Likhet, demokrati og arbeiderklassen

Etter en debatt med Jørn Rattsø på Litteraturhuset i Trondheim går vi sammen med Mímir Kristjánsson til en bar. Han er i godt humør. Favorittlaget, Viking, har vunnet kampen.

– Det er fint å få et ansikt på ondskapen, spøker han med hentydning til den markedsliberale økonomiske politikken Rattsø forbindes med.

Dropp ut av studiene

Vi kjøper øl og starter med å snakke om studier. Kristjánsson tips til studenter er entydig.

– Dropp ut av studiene! Få deg en jobb! Det er mye mer å lære i arbeidslivet enn på universitetet.

Han mener folk tillegger studietiden for mye av æren for den personlige utviklingen man opplever i 20-årene.

– Det handler mer om å flytte hjemmefra.

Det store arbeidende folk

I vår gav Mímir Kristjánsson ut boken Hva ville Gerhardsen gjort? I boken beskriver han Gerhardsens politiske prosjekt fra etterkrigstiden og stiller spørsmålet «Burde vi lære noe av Gerhardsen i dag?». Dette settes i forbindelse med Arbeiderpartiets siste 40 år med synkende oppslutning og gradvise avideologisering.

Hva fikk deg til å skrive denne boken?

– At datteren min ble født på Gerhardsens bursdag (10. mai, journ.anm.) var veldig avgjørende for at jeg begynte med dette. Etter hvert begynte jo Ap å krakelere og kollapse mens jeg satt og leste Gerhardsen og tenkte faen… Og det rare var jo hvor lite jeg visste om den historien. Folk forholder seg ikke til det.

I Kristjánssons øyne er Gerhardsen-politikken en viktig del av oppskriften på at Norge er et vellykket land.

– Jeg er veldig glad i Ap. Jeg står på en måte mellom Rødt og Ap, med en fot i hver leir. Det er veldig viktig for meg hvordan sosialdemokratiet skal gjenreises.

Han mener det finnes en stor gruppe som han kaller «det store arbeidende folk», som mangler et parti som representerer deres interesser. Ap må stille seg spørsmålene «hvem er man til for?» og «hva er interessene til de gruppene vi forsvarer?».

– Hva tjener vaskehjelperen, sykepleieren, den telefonsenter-ansatte og industriarbeideren?

Dystopien for Kristjánsson er at denne gruppen etter hvert skal velge sofaen fordi de ikke har noen å stemme på.

Ubehagelig innvandringsdebatt

Sentralt i boken står faktumet at sosialdemokratene i hele Europa sliter med oppslutningen.

Er det for enkelt å bare skylde på innvandring som utfordringen til sosialdemokratene i Europa, for eksempel i Sverige?

– Innvandring er selvfølgelig veldig viktig. For meg er det Ap gjør her veldig bra nå. Man skal regulere innvandringen demokratisk. Et visst antall skal komme. At dette oppfattes av mange på venstresiden som rasistisk eller fremmedfiendtlig synes jeg er bisart.

Innvandringsdebatten er ubehagelig av to grunner ifølge Kristjánsson.

– På høyrefløyen finnes det en gruppe mennesker som faktisk er rasister, og på den andre siden er det noen som ser på ethvert forsøk på å diskutere innvandringspolitikk som å løpe høyrepopulistenes ærend. Det er latterlig! Det er selvfølgelig mye verre å være rasist enn å beskylde andre for rasisme, men det er synd om vi aldri får diskutert politikken, bare moralen. Jeg har ingen sans for katastrofebeskrivelsene, men jeg synes det er påfallende at de fremste pådriverne for en liberal flyktningpolitikk veldig sjelden bor i områdene hvor flyktningene bosetter seg.

For sosialdemokratene handler det, ifølge ham, om å handle i tråd med sine prinsipper: Likhet, demokrati og at arbeiderklassen ikke skal tape mest på det som skjer, blant annet.

Høyrepopulistenes suksessoppskrift

Når vi snakker om hva høyrepopulistene i vesten har gjort de siste årene, treffer vi på litt av essensen i den nye boken.

Hvordan klarer disse bevegelsene vi nå ser å samle så stor støtte?

– Det høyrepopulistene har gjort veldig bra er jo at de har en helt riktig problembeskrivelse. Mange folk i Europa får jo ikke ta del i velstandsøkningen. Livene deres blir føkka. Det var bedre i går enn det er i dag. Og spør man folk i Europa sier de at de er redde for at deres barn får det verre enn dem selv. Det er realiteten, men sosialdemokratene påstår at dette ikke stemmer.

I den amerikanske valgkampen uttalte Hillary Clinton, «America never stopped being great».

– Det tyder på en elendig, elendig forståelse av situasjonen, og det kommer av at partiene er overtatt av byråkrati- og utdanningseliter og i noen tilfeller også økonomiske eliter, som lever slik at problemene ikke angår dem. Man blir en forsvarer for en lang konsensusbevegelse mot høyre som man selv har tatt del i.

Han mener man på den andre siden har en slags «outsiderrefleks», som gjør det mulig å si ting som det er.

– Når Trump sier: «Make America great again», er det beste politiske slagordet jeg har hørt. Det er genialt!

I Gerhardsens Arbeiderparti var det arbeidernes interesser som var på toppen og la grunnlaget for politikken. Dette har sosialdemokratene noe å lære av i dag, sier Mímir.

På mange måter er de på riktig vei, men det går sakte å endre en partikultur. Ifølge Kristjánsson kommer vi til utopien ved å gjenta Gerhardsens oppskrift fra etterkrigstiden.

– Jeg er kommunist, men jeg ser ikke på det som at sånn og sånn skal samfunnet være. For meg er det et sett med idealer som man skal jobbe mot og handle etter.

Hvis politikken vokser i takt med økonomien mener Kristjánsson at vi er i stand til å få det bra, også i framtiden.

Det høres ut som om du har klokkertro på demokratiet.

– Jeg tror at folk alltid har rett i lengden. Ikke fra dag til dag, men fra måned til måned så tror jeg at det er det beste.

Nytt prosjekt

Mímir Kristjánsson planlegger nå en biografi om Rosa Luxemburg, en polsk-tysk revolusjonær som ble skutt i 1919.

– Det at hun døde la til rette for både Stalin og Hitler på hver sin kant. Forhåpentligvis skal boka hete Rosa Luxemburg og mordet på et århundre. Vi får se.

Har du et overordnet prosjekt?

– Jeg har tre ting som henger sammen i prosjektet mitt. Det er å kose meg mest mulig i livet, ta vare på konen og datteren min, og alltid å kjempe for arbeiderklassen.

Kristjánsson sier også at han frykter døden nå etter at han har fått barn. På vei ut spør jeg om hvilke forbilder han har. Svaret er enkelt:

– Einar Gerhardsen og Rosa Luxemburg.