Så ambisiøs at den forvirrer

Tekst: Christine Rokkan Eriksen, Radio Revolt

Å prøve å forklare hva Cloud Atlas handler om får en til å føle seg som en bestefar som ikke husker hvordan vitsen starter, og når du endelig kommer til poenget er begynnelsen forlengst glemt. Det er en kryssklipping av historier der mange vidt forskjellige karakterer er spilt av samme skuespillere, og vi får stadig hint om at historiene er knyttet sammen. Den tidligste er fra midt 1800-tallet, og den siste kronologisk sett er flere hundreår fram i tid i en post-apokalyptisk fremtid. Man treffer en komponist på 1930-tallet, en rapporter på 1970-tallet som prøver å avsløre problemer rundt et atomkraftverk, og en av fremtidens androide fastfoodservitriser - for å nevne noen.

Det alle disse historiene har til felles er ved første øyekast litt vanskelig å se. Noen temaer går igjen: kampen mot en undertrykkende overmakt, informasjon som makt, og hvem som har retten til informasjon. De dypere linjene som går igjen er kjærlighet, det å ofre seg selv, og hvordan våre valg har konsekvenser som brer seg utover fremtiden. Vi er alle knyttet sammen. En av karakterene siterer til og med Alexandre Dumas: alle for en, en for alle.

Det mest snodige med filmen ved første øyekast er uten tvil hvordan kjente skuespillere dukker opp i roller som er langt fra det man forventer. Flere har for eksempel proteser over øynene i en av fremtidshistoriene for å se ut som koreanere. På en måte, så fungerer dette i og med at vi vet disse personene har møtt før, og vi fokusere intenst på å oppdage det minste hint. Problemet er at oversminkingen blir et distraherende element i en allerede komplisert film. Dette gjelder skuespillerne også, som gjør en utrolig bra jobb i noen roller. Tom Hanks spiller den post-apokalyptiske primitive mannen veldig bra, men han overbeviser mindre som en røff cockney-gangster. Det morsomste med hele eksperimentet var å sitte igjen under rollelisten og oppdage alle karakterene til en skuespiller.

Cloud Atlas forteller mange historier på en gang, og dette medfører en febrisk klipping. I starten er dette overveldende men hvis man bare lar det vaske over seg, så går det noenlunde bra, men jeg tror ikke jeg kan unngå å måtte se den igjen for å få med meg detaljene. Ellers følger alle historiene relativt like spenningskurver som gjør at tonen i filmen blir uniform, selv om en av plot linjene - om en gjeng gamlinger som rømmer fra et gamlehjem - slenger ut mye overraskende humor midt i ellers ganske dyster fortelling.

Så, hva er egentlig Cloud Atlas? Den er i hvert fall ingen enkel film, men den trenger heller ikke være så vanskelig som man kanskje frykter. Den er storslagen, men personlig. I det ene sekundet flyr vi over en fremtidsby, litt Blade Runner meets Minority Report, så plutselig er vi i et herskapshus i England på 30-tallet. Men det unike med filmen er at de begge føles like viktige. Aksepterer man filmens premiss uten å overanalysere, er alt knyttet sammen. Den er vakker, fascinerende, og polariserende. Jeg kommer nok til å se den mange ganger til, ikke bare for å finne alle hintene, men for å oppleve det hele igjen.

Terningkast: 5

Hør anmeldelsen og resten av Filmofil hos Radio Revolt.