Genser med Wu-Tang på, hjertet utapå

Klish blir gjerne omtalt som en «rappernes rapper», som er en annen måte å si at han ikke har fått på langt nær den anerkjennelsen han fortjener. Nå sitter han på Antikvariatet, hvor han samme kveld skal spille et akustisk sett med en trio bestående av Eirik Fjelde, Morten Steene og Frode Larsen på henholdsvis piano, bass og trommer/vokal. Med sine nystekte vafler, pinnestoler og lavstemte jazzmusikk er kanskje ikke kafeen på Bakklandet de mest naturlige omgivelsene for en rapper.

LES OGSÅ: – Vi er ikke de neste Karpe. Vi er de første Bulmboy$

– Dette er ikke den type sted jeg er vant til å spille på, men så har vi jo bana oss inn i jazzverdenen med dette prosjektet. Det er veldig kult, men også veldig uvant for min del, sier han. Det er vel en del offentlige midler rundt jazz også?

– Det er mange kulturordninger, ja. Det er vel egentlig det som er hovedmotivasjonen bak Klish unplugged, hehe.

• Hva er din guilty pleasure? Det siste året har det gått mye i Karma Chameleon av Boy George. Den synger jeg mye på. Jeg synes også damekosmetikk er bedre enn herrekosmetikk, rent luktmessig.

• Har du noen råd til Trondheim-studenten? Jeg er egentlig ute etter råd selv, fordi jeg tenker på å begynne å studere. Kanskje jeg kan tipse studenter om å begynne med rap for å tjene penger ved siden av studiene.

• Hvilken norsk kjendis ville du helst bodd i kollektiv med? Kåre Conradi er den første jeg kommer på. Jeg har sett han i den vitaminreklamen, der danser han mye og bra.

Gjør-det-selv-mentalitet

I tillegg til å være artist er Klish også sin egen manager og booking-agent, og tar seg av det meste praktiske rundt artistkarrieren selv. Denne gjør-det-selv-mentaliteten har han holdt på siden starten av karrieren.

– Når man har gjort alt selv føles det ekstra deilig når ting klaffer, samtidig som det tar mye tid vekk fra det kreative. Om man er interessert i å lære nye ting hele tiden er det veldig artig, men jeg forstår godt at mange rappere ansetter folk til å ta seg av de tingene der.

LES OGSÅ: Folka i Bakken

Avhengig av hvordan man teller har Klish gitt ut mellom to og fire soloalbum, og har i tillegg gitt ut en rekke EP-er, mixtapes og singler i flere forskjellige kanaler. I år er han også årets festspill-profil i Harstad, og har brukt de siste månedene på å skrive ny musikk til to konserter.

– Jeg liker å gjøre prosjekter, og får fort dilla på ting. For publikums del tenker jeg også at det er fint å kunne følge utviklingen til artister man liker. Selv om alt kanskje ikke er like fett, er man fortsatt med på en reise.

Klish er også over gjennomsnittet aktiv som konsertartist. Særlig i nord sitter spillejobbene løst, og i løpet av den ti år lange karrieren som rapper har han regelmessig trålet nordkalottens grisgrendte strøk.

– Det går jevnt og trutt i turnering i Nord-Norge for min del, som det sikkert gjør for alle nordnorske rappere. Det er bare fett å kunne spille så mye som mulig. Spesielt når du kan dra til Misvær og spille for fire stykker, som jeg gjorde i fjor. Da lærte jeg jævlig mye om å holde konsert.

Kort grense mellom skildring og forherligelse

Som rapper veksler Klish uanstrengt mellom tradisjonell raplevering, melodiøse partier og den stakkato flowen som preger dagens trapmusikk. Tekstene sentrerer gjerne rundt den klassiske hiphop-kombinasjonen av selvskryt og samfunnskritikk, men tar også for seg vanskelige relasjoner, mørketider og rus. Selv har Klish et ambivalent forhold til å rappe om disse temaene.

– På den ene siden synes jeg det er bra at man prater åpent om ting, og på et personlig plan kan det være godt å få luftet ut litt skittentøy. Samtidig ender man fort opp med å romantisere det man beskriver.

Det siste tiåret har man sett en dreining i den amerikanske ruskulturen mot opiater og reseptbelagte legemidler, samtidig som at disse stoffene også figurerer tungt i raptekster og musikkvideoer. Selv om Klish ikke tror at det ene skyldes det andre, mener han det er en risiko for å forherlige rusbruk i hiphopen.

– Det er fort gjort å gå inn i et studio og si at man blir en kulere person fordi man drikker så og så mye, eller snorter så og så mye. Jeg ser at yngre folk veldig fort tar det til seg, og kopierer ting som egentlig ikke stemmer med virkeligheten. De kjenner jo ikke deg som person, de kjenner bare de tre minuttene du har rappet om, sier han.

Fra Onyx til NSYNC

Klish kalte seg tidligere Klisne Fingra, oppkalt etter Sticky Fingaz fra eastcoast-gruppa Onyx, men gikk bort fra navnet fordi han var lei av å «forsvare runkevitser hele tiden». Også lydbildet hans har dreid seg i en retning tungt inspirert av amerikansk sørstatsrap, kjennetegnet av liberale mengder autotune, digitale synther og vindusvisker-hihats.

– Jeg føler at jeg fant ut hva jeg hadde lyst til å høres ut som da jeg traff en produsent som kunne gi meg de sørstatsgreiene. Det er mye storytelling fortsatt, men det gir rom for en annen måte å rappe på.

Selv om Klish er tydelig plassert innenfor hiphopsjangeren, inneholder musikken hans også elementer av punk, industrial og popmusikk. I 2015 kom EP-en Endelig Yess Monster, hvor musikken tar utgangspunkt i nittitallshits fra Backstreet Boys, Vengaboys og Spice Girls.

– Både jeg og produsenten min Sorte Beats er store popfans, og når vi turnerer går det mye i NSYNC. Vi prøver å kopiere dansen de gjør i Bye Bye Bye-videoen. Da vi fikk ideen om å gjøre en plate basert rundt nittitallspop, tenkte vi at det var så far out at vi bare måtte teste det. Etter at vi hadde gjort skissen til den første beaten skjønte vi at det var det her vi måtte holde på med. Klishs foreløpig siste EP heter Endelig Yordmor Matya, og er et forsøk på å komme seg inn i et av bransjens mest lukrative markeder: Julemusikken. Selv sier at han egentlig ikke har så mye forhold til sjangre.

– Jeg hører på mye black metal og hardcore, og har prøvd å ta med mange ting derfra over til min egen musikk. Det handler ikke om å belære folk, men om å gi dem en slags energi. Du vil at de skal føle noe.