– Hjemmefrontmuseet har fungert som en kameratklubb for veteraner

– Norge hadde en sterk og godt organisert motstandsbevegelse, vi har en lang grense mot Sverige, og det var så få jøder i Norge. Det er et dirrende spørsmål: Hvorfor klarte man ikke å redde flere?

Spørsmålet stilles av Marte Michelet, forfatter av Hva visste hjemmefronten?, som kom ut på senhøsten i fjor. Michelet hevdet å ha bevis for at sentrale personer i motstandsbevegelsen fikk forhåndsinformasjon om den forestående jødeutryddelsen. Den informasjonen kom til Norge via informanter som satt sentralt i tysk etterretning, antakelig flere måneder før massearrestasjonen av jøder tok til i oktober 1942. Av 2100 norske jøder flyktet 1200 til Sverige, mens 773 ble sendt til nazistenes dødsleirer. Kun 38 av dem overlevde.

– Skal vi være fornøyd med de jødene vi reddet, eller skal vi synes det er opprørende at 40 prosent av dem ble borte?

Det er lett å tenke at det tross alt var bra at man klarte å redde så mange. Men et slikt resonnement kan bidra til å legitimere hjemmefronten, hevder Michelet.

– Det er jo kjempebra, ingen benekter det. Men andelen av den jødiske befolkningen som ble drept, er den høyeste blant okkuperte land i Vest-Europa etter Nederland.

Michelet har vært opptatt av å kartlegge hjemmefrontens respons på jødedeportasjonene: Når kom den? Hvordan responderte man? Hva drev responsen, og hva hindret den?

– Det er snakk om 735 liv. Det finnes ikke noe i norgeshistorien som kan måle seg med dette. Vi er nødt til å grave dypere for å forstå hvorfor deportasjonene ikke ble oppfattet som et akutt problem hos motstandsbevegelsen. Vi kan ikke nøye oss med at noen ble reddet.

Urimelig kritikk

I kjølvannet av utgivelsen har debatten gått hardt for seg. Michelet har blant annet blitt kritisert for å være moraliserende og å skrive historie med dagens briller i stedet for forsøke å forstå hvorfor motstandsfolkene handlet som de gjorde. Selv avfeier hun kritikken som irrelevant for hennes hovedpoeng.

– De som ikke vil at denne boken skal finnes, må bare leve med den. De sinteste og mest aggressive har spilt ut sine kort, og det de hadde å komme med var ikke noe særlig. Ingen har jo kommet med vektige innvendinger mot hovedressonnementet, sier Michelet.

– En del av kritikken har vært amper og mistenkeliggjørende, der den minste transkriberings­feil framstilles som bevisstmanipulasjon. Å bli beskyldt for omfattende sitatfusk er ganske heavy. Det holder jo ikke vann! De har måttet trekke seg på de drøyeste utfallene.

Tvert imot hevder Michelet at det er kritikerne hennes som er moraliserende.

– Det er en sterk tendens blant mine kritikere til å finne på forklaringer om at hjemmefronten måtte handle på en viss måte.

Michelet viser til at Gunnar Sønsteby stengte sitt fluktnettverk samme dag som massearrestasjonene av jødene. Hun mener flere historikere hevder at Sønsteby anså denne avgjørelsen som militært nødvendig. Det har de ifølge Michelet ikke grunnlag for å hevde.

– Forhåndsvarslene har aldri vært ordentlig undersøkt. Man har tatt det motstandsaktørene selv har sagt for god fisk.

– Man finner på argumenter uten belegg i kildematerialet som skal gi den beslutningen moralsk legitimitet. Det er også en form for moralisme.

– Det har vært den svakeste delen av motpartens argumenter. Det er paradoksalt å bli belært om kildebruk, etterpåklokskap og moralisme av aktører som selektivt har plukket ut hva de vil vise fram, og konstruert en fortelling.

Michelet innrømmer at det er tilfeller der hun har gjort mindre feil.

– Men alle hovedpåstandene mine står jeg ved. De står støtt, holder hun fast.

Oppgjør med heltefortellinger

Michelet er åpen for at kildegrunnlaget kan tolkes ulikt. Et av stridsspørsmålene har vært intervjuene Gunnar Sønsteby og Arvid Brodersen ga historikeren Ragnar Ulstein på 70-tallet. Her sier Sønsteby og Brodersen at de fikk vite om den forestående jødedeportasjonen på forhånd. Michelets kritikere har vektlagt at intervjuene foregikk flere tiår etter krigen, og at motstands­mennene husker feil.

– Sønsteby kan ha husket feil. Men at han må ha husket feil er en merkelig påstand.

Michelets bok er et oppgjør med tidligere historieskriving om krigen og jødeutryddelsen, som i stor grad har vært dominert av heltefortellinger med lite rom for alternative forståelser og forklaringer.

– Man har insistert på at motstandsbevegelsen har gjort det de kunne, men det er aldri blitt undersøkt. Ingen har gått inn i de tyske varslene. Hva ble sagt? Hva visste de egentlig? Det er ikke et bagatellmessig spørsmål.

Hjemmefrontmuseet har iallfall delvis bidratt til hegemoniet i historieskrivinga, ifølge Michelet, selv om hun insisterer på at det er flere gode forskere som har jobbet for museet.

– Men det er viktig å ha et kritisk blikk på hvordan museet har kommet til og rollen det har spilt. Det har fungert dels som en kameratklubb for veteraner, og etter hvert som de har gått bort har deres etterkommere kommet til. Båndene til motstandsfolkenes familier er sterke, noe som gjør det vanskelig å beholde en kritisk avstand til kildematerialet, sier hun.

Jødene uglesett

En del av svaret på hvorfor ikke mer ble gjort for å redde jødene, har å gjøre med holdningene overfor blant motstandsfolk og nordmenn generelt. Michelet maler et lite flatterende bilde av sentrale motstandspersoner, både i hjemmefronten og i eksilregjeringen i London, som også fikk tydelige varsler om de tyske utryddingsleirene. Befolkningen generelt møtte jødene med en i beste fall likegyldig holdning, med noen hederlige unntak.

– Motstandsbevegelsen så ikke på jødeforfølgelsen som en sak de kunne mobilisere på, sier Michelet.

– Det er nok vanskelig å forstå for alle nordmenn, uavhengig av generasjon, hvor uglesett jødene faktisk var på den tiden.