– Jeg liker ikke meg selv når jeg blir sentimental

Marit Daaland Lesjø har skrevet roman om en sint kvinne. Hun håper at hun er mer nyansert enn karakteren hun har portrettert i boka.

Tekst: Renate Leth-Olsen og Vegard Holt Sannesmoen

Selv om drømmen alltid var å bli forfatter, så var planen til Marit Daaland Lesjø en helt annen. Hun har en master innenfor arbeid- og organisasjonspsykologi, og planla i utgangspunktet en jobb innen HR. Så ble hun syk.

– For å være helt ærlig så har jeg prøvd veldig å komme meg ut i jobb, men det funka ikke. Jeg klarte det ikke. Så da ble jeg uføretrygda. Og så har jeg alltid egentlig hatt lyst til å skrive, så jeg tenkte at nå har jeg sjansen. Jeg kan enten sette meg ned og bli apatisk, eller faktisk prøve å gjøre noe.

Å være uføretrygda ble på den måten hell i uhell, men hun er klar på at det ikke var en utelukkende positiv opplevelse.

– Ja, jeg fikk tid til å skrive. Så lenge jeg fikk det til så var det positivt, men det var jo ikke noe fint å havne utenfor. Det var det ikke.

Ikke en selvbiografi

Epikrise er Marit Daaland Lesjøs debutroman. Sentralt står et kjærlig­hets­forhold preget av usikkerhet og skam, som leder til et opphold på psykiatrisk avdeling. I likhet med hoved­karakteren i boka har Lesjø selv vært institusjonalisert og slitt med psykiske problemer, men hun understreker at de ikke er samme person.

– Nei, det er ikke selvbiografisk. Men det er klart at det er en fordel å ha den erfaringen jeg har. Jeg har jo vært innlagt, så jeg vet hvordan det er og hvordan det føles å være både deprimert og manisk. Det er en miks av det og at jeg har lest veldig mye om hvordan traumer påvirker oss i relasjoner.

Fascinasjonen for relasjoner og hvordan man kan rote dem til ble en inspirasjon for romanen. Lesjø ville formidle at om man får et dårlig utgangspunkt i livet, så kan det gi negative ringvirkninger i lang tid.

– Det er liksom en grunn til at hun gjør som hun gjør, og det var det jeg hadde lyst til å fortelle med hennes historie. Fordi hun føler kanskje selv at hennes historie ikke har noen verdi.

Boka er formet som et brev fra hovedkarakteren til hennes lege etter at hun blir utskrevet. Her forteller hun om det vanskelige forholdet som fører til at hun blir institusjonalisert.

– Jeg ville ikke at det skulle bli en roman som var ensidig sint på psykiatrien og helsevesenet. Jeg ville ha det litt mer nyansert enn det, og skrive en bok som både behandlere og folk som kjenner seg igjen kan få noe ut av. Jeg ville ikke at hovedpersonen bare skulle være sympatisk, ikke en tårevåt historie om et stakkars offer.

Hovedkarakteren gjør mange valg som ikke nødvendigvis virker rasjonelle, og hun er veldig sint på resten av verden.

– Det var deilig å sitte der og være sint og bare spy ut, selv om jeg håper jeg er litt mer nyansert enn det hun er.

Skammen hovedkarakteren føler står sentralt for det etsende sinnet hun har mot verden. Den blir som motoren som driver henne til å ta dårlige valg.

– Det er sinne vendt innover, og du blir veldig hemmet som person. Du blir selvdestruktiv av det – selvskading, rus, spiseforstyrrelser. Du lar det gå ut over din egen kropp, i stedet for å ta det ut. Jeg tror det ofte handler mye om skam med sånne problemer.

Lesjø er veldig interessert i følelsen av skam fra et psykologisk perspektiv, og alle nyansene den inneholder.

– Skam har jo en nytteverdi, men akkurat den skammen som nesten blir en del av deg er jo ikke nyttig i det hele tatt.

Les også: – Musikk er vårt private medisinskap

Twitter som skriveskole

Lesjø har vært på twitter siden 2011 under brukernavnet @grusommemarit. Der twitrer hun om dagliglivets strabaser med et humoristisk skråblikk. Etter ni år har hun opparbeidet seg nesten 9 000 følgere.

