SKUESPILLER: Renate Reinsves vanskelige ungdomstid har formet arbeidet hennes.
SKUESPILLER: Renate Reinsves vanskelige ungdomstid har formet arbeidet hennes.

Søken etter å forstå

Skuespiller Renate Reinsve tror skuespill er en måte å forstå hvordan mennesker fungerer.

Publisert Sist oppdatert

Fem over tolv kommer Renate Reinsve inn på Theatercafèen på Trøndelag Teater. Utrustet med en kaffekopp og en sandwich. Glad og lattermild forklarer hun at nå har hun vært på kaffebrenneriet igjen, noe hun gjør altfor ofte. Kaffebrenneriet er hennes sigarett, hennes avhengighet. Hun leder vei gjennom teaterets innvoller til den lille garderoben hvor hun holder til. Rommet er litt rotete men veldig koselig og personlig. Ting og tang ligger strødd over bordet mens kort og brev fra kjente og kjære pryder veggen. Hun beskriver ungdomstiden sin som en lang og brutal historie.

Fakta

RENATE REINSVE

Alder: 27 år

Yrke: Skuespiller

Aktuell med: Lille Eyolf og Leonce og Lena på Trøndelag Teater

Din beste kulturopplevelse?

Når jeg gikk på teaterhøgskolen bodde vi fire-fem uker i Berlin og gikk hver eneste dag og på teater. Det forandret virkelig synet mitt på hva teater kan være. Det har nok vært den viktigste opplevelsen min.

Største guilty pleasure?

Å lese horoskop på Sol.no

Verdens største problem og hvordan fikse det?

Jeg tror det ligger i det å være menneske. At vi handler i affekt når vi blir såret og sint. Det leder til krig og konflikt. Men jeg tror ikke det er noe man kan gjøre noe med, jeg tror det alltid kommer til å være. Vi kan ikke bare sende verden i gruppeterapi.

Har du et råd til Trondheims studenter?

Drit deg ut daglig, det kan lære mye av. Gi faen og gjør feil ting. Men ikke ta råd fra meg uansett.

— Jeg var hun nerden på barneskolen. Syltynn, tjukke briller og ble kun bedt i bursdager hvis jeg kunne fortelle vitser. Men jeg hadde masse gode venner. Det var ganske vanskelig hjemme og samtidig med det begynte jeg med teater. Jeg fikk mye av dritten kanalisert ut ved å stå på scenen.

I en alder av 16 år ble hun kastet ut hjemmefra og måtte klare seg selv. Det gikk ikke så bra. Renate droppet ut av videregående og hoppet på det billigste flyet hun fant, destinasjon Edinburgh. Hun festet, jobbet på bar, restaurant og hostel i et år. Når hun endelig vendte hjem tok hun et oppgjør med sitt eget liv og etter noen forsøk, kom hun til slutt inn på teaterhøgskolen.

— Noen ganger er jeg redd for at oppveksten har ødelagt meg litt, med kjærester og sånt. Jeg kan bli litt ekstra redd siden jeg har blitt sviktet før. Men kanskje har det også gjort meg sterkere, at jeg vet hvordan jeg skal hanskes med det som er vanskelige.

Angst for å mislykkes

Renate har et tydelig ønske om å forstå mennesket og hvorfor vi gjør det vi gjør. Med stor entusiasme forklarer hun de tankene hun har. Mennesket beskriver hun som «En masse biologiske strukturer i en kjøttklump», kanskje det å fundere på hvorfor vi hindrer oss fra og bare være. Ingen kan påstå at hun er redd for å si hva hun mener.

— Det har vært viktig for meg å forstå ting som ble gjort mot meg, og tror jeg drives av det i teateret. Det er viktig for meg å forstå en karakter. For eksempel når jeg driver med Ibsen. Han skriver om helt ekstreme karakterer, da er det mye som må legges inn i å forstå.

Hva annet driver henne? Kanskje det er angsten svarer hun og bryter ut i en mild latter.

— Hver gang man starter en produksjon er det som å begynne med blanke ark. Det er et nytt menneske å finne ut av. Jeg skal møte en helt ny gjeng, med en helt ny regissør som kanskje vil noe helt annet enn den forrige. Man har ikke noe valg, du må bare klare det.

Å mangle kontroll

Renate har drevet både med film og teater. Hun sier det er store forskjeller på hvordan man jobber med de forskjellige mediene som skuespiller.

— I teateret jobber man åtte uker på en scene med de andre skuespillerne, man jobber masse med de små nyansene. I film jobber man mye på egenhånd, med sin egen prosess. Det er først når vi er på settet at jeg faktisk får møte de jeg spiller mot. Kanskje blir det helt magisk da, men jeg kan ikke kontrollere det.

Kunstformene kunne lært litt av hverandre mener hun. Film kunne trengt litt lengre arbeidstid mellom skuespillerne, men teateret kan ha godt av å jobbe mindre med en karakter, det kan bli litt overarbeidet. Det hun setter pris på med teateret er responsen man får fra publikum med en gang.

— Vi spilte inn Villmark 2 i høst. Jeg aner jo ikke hva det blir. Jeg spilte inn en film, og om et halvt år kommer den på kino. Resultatet har jeg ingen kontroll over. Det er spennende, men også skummelt.

En travel fremtid i vente

Selv om hun elsker Trondheim går turen nå mot Oslo der hun har fått en jobb ved et av teaterene. Hun skal også være i flere filmer. Villmark 2 er på vei og hun er involvert i ett nytt prosjekt med regissør Rune Denstad Langlo som lagde Nord i 2009. I tillegg har hun skrevet et manus og søker støtte for sin aller første film.

— Man får et helt annet syn på materialet man jobber med når man har regi. Jeg respekterer de som er gode på det. Om jeg er det enda vet jeg ikke, men jeg håper jeg kan bli det.

I fremtiden ser hun for seg kanskje en leilighet

– Og så en mann, barn og hele den pakka.