Den uforståelige samtidskunsten

KOMMENTAR: Dagens kunst krever så store forkunnskaper for å tolkes, at den blir utilgjengelig.

Publisert Sist oppdatert

Konseptkunst. Performance art. Installasjonskunst. Når jeg ser på kunst er det enkelte kriterier jeg går etter, og visse knagger jeg forventer å kunne henge ting på. Jeg har problemer med å engasjere meg i kunst som ved første øyekast verken har et politisk budskap eller er pent å se på. Derfor blir samtidskunst så vanskelig. Den lar meg ofte stå forvirret tilbake, undrende på hva det er jeg ikke forstår.

Det er naturlig at et kunstverk skal kreve noe av de som observerer det. Er det da riktig å kritisere samtidskunsten for å være utilgjengelig? Hvis man leser en bok eller ser en film, er det alltid en fordel å ha de nødvendige bakgrunnskunnskapene. En episode Big Bang Theory er ikke like morsom hvis man ikke har sett Star Wars, eller ikke veit hva World of Warcraft er. Men man får likevel noe igjen for å se den. Det finnes elementer der som alle forstår, uansett interesser eller forkunnskaper. Bør ikke samtidskunsten være like tilgjengelig?

«Den lar meg ofte stå forvirret tilbake, undrende på hva det er jeg ikke forstår.»

Kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt sa i et intervju til Morgenbladet at det var viktig å ikke overforenkle kunsten. Han argumenterte med at alt annet vi er omgitt av er så uhyre komplekst, uten at noen krever at det skal være annerledes, og at vår tids kunst er like komplisert som vår tids samfunn. Jeg er enig i at kunst bør være kompleks i den grad at den skal kunne tolkes på mange nivåer, ut ifra hvilke kunnskaper kritikeren har. Likevel er det problematisk når kunsten blir utilgjengelig for oss utenforstående på det helt grunnleggende planet.

Vi lever i en hverdag der mengden informasjon vi har tilgang på er endeløs. Det er krevende å ha oversikt over alt som skjer, det er rett og slett ikke mulig å få med seg alt. Derfor er kunsten fortsatt veldig relevant for samfunnsdebatten, og har en viktig oppgave i å engasjere oss. For eksempel problematiserer diktene til Yahya Hassan enkelte sider ved islam på en mer elegant og saklig måte enn mye av det vi får presentert i nyhetsbildet. Ved å vekke følelser hos oss, engasjerer kunsten oss enten vi vil det eller ikke.

Dermed er det noe grunnleggende ulogisk ved å skape samfunnskritisk kunst som bare lar seg tolke av noen utvalgte få. Som regel er det tross alt et sterkt budskap i bunn, også i samtidskunsten, men man trenger mye forkunnskaper for å greie å trekke ut hva buskapet er. Samtidskunst er mer fag enn følelser, og mine kunnskaper strekker ikke langt nok til at jeg kan få noe særlig igjen. Ved å gjøre verket for krevende å tolke, trekker kunstneren seg selv ut av samfunnsdebatten, som tross alt foregår på alle plan, ikke bare blant de mest kunstinteresserte.

«Vi har ingen klar definisjon på hva som kreves for å kalle noe kunst.»

Vi har ingen klar definisjon på hva som kreves for å kalle noe kunst. Hvorvidt kunstneren er en god håndverker har ikke nødvendigvis noe å si for hvordan vi vurderer verket. En av kunstens hovedoppgaver er å provosere og utfordre oss, men nå går den stadig vanskeligere tider i møte. Vi forventer provokasjonen, og er forberedt på det meste, kanskje mest tydelig fra performancekunstnere. Da jeg leste om at kunstneren Millie Brown hadde spydd maling på Lady Gaga under en konsert, lot jeg meg ikke engasjere eller provosere. Jeg ble ikke en gang overrasket. Jeg har allerede hørt om Ann Liv Young, som trakk blåbær ut fra vaginaen sin og kastet dem ut i publikum. Dette kalles kunst, og jeg forstår den ikke.

Jeg lurer på hvor vi er på vei, når kunst som skal betegne vår samtid og vår generasjon blir tilgjengelig kun for for eliten. Vi lever i et informasjonssamfunn, der all ny kunst kan formidles til alle, alltid. Og likevel blir den utilgjengelig for meg. Så står jeg der, frustrert, og lurer på hva det er forståsegpåerne ser som går meg hus forbi. På den måten lykkes kanskje samtidskunsten i å provosere meg likevel.