Ironi og melankoli

Jeg er ikke sikker på hva det er, men det er noe ved Kaja Gunnufsen. Noe som fenger, noe jeg ikke klarer å sette fingeren på. Er det den banale ironien eller den særegne vokalen? Kanskje at hun nekter å følge i Delillos-tradisjonen med skarpsindige Oslo-elegier? Eller bare den totale mangelen på selvhøytidelighet?

I 2014 kom Faen Kaja og avbildet tilværelsen som singel og desp tjueåring i hovedstaden. I oktober kom oppfølgeren Ikke tenk på det som har høstet gode kritikker, men til forskjell fra debuten er hun nå forlovet og har barn. Hva skjedde, Kaja?

– Nei, jeg vet ikke, jeg. Jeg fikk kjæreste og da kan man jo bli gravid. Det er sånt som skjer. Alt gikk veldig fort. Det var egentlig bare det. Det var jo ikke akkurat planlagt. Egentlig var det stort nok å få kjæreste.

Ble det lettere å sjekke opp på byen etter Faen Kaja ?

– Hehe, nei - det var ikke noe sjekkereplikk å gi ut plate. Eller, før jeg ga ut album jobbet jeg bare i en bar og hadde ikke noen plan med noe. At jeg ga ut en plate gjorde at jeg fikk en bit på plass. Jeg fikk kanskje litt bedre selvfølelse, og i ånden av det var det kanskje litt lettere å få kjæreste. Før det så loket jeg veldig mye. Alt var bare tull.

Hvordan endret hverdagen seg etter at du ga ut den første plata?

– Det var ikke noen dramatiske endringer, men det gikk fra å være veldig destruktivt til at man kunne være destruktiv og det paid off. Jeg tok destruktiviteten og gjorde noe konkret ut av den - lagde låter - og da ble jeg mye mer tilfreds, jeg kunne omfavne at jeg var litt melankolsk og litt depressiv.

For alle tekstene dine er jo nokså selvdestruktive?

– De er til en viss grad det. Det nye albumet er litt mindre selvkritisk. På den første plata var jeg veldig hard mot meg selv, da var liksom alt dritt og jeg var problemet. Denne gangen synes jeg kanskje at jeg skylder litt mer på andre ting, nå er det ikke bare jeg som er problemet – det er alt.

Som i «Brillefint», hvor du har fått med både flyktningskrise og kommentarfelt.

– Ja, for eksempel. Jeg prøver å vende blikket litt opp. Ikke bare tenke på meg selv. Altså ikke mer singel-jente-i-tjueårene-blues.

Jeg husker første gang jeg hørte Kaja Gunnufsen, den gleden jeg hadde ved å ha oppdaget musikken hennes. For min del var det ikke at jeg kjente meg igjen i hverdagen som ble framstilt. Heller var det de banale tekstene, melankolien som aldri gikk over i selvmedlidenhet. «I mars satt vi på St. Halvards plass/vi så på livet vårt gå i dass.» Hva ønsker hun å oppnå med tekstene - om noe? En kommentar til samtiden, en avbildning av hennes hverdag? Eller..?

– Det er nok mest det siste. Det var i hvert fall slik det begynte, uten noen baktanker. Men med en gang du får tilbakemeldinger, så blir du mer bevisst. Målet mitt da jeg lagde en ny plate var at jeg skulle holde på den samme mentaliteten som jeg hadde første gang, og det var egentlig bare å gi faen. Ikke tenke på «å, hvis jeg synger det, så synes kanskje folk det og det». For da mister du hele segmentet ditt.

Du har blitt kalt «brutalt ærlig» og synger om deg selv og dine nære. Fått noen reaksjoner?

– Ikke sånn direkte, men det er fordi jeg har vært bevisst på å unngå en slik Knausgård-situasjon. Jeg henger ut meg selv, og ikke kjæresten min eller vennene mine. Jeg er jo mest «brutalt ærlig» på egne vegne og det er det mange som synes er kleint eller dårlig, men det er ikke noen som har blitt fornærma.

På «Årets beste fest» synger du om Natt og Dag-fester, hvor alle venter på at noe skal skje og all den ironiske distansen. Er ironisk distanse noe du irriterer deg over generelt?

– Ja, samtidig er jo jeg også ironisk. Jeg er ironisk på en ganske enkel måte, men Natt og Dag-stempelet er jo så ironisk at det blir ironi opp i mente. Du faller helt av, det er ingen som vet hvordan man skal oppføre seg til slutt. Om du er på Natt og Dag-fest er det ingen reaksjoner, alle bare står og avventer – klapper vi ironisk nå eller klapper vi på ekte? Alt er bare så usikkert, et utrolig stressende opplegg.

Hva går hverdagen i?

– Akkurat nå jobber jeg med å lage salater og musikk. Jeg levde av musikken en liten periode, men etter å ha gitt ut plata mi på eget plateselskap er jeg helt blakk.

Og hva nå, Kaja?

– Aner ikke. Jeg ser på det å skrive sanger som å skrive skoleoppgaver, - ah, nå er jeg ferdig med sangene og har spilt de inn, nå kan jeg slappe av. Jeg har ikke tenkt lenger enn at vi spiller konserter nå, og så håper jeg egentlig at folk hører nok på plata til at vi kan fortsette å spille.

Neste gang jeg ser Kaja Gunnufsen er senere samme kveld, hun står på scenen og Klubben er utsolgt. Idet hun og publikum begynner på siste sang, vet jeg fortsatt ikke hva det er, men faen ta, Kaja, du gjør det igjen.