– Jeg får avsmak på alt som handler om litteraturens nytte

DAG SOLSTAD

Annonse

Forfatter

Født i Sandefjord i 1941.

Aktuell med Tredje, og siste,
roman om Bjørn Hansen.

Dag Solstad kom i slutten av september ut med en ny roman, nemlig Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen. Her er døden det mest sentrale temaet.

– Når jeg skulle skrive en ny bok, ville jeg at den skulle handle om en mann som står på dødens terskel, sier Solstad.

Hovedpersonen Bjørn Hansen beskriver døden som en klisjé. Hvorfor det?

– Alle forestillinger vi har om døden er veldig klisjéfylte. Du har jo selve bildet på døden, nemlig mannen med ljåen. Alle forsøk på å sette ord på døden faller fort inn i klisjeer. Bjørn Hansen gjør jo også det, når han ser for seg himmelporten med St. Peter.

Frykter Bjørn Hansen døden?

– Nei, jeg tror ikke det. Han sier noe om at det er verre å bli henrettet!

Hva med deg selv, frykter du døden?

– Det har jeg ikke tenkt på. Det forholdet jeg har til døden er som forfatter, som dikter. I en roman om Bjørn Hansen. Mitt syn er egentlig ikke så viktig.

Les også: Døds-Dag, Norges beste forfatter har skrevet en av sine beste bøker.

Kjønnskvotering på pensum

Som tittelen antyder, er ikke dette Solstads første bok om karakteren Hansen. Han figurerte først i den eminente Ellevte roman, bok atten (1992). I oppfølgeren 17. roman (2009) drar Hansen til Bø for å besøke sin sønnesønn Wiggo, men returnerer til Oslo før han i det hele tatt får hilst på ham. I siste bok flytter Wiggo brått til Oslo for å bo hos sin fremmede farfar mens han studerer litteraturvitenskap ved Universitetet.

Gjennom studiet blir Wiggo kjent med, og etter hvert forelska i, en medstudent og «bloggerinne» som aldri får noe navn utenom «N.N.» (Bjørn Hansen skylder på dårlig hørsel). I en diskusjon i kollokviegruppa vil flertallet bytte ut Camus’ Myten om Sysifos med de Beauvoirs Det annet kjønn på pensum. Wiggo forsvarer hårdnakket Camus’ bok, til Hansens glede. N.N. holder på sin side med flertallet.

Les også: Guttastemning på pensum.

Hva slags litteratursyn representerer N.N.?

– At litteraturen er en fornuftig investering i hennes framtid, rett og slett. At hun kan bruke det som kulturell kapital, ikke minst i det at hun allerede har etablert seg som bloggerinne. Samtidig er hun lynende intelligent. Hun har lært seg språket, slik at Wiggo, som muligens er litt naiv, er temmelig overbevist om at de to har mye til felles. Det har de jo egentlig ikke.

Les også: Vi trenger kvinnelige rollemodeller.

– Renhet er litteraturen fremmed

Forholdet mellom Wiggo og N.N. tar imidlertid en fatal vending mot slutten av romanen. Da befinner kjæresteparet seg i Hansens leilighet og studerer sistnevntes bokhylle. Den er full av tung verdenslitteratur, og ikke minst av støv. N.N. foreslår at Hansen vasker bøkene, noe han reagerer med sjokk på. Han frykter at ordene og bokstavene skal skylles vekk i samme slengen.

Det er en slags renhetstanke i N.N.s litteratursyn. Hva står på spill i møte med ideen om at man skal velge vekk «ukorrekt» litteratur?

– Det er litteraturen veldig fremmed. Litteraturen, slik den har utviklet seg i vårt siviliserte samfunn, har først og fremst et kritisk potensiale. Det er et sted man kan prøve ut tanker man ikke kan i virkeligheten.

Les også: Kropp er kropp og nok er nok.

Solstad viser til sin roman Professor Andersens natt (1996). Den titulære professoren observerer tilfeldigvis et mord i en leilighet vis a vis sin egen. Han plukker opp røret og slår nummeret til politiet, men ombestemmer seg og legger på.

– Om jeg hadde stått i den situasjonen i virkeligheten, så ville jeg faktisk slått nummeret. Men i litteraturen kan du tenke deg: Hva skjer hvis man ikke gjør det?

