De nye feministene

Hvilke saker innenfor kvinnebevegelsen er viktigst for dere?

Gyro Fjordheim Fjermedal og Frida Aune Borstad må tenke seg om. 8. mars er nylig overstått, og de to har vært medlemmer i komiteen som har stått for organiseringen av kvinnedagen. Sammen med flere andre frivillige har de arrangert en 8. mars-markering tilpasset en mer moderne kvinnebevegelse.

– Det er vanskelig. Det er så mye, sier Fjermedal.

– Jeg personlig har vært veldig opptatt av abortloven. De siste årene har det vært flere forsøk på å gjøre innskrenkninger, for eksempel med reservasjonsretten, og nå nylig igjen med debatten rundt 2C.

LES OGSÅ: Anne Bitsch er lei av å bli objektifisert av media.

Abort er fortsatt tabu

Retten til selvbestemt abort ble vedtatt i 1978. Fram til 2013 lå den nasjonale debatten om endringer i abortloven i dvale. Da blusset debatten om abort opp igjen da regjeringen sa ja til KrFs forslag om den såkalte reservasjonsretten. Dette forslaget innebar at fastleger skulle kunne reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, først og fremst abort. Forslaget førte til rekordoppmøte i 8. mars-tog landet over, og opp igjen grodde en kvinnebevegelse mange for lengst hadde erklært død.

LES OGSÅ: Elsket og hatet: Suksessen Sumaya

– Vi blir hele tiden påmint at abortdebatten er aktuell, og den har vært spesielt aktuell nå mens vi har vært unge, forklarer Fjermedal.

Studentene vil at man skal kunne diskutere videre endringer i abortloven, som å fjerne abortnemndene. Det er allikevel vanskelig når debatten har dreid seg rundt innskrenkninger.

– Det virker som om man alltid må kjempe mot de som vil innskrenke loven framfor å jobbe videre. Man havner litt på defensiven, med å bare forsvare det som allerede er, fyller Borstad inn.

På 70-tallet sto kampen om å kunne få lov til å ta abort. Nå gjenstår kampen om å få fjernet tabuet rundt abort, mener studentene.

– Det handler om å få mer åpenhet og aksept rundt det å ta abort. Det må være lov å ta en abort uten at det skal være en livsendrende hendelse, sier Fjermedal.

Borstad sier seg enig. Hun forklarer at for mange er abort et veldig naturlig valg å ta, fordi man ikke er i en situasjon hvor man kan få barn. Likevel er abort fortsatt tabu.

– Det må faktisk være lov til at dette er noe man bare gjør, og så er det greit, sier hun.

La grunnlaget for nye feminister

Astri Holm har vært aktiv i kvinnebevegelsen siden 70-tallet, og er forfatter av boka Kreativitet og feministaktivisme i Trondheim på 70- og 80-tallet. Hun forteller at abortdebatten fortsatt er friskt i minne som en av 70-tallets viktigste kamper. Mange mente at Norge kom til å bli mer umoralsk, og at abortstatistikken kom til å skyte til værs når abort ble legalisert.

– Men så skjedde ikke det. Da gikk lufta litt ut av ballongen, konstaterer hun.

Kvinnebevegelsen vant abortkampen i 1978, da retten til selvbestemt abort ble lovfestet. Likevel var 80-tallet preget av kristne og andre konservative som ville tilbake igjen og reversere loven. Mange kjenner til Ludvig Nessa og Børre Knudsen, som var noen av de sterkeste stemmene mot selvbestemt abort i Norge.

– Da Dronning Sonja og Kong Harald skulle signes i Trondheim i 1991 så var det stappfullt av folk. Og midt i folkemengden, mens folk står og venter på kongeparet, så kommer Ludvig Nessa og Børre Knudsen, ulovlig, opp Munkegata med et svært kors med en fosterdukke på, forteller Holm.

