I krig og kjærlighet

 

En stille og sår historie om hvordan krig kan endre forutsetningene for og retningen på livet.

Publisert Sist oppdatert

1000 ZAŠTO 1000 ZATO – AVANT GARDEN – 8. OKTOBER

Azra Halilovics personlige skildring og sceniske framstilling av ungdomstiden sin i Bosnia, samt tiden som midlertidig flyktning og senere norsk innbygger i 1000 zašto 1000 zato, gjør et snikende, men sterkt inntrykk på tilskueren. Gjemt bak trivielle, hverdagslige og humoristiske historier sees en annen, sår virkelighet, hvor hatet blir det eneste sikre holdepunktet i en fremmedgjort tilværelse.

Lite er så intimt og personlig som det en velger å skrive i dagboken sin. Gjennom å lese opp og ta utgangspunkt i sine egne dagboktekster, skaper Halilovic en nærhet mellom seg og publikum. Dette gjør historien mer håndgripelig og slående, idet tilskueren blir tvunget til å forholde seg til, og ta inn over seg krigens harde realitet. Krig som kollektiv psykose, uforståelig for iakttakeren, og sann virkelighet for den involverte.

Halilovics måte å henvende seg til publikum på virker slik at man får følelsen av å være den første, og igrunnen eneste, hun forteller historien sin til. For det er dét Halilovic gjør, hun forteller, hun framfører ikke. Det er ikke utagerende scenekunst man er vitne til, og jeg tviler ikke på at Ann Liv Young ville kalt stykket både broddløst og ufarlig. Grunnen til at jeg ikke gjør det, er at jeg mener den stille framtoningen på scenen ikke går på bekostning av intensiteten, tvert imot. Kontrasten mellom Halilovics rolige figur og den gjennomgripende, alvorlige tematikken, gjør denne enda mer tydelig. Det løfter forestillingen og viser enkeltmenneskets møte med uforutsigbare og skrikende grusomheter.

Til tross for den dystre undertonen i 1000 zašto 1000 zato, er det på mange måter et lystig og humoristisk stykke. Halilovic forteller om sine utallige, håpløse forelskelser, om hvordan hun ikke trodde det bodde mennesker i Norge og hvordan hun og de andre på asylmottaket forsøkte å gjøre tilværelsen der mer interessant gjennom å gjøre mest mulig ugang. Disse lette fortellingene gjør ikke bare stykket lysere. De retter fokuset mot et ønske om å elske og en lyst til å leve som er mye sterkere enn ønsket om krig og hat.

Hatet utgjør den eksplosive kjernen i 1000 zašto 100 zato. Det skal sies at det er et dødt hat som utforskes og obduseres. Det har gitt tapt for forsoningen. Allikevel er det dét som til sist driver stykket framover, selv om jeg vil tro at disse beskrivelsene, for de aller fleste, vil være så uendelig fjerne fra det man selv har opplevd at de nærmer seg det absurde. Halilovic sier at hun en gang ba Allah straffe serberne og ikke la dem få en lett død. Hun ønsket at de skulle lide. Ved å ikke sensurere sitt eget hat konfronterer Halilovic seg selv. Det er et ærlig og utildekket møte som viser at det finnes muligheter og håp også i de mest smertefulle erfaringene.

En stille og sår historie om hvordan krig kan endre forutsetningene for og retningen på livet.