte rammer» og bestiller pølse med både lompe og brød når det er helg. Emile har selv jobbet i kommunen i flere år, og kjenner godt til miljøet som beskrives.
– Jeg har ikke utdanning, så jeg har bare jobbet hele livet. Helt siden jeg var sytten har jeg vært ansatt et sted. Jeg har hele tiden tenkt at det ikke skulle vare evig, men det endte jo med å vare i femten år. Mye av inspirasjonen kommer fra å ha jobbet altfor lenge med noe jeg egentlig ikke vil jobbe med.
Eksistensiell motivasjon
Emile har jobbet med musikk siden han var femten, og har lenge vært en slags kultfigur i Oslos engere kretser. Gjennombruddet kom imidlertid ikke før i 2015, da han slapp tre utgivelser, og et år senere har han sluttet i jobben for å lage musikk på heltid. Da jeg spør om hva det var som løsna i den perioden drar han det ut i det lengste før han svarer.
– Dette høres veldig voldsomt ut, da, så jeg har nesten ikke lyst til å si det, men … Og det her kan dere velge om dere vil skrive eller ikke skrive. Men dere er klar over at dere skal dø, ikke sant?
Når han nevner døden skjer det noe med stemninga i rommet: Emile, som fram til da har sett mye i bordet, setter plutselig blikket i meg og fotografen, og den slepne stemmen hever seg i et øyeblikk til et nytt register. Jaja, nikker vi, fullt klare over det, før han slår blikket ned igjen og begynner å fortelle om da sønnen hans ble født.
– Jeg har egentlig aldri vært så klar over det. Men da jeg så gutten min bli født innså jeg at døden ikke bare er en fjern greie langt fram i tid. Folk blir født og dør hele tiden, sånn er livet, og da handler det om hva vi velger å gjøre med tiden vi har mens vi lever. Jeg fikk det for meg at jeg måtte få noe til å skje, så da gikk jeg hjem og jobba mye hardere enn før.
På fredagsstemninga løs
Når man ser Emile the Duke live er det lett å tenke at sceneshowet hans befinner seg i et slags grenseland mellom konseptuell hiphop og standup. På scena spiller han låter rett fra mac-en med ølen i hånda, mens latter og kommentarer sitter løst hos publikum. I samtale er han likevel overraskende alvorlig. Stemmen hans har riktignok stadig et snev av ironi i seg, men denne virker mer inngrodd enn tilsiktet, et naturlig resultat av å overlevd nittitallet i Oslo. Selv ser han heller ikke på Aasen-prosjektet som spesielt humoristisk.
– Det er helt greit at folk ler av sangene mine. Til og med jeg kan finne på å le litt iblant. Men det er ikke noe forsøk på å være morsom som ligger bak. For det er faktisk sånn vi er, og det skal være mulig å uttrykke det i musikk uten at det blir humor. Det er egentlig bare realisme.
Og realistisk er det – Emile the Dukes låter om demokrati på arbeidsplassen, kollegaer som slutter og fredagskake har høy gjenkjennelsesfaktor for alle de som noen gang har jobbet på et kontor. For noen kan det bli litt i overkant.
– Nesten alle de jeg møter synes det er veldig morsomt, men du har også de som må gå ut av rommet. Jeg har opplevd at folk reiser hjem fra konserten fordi de mister hele fredagsstemninga av å høre greiene mine. Det er jo litt kjipt, men det kan også være en indikator på at de burde gjøre noen forandringer, sier han.