– Jeg var nok veldig mye mer personlig i starten, når jeg ikke hadde så mange følgere. Jeg var mye friere da. Det har kanskje blitt mer en karakter etterhvert, at jeg var mer meg selv i starten. Hun tror at å twitre har gjort henne flinkere og mer presis i ordbruken, men frykter også at det kan ha kostet.

– Jeg har vært veldig åpen, og jeg tror kanskje det har gjort at det har vært vanskeligere for meg å få jobb. Det ligger jo på nett at jeg er bipolar, og om det står mellom en bipolar og en ikke-bipolar kan det jo ha hatt konsekvenser.

Sosiale medier blir også tatt opp i boka, hvor Lesjø skriver om hvordan vi bruker dem, samt hvordan de former relasjoner og synet på oss selv.

– Det handler jo om det å objektivisere oss selv. Det å få avstand til oss selv fordi vi bygger oss et selv på nett. Jeg tror vi kan lage et selvbilde som vi ikke klarer å leve opp til. I stedet for å leve ut ting og være et subjekt, så blir vi et stillestående objekt.

Blikk er et gjennomgående tema i romanen, både gjennom hvordan karakteren ser på verden rundt seg og hvordan hun ser på seg selv.

– Jeg tror hun tenker veldig mye over hvordan folk ser på henne, fordi hun kanskje føler seg mer stirret på enn sett, å bli stirret på handler om å bli dømt, å bli sett handler om å bli godtatt. Sosiale medier er en yndet arena for å kontrollere hvordan man blir sett på av andre.

– Den er litt sånn flyktig den bekreftelsen der, og det er jo avhengig­hets­skapende med likes. De vet å trykke på de rette knappene i hjernen, de som har utvikla det der.

Lesjø synes ikke det er sunt om sosiale medier blir et substitutt for ekte kontakt med andre mennesker.

– Jeg tror det kan være lett å glemme skillet mellom bekreftelse fra et ekte menneske og bekreftelse fra en tekst på nettet. Vi trenger å treffes, å ha en en ekte tilknytning til andre, eller så blir vi ulykkelige, tror jeg.

Les også: Falske Facebookprofiler: Hva er vitsen med regler som ikke håndheves?

Sentimentalitet i nederste skuffe

Til tross for at boka omhandler en sårbar person som sliter, ville ikke Lesjø at karakteren skulle framstå som selvmedlidende. Det var nødvendig at hovedkarakteren var litt hard, og at hun har den ironiske distansen.

– Det jeg syntes var vanskeligst var å finne den stemmen jeg kunne bruke. Når man skriver en sånn historie så er det lett å bli sentimental. Jeg har brukt mye av den stemmen på twitter på et vis.

Akkurat hvorfor boka ikke skulle bli for sentimental er mer komplekst, men Lesjø trenger samtidig litt avstand fra denne inderligheten for å kunne skrive. Det er vanskelig, men hun mener leseopplevelsen kan lide om boka blir for trist.

– Fordi da er det ikke noe gøy å lese det. Og det er flaut. Jeg liker ikke meg selv når jeg blir sentimental.

FUCK, MARRY, KILL
Sigmund Freud, Karl Ove Knausgård, Sylvia Plath.

– Å herregud, jeg har hverken lyst på Freud eller Knausgård. Jeg vil ikke gifte meg med Sylvia Plath heller. Det tror jeg hadde vært slitsomt.

Marry: Nei, kanskje jeg skulle ha gifta meg med Knausgård da, for at han var jo gift med en bipolar person. Så da vet kanskje han hva han skal gjøre, man kan jo håpe, liksom.

Kill: Det er vanskelig. Det er så strengt, liksom. Jeg kan jo drepe Sylvia Plath, så slipper hun å gjøre det selv. Barmhjertighetsdrap.

Fuck: Jaja, jeg må vel bare ofre meg da. Neida, Freud er sikkert grei. Han blir jo litt gjort narr av, men det er ikke alt som er fortjent, synes jeg. Så greit, jeg går for den.