– Du har lyst til å kvele meg, ikke sant?

Ibrahim Fazlic

Aktuell med:
Prty lyf 15.-18. november på Avant Garden, og performancen/klubbkvelden Drty lil’ slut på Lokal Bar lørdag 10.november, og MorgenClubbing mellom 8. og 9. november på Teaterhuset Avant Garden 13. november, som begge hører til hovedforestillinga.

Hvilken kjendis ville du bodd i kollektiv med?
Sylvi Listhaug. Jeg synes det er veldig gøy å krangle, så jeg tror stekepanna hadde flydd veggimellom hos oss.

Kulturell opplevelse som utmerker seg?
Jeg opplevde katarsis en gang. Det var under en forestilling fra noen kunstnere fra Chile. En slik type forestilling er ikke helt min kopp te, men de klarte å fange meg. Jeg gråter ikke, men under den forestillinga gråt jeg.

Guilty pleasure?
Omg, ja. Jeg røyker og snuser veldig mye, og liker cheesedoodles.

– Du har lyst til å kvele meg, ikke sant?

Ibrahim Fazlic gir en smakebit av hans førstkommende oppsetting, prty lyf. Han drar meg, den stakkars journalisten, opp på scenegulvet, og tar hånden min rundt nakken sin. Så klemmer han til.

– Du likte det ja, spør han.

Uten å røpe stykkets overraskelsesmomenter, var møtet med den tjuefire år gamle skuespilleren fra Harstad mildt sagt intenst. Han forteller at prty lyf er en krysning mellom teater og performance, hvor alt er lov.

– Teater er mer oppkonstruert og «det falske» mens performance er «det ekte». Jeg jobber midt imellom der. Jeg må jo bruke det som skal til for å formidle til publikum det jeg ønsker å formidle.

Hva ønsker du å formidle?

– Det er litt komplisert å forklare.

Brått retter han blikket mot meg og presiserer at alt ikke kan beskrives med ord. Gjennom oppsettingen prøver Fazlic å projisere en følelse eller atmosfære. Han undersøker den vestlige I-landsbefolkningens dårlige samvittighet gjennom destruktiv lek. Han kom på ideen til forestillingen i fjor, da han ble kjent med en gruppe tenåringer.

– Jeg så at det var kult for dem å lide. De festa veldig mye og pynta seg med «vi har det så fælt, vi har det så grusomt», og jeg ble veldig fasinert over denne lidelseskulturen. Rundt omkring i rommet ligger mange kostymer og rekvisitter til forestillingen. Blant annet nettingstrømper, høye hæler, og noe som likner på verdens største kondom.

– En dag døde jeg nesten inni en av disse. Jeg blåste den helt opp, og klatra inni mens jeg blæsta musikken på full guffe. Plutselig klistret den seg fast til kroppen min, og jeg ble nesten kvalt. Jeg fikk heldigvis en arm ut og slepte meg bortover gulvet.

I en annen koffert ligger et fittekort skjørt og andre fargeglade kostymer.

– Jeg klarte å overtale lysdesigneren og dj-en til å bli med meg opp på scenen, selv om begge to er veldig sjenerte. Jeg måtte gå et par runder, men de sa ja til slutt.

Ekko av samfunnets situasjon

Prty lyf er ifølge ham selv hans mest gjennom-reflekterte, komplekse og abstrakte prosjekt fram til nå.

– Jeg jobber mye med performativ tilstand, som i denne forestillingen er en slags tilstand av ambivalens mellom «pleasure and pain». Det er en blanding av «sufferdisco» og «pleasureparty».

Prty lyf er et slags ekko av den aktuelle situasjonen samfunnet befinner seg i her og nå. Det er også det mest interaktive prosjektet han noen gang har gjort.

– Jeg legger aldri skjul på at publikum er til stede, og bruker dem aktivt som materiale i forestillinga. Og folk trenger ikke være nervøse, jeg drar ikke inn en publikummer som ikke ønsker å ta del.

Forestillinga har fire dramaturger, som han med et glimt i øyet presiserer er veldig sjeldent. De har heldigvis forskjellige oppgaver.

– Jeg føler meg priviligert som har hatt et bredt nettverk. Det er mange stemmer å ta stilling til, men jeg har en klar ide om hva jeg ønsker å formidle.

Den ensomme gothergutten

– Første gang jeg kom i kontakt med Avant Garden var jeg bare seksten år, da jeg gikk på dramalinja på Charlottenlund videregående skole. På den tiden tenkte jeg at teater er kult å holde på med, men ikke en karrierevei for meg.

Da han fikk innblikk i Teaterhuset Avant Garden ble han derimot frelst. Å se en kunstner i sitt eget kunstverk, kommunisere produktet sitt live for et publikum, var en sterk opplevelse.

– Etter hvert la teatersjefen merke til denne ensomme gothergutten som hele tiden var på teateret alene. Da jeg venta på bussen til Melhus satt jeg alltid i baren på Moskus med sjefen og de andre kunstnerne. De sosiale hierarkiene som ofte finnes i kunst og kulturbransjen opplever jeg som visket ut her på huset.

Etter videregående tok han en utdanning på teaterhøyskolen i Nord-Trøndelag, og søkte støtte til sine første prosjekt etter det. Til prty lyf har han blant annet fått støtte fra Kulturrådet, Trondheim Kommune, Trøndelag Fylkeskommune, Dramatikkens Hus og Fritt Ord.

– Jeg jobber veldig hardt for å fremme min idé og mitt konsept, og foreslå en tankerekke for publikum.

Rasetilhørighet og kroppskontroll

– Mitt andre prosjekt nå for tiden heter En muslimsk negerjoik på svensk i Norge, og er et diskriminerende rasistisk prosjekt som undersøker rasetilhørighet. Det skal settes opp i Harstad, hvor jeg ble født, forteller Fazlic.

Med seg har han fire skuespillere, en mørkhudet person, muslim, same og svenske, hvor alle spiller ut stereotypene. Utenom egne prosjekt jobber han en del som skuespiller. I vår skal han opptre som danser og skuespiller i en babyforestilling.

– Jeg bruker kroppen min mye. Jeg har oppnådd en veldig fin kroppskontroll, som jeg hele tiden leker med. Det er gøy med kroppen som leketøy.