Slutshamet av politiet

Av og til trenger man litt hjelp fra lovens lange arm på soverommet.

Tekst: Anonym

Det var en vakker sommernatt for noen år siden, langt nok nord til at du så vidt kunne skimte midnattssola. Jeg og venninnene mine hadde en fuktig natt ute på byen, det vil si på én av to utesteder, og da på det ene som dagsalkoholikerne holdt seg unna. Sammen med andre unge, yre mennesker var det «sykt» god stemning, og med ølbriller på, fant jeg tidlig kveldens utkårede. Familien var på hytta så jeg sjanset på å ta med meg karen hjem.

Veien tilbake var lang og måkefylt, og med litt sjangling og klining på farten klarte vi til slutt å nå bedehuset ikke så langt hjemmefra. Det var her nøden viste seg å være for stor, så bak en båt på parkeringsplassen ble første stopp for hyrdestunden. Det var da jeg innså at hvis det finnes en trapp til himmelen, er jeg nok heller skjebnet til å ta motorveien til helvete.

Jeg husker følelsen av morgendugget som klistret toppen til ryggen, og den milde panikken i bakhodet der jeg fra min vinkel kunne se rett inn i stua til naboen. Som de fleste tettsteder har man en lei tendens til å kjenne alle naboene, så jeg krysset alt av fingre, tær, men dessverre ikke bein, og håpte at alle sammen sov søtt. Men sexskapaden endte ikke der. Om det var et lite klart øyeblikk, eller tanken på edderkopper i gresset, er uvisst. Det jeg vet er at vi på et tidspunkt var på sjanglende vei mot barndomshjemmet.

Fyllesex er enkelt, det kan vi være enige om. Enten funker det, eller ikke. Denne kvelden tok likevel en annen vending da jeg brått, midt i prosessen, mistet ølbrillene og innså at dette ikke var noe for meg. En vanskelig situasjon å forklare til en kliss naken mann i senga mi. Jeg prøvde først forsiktig å forklare at jeg nettopp kom ut av et forhold, men da dette ikke fungerte, sa jeg med streng stemme at jeg skulle opp tidlig og at han måtte ut. Uten hell.

Jeg krysset alt av fingre, tær, men dessverre ikke bein, og håpte at alle sammen sov søtt.

Neste løsning var å fysisk dra karen etter hånda og ut, men på dette tidspunktet hadde han bestemt seg for å sove. Etter litt roping og skjenning til ingen nytte, så jeg kun én løsning. Jeg er ikke stolt over dette, men jeg håper du forstår følelsen av akutt anger og fylleangst som bredte seg over meg da jeg innså at jeg ikke var helt sikker på når familien kom hjem neste dag. Så jeg gjorde det jeg tenkte var best og ringte politiet.

Samtalen var svært udramatisk og gikk noe i den duren her:

«Hei du har kommet til lensmannskontoret i ****.» «Hei! Jeg lurte på en ting. Det er null stress asså, men jeg har en kar her som jeg ikke får ut av huset.»

«Jeg sender en patrulje med en gang!»

Les også: HJELP! Vaginaen min er syk!

I ettertid har jeg hørt fra venninner som stod utenfor utestedet i sentrum at de så to politibiler råkjøre forbi med blålys og sirener. Med morgenkåpen godt pakket rundt meg forklarte jeg til en streng politisjef på døra at jeg hadde en kar jeg ikke kjente så godt på rommet mitt som ikke ville ut. Spørsmålet som møtte meg har ingen plass i det 21. århundret, men likevel kom det: «Hvorfor har du tatt med deg en fremmed kar hjem?» Mitt svar var da «Gjett tre ganger,» som jeg fikk streng beskjed om at ikke var det rette å si.

Mens jeg stod i gangen og forklarte litt irritert til den kvinnelige politibetjenten at vi lever i et moderne samfunn hvor jeg som kvinne kan gjøre hva faen jeg vil, kom karen ned med to politimenn med faste grep om hver albue. I min rosa genser. Jeg forklarte at genseren hadde høy affreksjonsverdi, og vi fikk byttet klær på det som var en mann langt på vei til drømmeland. Den kvinnelige betjenten sa det var veldig bra at jeg ringte dem, før alle sa adjø, og jeg kravlet til sengs med mareritt for den kommende fylleangsten.

Du skulle tro at det ikke kunne bli verre enn dette, men da mandagen kom var det en viss lokaljournalist som ringte til politiet for å høre om det var noe å putte i politinotisen i avisa morgenen etter. Joda, det var det. I lokalavisa for hele tettstedet å se, stod det om en ukjent mann som ikke ville forlate en privatbolig kl 02.00 på natta på **** (mitt nabolag). Om ikke det var nok, så var den journalisten min mor.