Lenge leve døden

I Mexico vender de døde tilbake for å minne oss om å leve.

Publisert Sist oppdatert

Kanskje har du kommet deg etter septembermånedens smådepresjon over at sommeren er over. Kanskje ikke. Høsten er en årstid hvor de lange sommerdagene man gleder seg til hele vinteren, sakte dør, tre for tre, gresstrå for gresstrå. Til tross for at mange vil argumentere for at høsten er like skjønn som sommeren, er enhver rødfarge i trærne en påminnelse om døden.

Men med døden i naturen kommer også innhøstingen, og innhøstingen har mennesket alltid feiret. 2. november feirer Mexico De dødes dag, eller Día de los Muertos som helligdagen også kalles. Det er en dag for å hedre det vi har mistet på veien så langt, vise respekt og takknemlighet til våre forfedre, og familie og venner vi savner. I Mexico demonstreres dette ved at folk lager en sti av blomster og lys fra kirkegården til alter i hjemmet for de døde å vandre langs.

Sjeler spiser lukt

Ifølge den gamle aztekertroen var 2. november dagen dødsguden Mictlantecuhtil tillot de døde å vende tilbake fra de dødes land, Mictlán, til de levendes. Da forlater sjelen kroppen når de dør, og får muligheten til å bli møtt med en fest av lys, musikk og mat én dag i året. De døde kan ikke fysisk spise de levendes mat, men de kan spise ved å lukte. Gjerne en av de avdødes livretter. Når maten har mistet duften, er de døde mette, og de levende kan spise.

På altrene i Mexico på dødens dag tennes lys, de dødes blomst plasseres, og det dekoreres med hodeskaller av sjokolade eller sukker med den avdødes navn i pannen. En slik hyllest til de døde finner vi over hele verden. De gamle kelterne hadde Samhain, en feiring av innhøstingen. Den natten hvor skillet mellom det levende og det døde er på det tynneste. I deler av Øst-Asia finner man lanterne-festivaler eller månefestivaler med samme formål. I Skandinavia hadde vi Álfablót, en offerfest for alvene.

Multer og druider

Akkurat som den meksikanske dødens dag, lever gamle paganistiske høsttakkefester som Samhain videre gjennom Wicca og druidene du enda finner rundt Stonehenge på sommersolverv. Vi har ikke lenger et forhold til innhøstingen, vi trenger ikke være urolig for å sulte i vintermånedene fordi matbutikken er alltid full på «magisk» vis. Det betyr ikke at vi ikke forbereder oss til en mørk vinter. I dag kommer det i form av hamstring av kakao, å løpe til skogs og fjells for å plukke kantareller og multer.

Høsten er enda det den var. Masseproduksjon og vitenskap garanterer mat på bordet, noe annet ville ryste samfunnsordenen. Potetmangel hadde satt sine spor i vår hverdag.

Halloween-cocktail

Da kristendommen gjorde sitt inntog i Europa, ble flere hedenske tradisjoner kvalt til fordel for en kristelig versjon, eksempelvis jul. Det vi en gang i tiden feiret i Norge ble allehelgensdag fra den katolske tradisjonen. Den første dagen i november tennes lys på gravene, ikke ulikt De dødes dag. Lysene tennes for å minnes helgener og martyrer, men de fleste sender nok også en liten tanke til sine kjære. For selv om den folkelige, men paganistiske høstfeiringen ble erstattet, kan den aldri rives helt opp med rota, den har vokst for dypt. Den amerikanske halloween-oppstandelsen i Skandinavia viser at å hedre de døde, helgen eller ikke, er en del av kulturen.

Vi kjenner kanskje best halloween som en mulighet for gå fra dør til dør og tigge til seg masse godteri, eller kanskje litt kjipere: mandariner. Tim Burton-filmer på tv, fest i kattekostyme, og gresskar i vinduet har likevel blitt en folkekjær tradisjon for noen voksne. Den norske kirke har forbarmet seg over dagen på nytt, under navnet «hallovenn» for å appellere til de yngre, som på grunn av troen må sky all trolldom. Ingen Harry Potter på dem. «Hallovenn» er blant annet arrangert av Salem menigheten i Trondheim. Det er uvisst om de selv ser ironien. Det halloween gir oss er en cocktail av hele verdens tradisjoner. Du kan se folk sminke seg som meksikanske sukkerskaller, hekser vandrer gatelangs, folk trekkes av det skumle og mørke, det døde og overnaturlige.

Dødsangst

Disse høytidene bunner ut fra fascinasjonen og opphøyelsen av det mange av oss frykter mest. Å forlate dette livet. Det viser seg kanskje at det vi egentlig feirer er livet i seg selv. Den greske filosofen Epikur syntes dødsangst var bortkastet tid. Han skrev at døden egentlig er ingenting for oss, fordi om du lever kan ikke døden eksistere, og når døden eksisterer, kan ikke du.

De fleste av oss kan være enig om at det sikreste vi vet i livet, er at det eventuelt vil ta slutt. Som så mange forfattere har skrevet er kun død og skatter sikre. Hvilken bedre grunn trenger man derfor for å feire enn den eneste reelle overkommelsen av døden, ved at den ikke eksisterer før den eksisterer. Likevel, i kunsten finner man tilstedeværelsen av døden hos mennesket som en dans på vei til graven.

Husk at du skal dø

Allegorien Danse Macabré er forestillingen om døden som byr opp til livlig pardans i retning det endelige endestoppet. Hva er vel mer passende enn en dans gjennom livet til den makabre forråtnelsen som venter oss alle. Danse Macabré er også en personifisering av døden, dansende på graven med representasjoner fra alle deler av livet. Det er en påminnelse, akkurat slik slaven hvisket den romerske keiseren Marcus Aurelius i øret mens en hel nasjon hyllet ham, «memento mori», (fra latin: husk at du skal dø), om at du ikke kan ta med deg dine verdslige goder i etterlivet.

På samme måte blir tanken om at alt skal ta slutt som en hengende skygge over alt vi gjør i livet. Kanskje på både godt og vondt. Smaker ikke alt i livet bedre nettopp fordi det en gang vil ta slutt? Påminnelsen av dødelighet er en gave. Uten den ville man aldri satt pris på det vi eier. Om det er smaken av en ispinne, et forhold (kortvarig eller ei), eller livet selv.