Prestisjefull prisutdeling i Bispegata
Eline Mugaas vant Lorck Schive Kunstpris med sin blanding av videoinstallasjon og skulptur.
Lorck Schive Kunstpris deles ut annethvert år, og 2019 markerte den fjerde Lorck Schive-utstillingen på Trondheim kunstmuseum (TKM). Årets prisvinner er Eline Mugaas.
– Det er veldig gøy å vinne denne prisen, spesielt med så hard konkurranse. Jeg misunner ikke juryen, sier Mugaas.
Verdifull plattform
De andre nominerte var Gunvor Nervold Antonsen, Torbjørn Rødland og Børre Sæthre. Vinneren får 500 000 kroner, og resten får 150 000 hver til produksjonen av sine verk. Kunstnerne har jobbet med utstillingene i ett år.
– Det er fint å få så god tid til å jobbe med et sånt prosjekt, sier prisvinner Eline Mugaas.
Hun synes prisen er en verdifull plattform.
– Spesielt når man får jobbe side om side med andre kunstnere på et så høyt nivå. De har alle veldig gode kunstnerskap. Vi er jo omtrent samme generasjon, så jeg kjenner til dem fra før. Børre og jeg har praktisk talt blitt voksne sammen, sier hun og ler.
Tomme bokhyller
Mugaas’ utstilling er i et av de minste rommene på museet, med svak belysning. Halve rommet er viet til noen deformerte bokhyller, den andre til videoer projisert på pleksiglass, holdt på plass av kraftige, funksjonelle stativer.
– Jeg ble opptatt av å se på objekter som holder andre objekter, forteller Mugaas.
De industrielle metallstativene er en motsetning til de håndverksmessige og ujevne bokhyllene laget av pappeseker, pappmarche og sparkel.
– Allikevel er de alle i balanse, påpeker prisvinneren.
Den største videoprojeksjonen viser et rom der sommersola skyter inn, men sentrum av bildet er dekket av en svart flate. Meningsinnholdet er tatt ut, som en bokhylle uten bøker. Verket heter Nødvendigheten av leddsetninger, men inneholder ingen tekst eller tale.
Midlertidig scene på Rema 1000: Teaterforestilling midt i nærbutikken
Varmt trevirke og kjølig maskulinitet
– Da jeg skrev for Svenska Dagbladet synes jeg det var så vanskelig å skrive om gruppeutstillinger på liten plass.
Museumsdirektør Johan Börjesson har kommet bort og mimrer tilbake til sin tid som kunstanmelder.
– Tipset jeg fikk var å beskrive bare ett verk, deretter en eller to tendenser.
Det er ikke lett å følge gode råd, så her følger litt om alle.
Torbjørn Rødlands utstilling går over to rom, der han har hengt opp en håndfull fotografier. Bildene er ujevnt fordelt, og organiseringa forsterker effekten av de aggressive, fiendtlige eller ensomme macho-blikkene som stirrer mot deg.
Gunvor Nervold Antonsen har fylt et av de største rommene i bygningen fra gulv til tak med grove treskulpturer i menneskestørrelse, lerreter dekket av organiske former og farger som strekker seg helt opp til taket. Hun fyller rommet, synsfeltet og til og med luktesansen, med den dype, rike lukta av trearbeid.
Etter det lune, organiske rommet til Antonsen følger det kalde, skarpt neonblinkende verket til Børre Sæthre. Det er ikke bare det visuelle som er kjølig, Sæthre har fysisk skrudd ned temperaturen i rommet. Veggene er dekket av paljetter, utover det lilla teppet står det tomme arkademaskiner og andre levninger fra dataspill- og videoalderens barndom, møysommelig plassert. Lufta fylles av virringa til takviftene og en metallisk lyd, en mekanisk, ikke-menneskelig puls.
Mugaas og Antonsens verker er personlige, taktile og organiske. Rødland og Sæthres verker er kjølige, skarpe, og viser vår upersonlige og kommersialiserte engangskultur.
Prisvinner Mugaas skulle gjerne ha sett flere unge på utstillinga:
– Kan du ikke få alle Trondheimsstudentene ned hit?
Dette er en anledning til å se fire gjennomarbeidede separatutstillinger av nålevende norske kunstnere under samme tak.
Lorck Schive-utstillinga står frem til 19. januar.
