Det sorte fåret

Johansen, aktuell med teaterstykkene Doppler og Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet, sitter i garderoben sin i andre etasje på Trøndelag Teater og reflekterer over hvorfor hun ble skuespiller. Hun begynte på dramalinjen da hun var sytten år, og fulgte opp med et år på teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole.

— Begge foreldrene mine er leger, søsteren min er akkurat ferdig utdannet lege, og broren min har akkurat bestemt seg for å studere fysioterapi. Så det er veldig tydelig hvem som er det sorte fåret i familien, sier hun. Etter folkehøgskolen kom hun rett inn på Teaterhøgskolen.

— De tenkte nok at: «Når hun først har kommet inn der, da går det nok greit». Akkurat nå spiller hun datteren til Erlend Loes karakter, Doppler, i Trøndelag Teaters adaptasjon av boken.

— Vi snakker jo oss egentlig gjennom hele boken, i tillegg til at vi har lagt til masse scener. I boken er min karakter, den fjorten år gamle datteren som er sykelig opptatt av Ringenes Herre, med i tre sider eller noe. Men i stykket har jeg en ganske stor rolle, fordi vi utviklet karakteren ganske langt.

Kunstspirer

Johansen har veldig mye helsevesen i familien sin, men var spesielt knyttet til sin farfar.

— Han var liksom pioneren som brøt ut av arbeiderklassen og begynte på universitetet … Hun legger om stemmen sin og gjør noen høyverdige fakter med armene for å indikere hvor stort det var.

— … og ble lege, men han drev med kunstmaling på si. Jeg husker at han fortalte historier om sin mor som også var en fattig arbeiderkvinne. Hun stod over kjøkkenbenken i gløden fra et stearinlys og leste skjønnlitteratur. Folk i min familie har hatt en kreativ spire i seg, men ikke yrkesmessig.

Reflektert

På spørsmål om hva som inspirerer henne som skuespiller blir hun nesten overveldet fordi hun synes spørsmålet er så stort. Hun stopper seg selv midt inne i setninger, tilsynelatende for å reflektere over det hun har sagt og søke etter poenger i resonnementet hun holder på å bygge.

— Det må vel være noe rettet mot hvorfor vi behøver kunst generelt i vårt samfunn – hva vi skal med det, eller hva vi får ut av det. Jeg tror det handler om at man… noen ganger kan forandre folks liv og folks… oppfattelse av omverdenen eller seg selv. Man kan også skape et annet eller større rom for tenkning og refleksjon. Noen ganger kan det også være deilig å flykte inn i en annen virkelighet eller oppdage nye perspektiver.

Tilkalle oppmerksomhet

Da skuespiller og bergenser Helge Jordal nylig fylte sytti år, hadde Nrk.no et langt portrettintervju med ham, hvor han blant annet sammenlignet teater med det å finne gode måter å fortelle historier på. Noen får publikum til å høre bedre etter enn andre, mener han. Johansen er enig i at noen skuespillere drar mer oppmerksomhet mot seg enn andre.

— Det føler jeg kanskje handler mest om at man hengir seg selv til arbeidet sitt, eller at man har et genuint ønske om å fortelle et eller annet, eller formidle et bud… åh, jeg hater ordet «budskap». Eller at man ønsker å oppnå kontakt med publikum eller medskuespillere, og derfor setter seg selv fri. Det er nesten helt umulig. Det er noen som får det til, og de er helt fantastiske å se på.

Johansen synes det er noe moraliserende over ordet «budskap».

— Jeg får følelsen av at «nå skal vi ta opp dette temaet, og så skal publikum tenke dét eller dét.» I min korte yrkeskarriere på to og et halvt år har jeg lært at hver publikummer er forskjellig og bør få oppleve en forestilling på sin egen måte. Johansen foretrekker forestillinger som ikke har en klar moral eller et klart budskap, hvor man heller tar opp et tema og ser på det, så publikum kan tenke litt selv hva de synes om det.

– På den annen side, bare ved at man tar opp et tema sier man jo noe om det. Dette budskapet kan endres bare ved at skuespillerne posisjonerer seg litt annerledes på scenen, for eksempel. Som den skuespilleren hun er, har hun er bred og variert smak.

— Jeg elsker film. Hvis jeg kunne valgt fra øverste hylle kunne jeg tenkt meg å jobbe med den kanadiske regissøren Xavier Dolan. Han laget filmen Mommy, som er fantastisk. Og til slutt utbryter hun «Og Ruben Östlund, selvfølgelig!»