I symbolets tegn

Tekst: Åshild Mikalsen Egelid, Håvard Karlsen

SATIRISKE TEGNINGER - SELSKAPSSIDEN - 9. OKTOBER

Dagsavisens tegner Siri Dokken drar igang foredraget med en svak vibrato i stemmen, som står i kontrast med hennes faste og selvsikre tegnestrek. Vibratoen forsvinner gradvis, samtidig som tegningene hennes gjør sterkere og sterkere inntrykk på de oppmøtte, en sal fullstappet av tegneinteresserte studenter.

Det satiriske tegnegeniet går gjennom punkter hun anser som sentrale for å tegne satiriske tegninger. Herunder nevner hun typer, og hvordan alle avistegnere kvier seg for å tegne de mest velbrukte, som sparegris og fredsdue. Likevel kan en tegning bli bra om man utnytter disse symbolene på en ny måte, og det akter hun nå å tvinge oss til.

Store lepper til besvær

Nå ber hun oss faktisk tegne en fredsdue, men et kriterium er at duen nettopp skal være krigshissende. Stereotypien skal derfor lide sine egne kvaler. Kriteriene følges opp av råd om at vi bare bør benytte oss av tre elementer, for den vanlige leser bruker nettopp kun tre sekunder på å titte på tegningen før hun eventuelt går videre.

Menneskehetens tidvis mørke fortid kan være til hinder også i dagens satiriske tegneverden. Dokken forteller om hvordan mange av landets avistegnere fikk panikk da Barack Obama ble valgt til president. Nedsettende karikaturer av svarte, med blant annet store lepper, er noe som hører fortiden til, og mange finner det vanskelig å karikere afroamerikanere uten at de ligner på disse fortidens vederstyggeligheter.

På grensa til ufinhet

Mens lysbilde på lysbilde farer forbi, etterfulgt av innblikk i livet som grafisk satiriker, får vi inntrykk av at det er mange fallgroper og såre tema man må passe seg for, stereotyper man bør unngå, situasjoner og personer man bør vise respekt for. I den forbindelse kommer vi over på 22. juli, og stemmen begynner å vibrere igjen. En satiriker skal sette tingene på spissen og tidvis opptre på grensa til ufinhet, men Dokken hevder hun får få klager på tegningene sine. Ut i fra hvordan hun snakker, skjønner vi også at hun tar hensyn til sakene og personene hun billedgjør.

Hun er ferdig med å snakke, og åpner for en spørrerunde. Trass den litt skjelvende starten har Dokken vist seg å være en utadvendt og underholdende taler, som inspirerer andre tegneaspiranter til å jobbe for å oppfylle drømmen om å leve av pennestrekene sine.