– Og det går de oppover Munkegata med. De tok seg jo inn på kvinneavdelinga på sykehusene, der kvinner hadde tatt abort, og gikk rundt med disse korsene.

Hun vrir seg litt i stolen, tydelig berørt.

– Ja, jeg fryser på ryggen når jeg tenker på det.

Fortsatt er det slik i store deler av verden, påpeker Holm. I mange land er slike demonstrasjoner hverdagskost. I USA har abortleger blitt drept. Til kontrast har det vært bred politisk enighet i Norge om at abortloven står sterkt, og at kvinner selv har rett til å bestemme om de ønsker å ta abort eller ikke.

– Det er jeg veldig stolt over, å ha fått være med på den kampen sammen med andre viktige stemmer. Men nå ser vi jo det at vi må bare stå på, konstaterer hun.

– Nå hadde vi viktige paroler om abort i årets 8. mars-tog også, og det er stort sett yngre folk som støtter opp. Jeg synes det er fint at vi gamle har lagt grunnlaget for dem. Samtidig sto jo vi også på skuldrene til andre.

En bred grasrotbevegelse

På 70-tallet kom det til en del nye kvinne-organisasjoner. Kvinnesaksforeningen hadde allerede eksistert i mange år, men nå fikk organisasjonen selskap av Kvinnefronten og Nyfeministene, og senere også Brød og Roser. I tillegg kom det til sterke kvinnestemmer i de ulike politiske partiene.

– I ettertid ser jeg at det var viktig at det var så bredt forankret. Grasrotaktivismen gjorde hele bevegelsen litt mer legitim, sier Holm.

– Både arbeiderpartikvinner og høyre-kvinner gikk inn og tok opp kvinnesaker i sine partier. Uten de stemmene tror jeg faktisk ikke at det hadde gått så bra.

Holm beskriver seg selv som radikal. Hun var en av mange som ønsket et annerledes samfunn.

– De voksne snakket jo aldri om for eksempel Norges forhold til Nato, eller det å være en del av den vestlige verden som utnyttet den fattige verden. Det begynte vi å få innsikt i som ungdommer, forteller hun.

På samme tid foregikk det andre grunn-leggende diskusjoner i samfunnet, som studentopprøret. Holm ble opptatt av å være en del av endringen, og å endre rollestrukturene knyttet til kjønn. Hun og venninnene ville utfordre normene og gjøre ting det ikke var vanlig at jenter skulle gjøre.

– Vi gikk jo for eksempel i Studentersamfundet, men på den tiden var det ikke så mange jenter der. Det første vi startet med var å selv by opp guttene, forteller hun.

– Vi skjønte jo at vi jentene var litt parkert. Å by opp guttene var en del av å finne ut av hvilken rolle vi som kvinner skulle ta.

70-tallet var en tid for å gå løs på grunn-leggende institusjoner og tradisjoner i sam-funnet. Rundt om i byene ble det arrangert missekåringer og skjønnhetskonkurranser for å kåre de vakreste kvinnene. Som en motpol meldte Kvinnefronten, som Holm var en del av, egne kandidater til kåringene.

– Vi stæsja de opp skikkelig, og mange av dem vant faktisk disse kåringene. Og så holdt de flammende appeller mot skjønnhetstyranniet, forteller Holm og ler godt.

– De konkurransene ble jo avviklet etter noen år, fordi det var så mange feminister som vant.

Frykter konsumer-feminisme

Man trenger ikke å gå lenger enn til et tilfeldig kommentarfelt for å forstå at begrepet feminist fortsatt er omstridt. Studentene Fjermedal og Borstad frykter likevel ikke merkelappen feminist.

– For meg er det veldig uproblematisk og naturlig å si at jeg er feminist, men jeg tror det handler mye om hvilket miljø du er i, sier Fjermedal.

Borstad sier seg enig.

– Om jeg blir kalt feminazi, så skal jeg iallfall kalle meg feminist. Da skal jeg bare eie det begrepet.