Går det en viktig konfliktlinje i dag mellom denne renhetstanken og enkeltverkets autonomi, som du har forsvart?

– Jeg tror det er en sterk motsetning. De siste 20 årene har jeg fått avsmak på alt som handler om litteraturens nytte. Sosialdemokratiet har dessverre en viss tendens til å legge vekt på at litteraturen skal være nyttig. Greit, så får den bli det, da – bare ikke plag meg med det!

Kan det litterære gå tapt dersom man drar nytteidealet til sin logiske konklusjon?

– Det kan det gjøre. Hvis man sier at romanen må forsvare sin plass, ikke som roman, men som noe annet, da…

Solstad lar konklusjonen være opp til oss.

Vil romanen holde seg i møte med denne nyttetenkningen?

– Jeg hadde ikke skrevet denne boka hvis jeg ikke trodde det. Det er ikke så lett å bli kvitt litteraturen!

Les også: Vakker og voldelig polsk villmark.

Dag SolstadTM?

I siste nummer av Bokvennen Litterære Avis (BLA) spekulerer Eli Frøvoll Thoresen i om Solstads bokomslag er en del av et sett bevisste grep forfatteren gjør for å bygge en merkevare rundt Forfatteren Dag Solstad.

– Jeg har aldri hatt noe med mine omslag å gjøre. De er det Egil Haraldsen som står for. Jeg stoler hundre prosent på ham. Han får lov til å gjøre hva han vil.

BLA-artikkelen er delvis basert på en doktorgradsavhandling av Inger Østenstad. Hennes tese er at Solstad bevisst har posisjonert seg i offentligheten, og slik bygd en merkevare rundt sin person over lang tid.

Hvis vi tenker ut over bokomslagene, hvordan du opptrer i media, for eksempel. Er det et element av bevisst spill der?

– Nei, det er det ikke. Jeg kjenner til doktorgradsavhandlingen. Hun mener jeg er veldig smart, da. For eksempel mener hun at jeg er interessert i fotball fordi det gir meg et annet image enn «den alvorlige marxisten». Hvis jeg er så smart, hadde jeg brukt veldig mye tid på å planlegge og legge en strategi for hva jeg skal si i møter og intervjuer.

Les også: Teaterforestilling på Rema 1000

Du er ikke kalkulerende?

– Nei, det er jeg ikke. Jeg kunne vært det, men jeg orker ikke. Det blir så slitsomt og så lite morsomt.

– Man tror folk var litt dumme i gamle dager. Ja, hva tror du folk kommer til å tenke om oss, da? Man skal være forsiktig med å svelge eller å bli svelget av sin egen tid.

Brudd med sosialrealismen

Solstad er mest kjent for sine knappe og dystre romaner fra 1990-tallet og framover. Men mellom 1974 og 1980, mens han var medlem av AKP (m-l), skrev Solstad bredt anlagte sosialrealistiske romaner, deriblant en hel trilogi lagt til Norge under andre verdenskrig.

Hvordan stiller du deg til den sosialrealistiske perioden i ditt forfatterskap?

– Jeg stiller meg helt åpen for den, jeg. Jeg var veldig fornøyd med de bøkene.

Solstad la om arbeidsmetoden i det AKP (m-l) begynte å falle fra hverandre. Det definitive vendepunktet kom etter Roman 1987 (1987).

Les også: Dragvollkjelleren er gjennåpnet.

– Jeg bestemte meg for at nå skulle ingen av mine hovedpersoner ha noe å gjøre med AKP. Det er ingen referanser til det i det hele tatt. Den tid er over. Dermed blir det heller ikke så mange utopier i mine romaner. Det kan man jo si er synd.

Tiden for raseri er over

– Jeg leste Arild Asnes 1970 nylig. Der var det et raseri som jeg heldigvis ikke prøver å gjenta nå.

Hvorfor heldigvis?

– Den tid er også over. Ting forandrer seg, og man skal lytte til sin egen stemme. Det blir ikke flere bøker som er så rasende som den.

Blir Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen din siste bok?

– Akkurat i dag føler jeg det! Hehe. Jeg får se. Jeg vil ikke si at det blir det, men da må jeg tenke ut noe helt nytt.