Nymphomaniac: En nymfomans historie
Lars von Triers nye film har man visse forventninger til. Vi fikk se den trygge versjonen.
Nymphomaniac følger livshistorien til Joe, fortalt av henne selv til Stellan Skarsgårds rollefigur, Seligman. Seligman finner henne overfalt på gaten og tar henne med hjem. Der overtaler han henne til å fortelle hvordan hun havnet i den situasjonen. Livet hennes er livet til en sexavhengig, eller nymfoman som hun foretrekker, og hun forteller om hennes mange partnere.
Stolt og umoralsk
Det som overrasker størst er hvor tradisjonelt historien blir fortalt. Kapitlene, sammen med en nærmest folkelig fortellerstemme, og Seligman som en barnslig lytter, skaper en distanse mellom publikum og historien bak fortellingen.
Joe har en kald stemme, og dette forsterker følelsen av distanse hver gang hun bryter inn i en scene for å forklare noe. Til tross for denne distansen, er det en veldig personlig historie. Det kommer spesielt til syne i hennes forhold til de andre rollefigurene.
Du får sympati for henne flere gangen, men det begynner å rakne. For å sammenligne henne med en annen “kjent” nymfoman, Fassbenders karakter i Shame, føler hun til forskjell fra ham en stolthet i hva hun er. Hun fordømmer seg selv for det umoralske hun har gjort, men hun dømmer også samfunnet for å ikke godta henne som nymfoman.
Sjokkerer ikke
Det er en film med mye sex, men jeg ble aldri sjokkert. Jeg kan heller ikke forestille meg mange som vil bli det. Det ville vært mer hyklersk å lage en film om en nymfoman som ikke inneholdt sexscener.
Ser man filmen for det den er, er det egentlig bare en trist historie om en ung jente som sliter med avhengighet. Den er til tider søt og nesten morsom, og mest av alt er filmen klar over seg selv. Det gjør at den ikke prøver å sjokkere bare for å sjokkere.