De tror at det har blitt lettere nå enn før å identifisere seg som feminist. Store selskaper som DNB lager 8. mars-videoer, og kjendiser som Beyoncé, Emma Watson og podkast-duoen Tusvik og Tønne har tatt eierskap til ordet.

Flere på høyresida i politikken velger å kalle seg feminister, og deltar også i 8. mars-tog og andre kvinneaksjoner. Feminismen har rett og slett blitt mer legitimert, og fått flere til å ta stilling til om de er feminister eller ikke.

– Det har så absolutt skjedd en endring de siste årene. Det har blitt mer akseptert å si at man er feminist. Med de fordelene og ulempene det har, sier Borstad.

Hun påpeker at dagens kvinnebevegelse er mye bredere enn den var på 70-tallet. Selv om det fortsatt finnes radikale feminister er begrepet såpass mye i bruk at hun frykter at det kan bli utvannet.

– Det er mye lettere å kalle seg feminist, men samtidig kan du nesten si og gjøre hva som helst og fortsatt påberope deg feminisme. Jeg er redd for at man kan ha konsumer-feminisme for eksempel, hvor man ikke kritiserer de strukturene og det rammeverket som ligger til grunn nok, forklarer hun.

– Om jeg blir kalt feminazi, så skal jeg iallfall kalle meg feminist. Da skal jeg bare eie det begrepet.

Fjermedal sier seg enig, og trekker fram klesgiganten H&M som et godt brukt eksempel. De siste årene har kjeden bokstavelig talt trykket feminist-begrepet til sitt bryst, og laget klær med ulike feministiske budskap påtrykt.

– Og så vet man at de kvinnene som har lagd de klærne er underbetalte og arbeider i dårlige forhold. Det er kanskje vanskelig å sammenligne, men det virker som det er en bredere bevegelse nå enn på 70-tallet i form av meninger som innbefattes i det. Så tror jeg det har noen fordeler og noen ulemper, sier hun.

– Man kan jo være på venstresida eller høyresida og mene ulike ting om enkeltsaker. Sånn er feminismen. Det er ikke nødvendigvis en veldig klar, rett vei.

Endring tar tid

I år gikk 2500 personer i 8. mars-tog i Trondheim. I november møtte 3000 personer opp for å demonstrere mot de planlagte endringene i 2C-paragrafen i abortloven. Noe har unektelig skjedd med kvinnebevegelsen de siste årene. Fjermedal og Borstad mener at det er flere ting man kan peke på som har fått ballen til å rulle.

– Reservasjonsretten var et angrep på noe mange mener er viktig. Når man får et slikt angrep på noe man ser på som så grunnleggende er det mange som reagerer. Sånn sett har det kanskje vært bra for feminismen at KrF har lagt fram disse forslagene, sier Fjermedal tørt.

– Man ser det jo på de aksjonene vi har hatt. Det er så mange som møter opp, det er helt overveldende, og de synes det er helt greit å bruke feminist-begrepet, supplerer Borstad. Noen ganger tenker Astri Holm at de ikke fikk til så mye på 70- og 80-tallet. Mange saker kommer opp på nytt og på nytt, som abortdebatten og skjønnhetspresset på unge kvinner. I arbeidet med boka, og etter å ha tenkt seg litt om, oppdager hun likevel at de oppnådde ganske mye som holder seg også den dag i dag.

– Endring tar tid. Men jeg ser at det er en del ungdommer som deltar nå, som er veldig viktige stemmer. Jeg er litt redd for å bli en gammel feminist som sier at alt var bedre før. For det var det ikke, sier Holm og ler.

– Man gjør det på forskjellige vis, ikke sant. Og det går litt i bølger. Den radikale kvinnebevegelsen rundt stemmerett for kvinner var den første bølgen. Så fikk man den andre bølgen på 70-tallet. Det at så mange engasjerer seg viser at vi er inne i en tredje bølge akkurat nå.