Home is where the home is

Det er mange interiørtrender som blir latterliggjort i dagens media, men de som får aller størst medfart er nok trender som «shabby chic». Trenden karakteriseres av liksom-antikke dekorasjonselementer i duse farger, med innslag av mundane og uinspirerende tekst-elementer. Denne trenden (og den påfølgende harselasen) kan finnes blant annet i Natt og Dags bildeserie Interiørbilder fra Luksusfellen, hvor hvert eneste hjem på bildene har store bokstaver på vegger og hyller med inskripsjoner som LOVE, HOME, eller FAMILY, kanskje for å minne husets beboere på at, ja, det er HOME de er. Sånn sett har trenden mye til felles med det å tatovere sitt eget navn på kroppen.

Men dersom du allerede sitter i sofaen foran tv-en, skal det lite til for å skifte kanal over til NRK3 eller Vox. Der kan man observere menn i litt for store tweeddresser i programmer som Solgt og Drømmedesign, som til stadighet spaserer omkring og peker på kliniske overflater dekket av hvitmaling, betong, og metall. Disse roper på seg spasmer over hvor «lekkert» det er i sterile bygninger som kun er et par sprinkelvinduer unna å kunne klassifiseres som mental-institusjoner. Slik kan man ende opp som snøblind bare av å ta seg en tur på badet.

Det er mye som kan sies om shabby chic-stilen, og det er veldig lite av det som er positivt. Hva som derimot kan sies er at dårlig smak i det minste fremdeles er et uttrykk for en smak. Den er et resultat av tid, krefter, og ressurser som er siktet inn på å gjøre hjemmet ditt til et koselig sted som skal reflektere personligheten din. Om så denne personligheten er litte granne uoppfinnsom, så får det bare være. Det som virkelig teller er at her har det blitt gjort et minimum av innsats av noen som faktisk bryr seg.

Dette er mye mer enn hva som kan bli sagt om de helhvite mausoleene som stadig blir lagt ut for salg. Helhvitt er ikke et uttrykk for personlighet. Helhvitt er blottet for varme, det er blottet for smak, og mest av alt er det blottet for et minimum av innsats. I og med at disse boligene gjerne tilhører mennesker med både ressursene og overskuddet som trengs for å kunne lage koselige hjem, er denne fullstendig giddelausheten i mine øyne den største kardinalsynden av dem alle innen interiør.

Om kritikken virkelig bunner i en allergi for visse stiler, eller kanskje bare en dårlig skjult klasseforakt, kan jeg ikke si. Det jeg derimot kan konstatere, er at ingen ønsker å leve i et hjem der man trenger hjelp av en St. Bernard for å komme seg ut. Da tar jeg heller bokstavene.