Skarpe kontraster og kunst med flammekaster

Aleksander Stav, Apeiron
Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK), 14. januar til 21. februar 2021

I Fjordgata i Midtbyen, noen titalls meter bortenfor Fretex, ligger Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK). Den nordvendte fasaden er dekket i glass, så du får god oversikt over utstillingslokalet fra fortauet utenfor.

Siden mars 2020 har folk blitt litt mer forsiktige med hvor de går inn og ikke. Noen på TSSK har fått den gode idéen at med så store vinduer, kan man egentlig legge opp en utstilling som kan oppleves uten å krysse dørstokken. Har de lyktes?

Gående langs Fjordgata er det overraskende vanskelig å legge merke til TSSK – til tross for at det står en tre meter høy, smellfeit hvithval i vinduet. Den stikker opp fra gulvet og gir deg et lekent blikk. Eller er det et sørgmodig blikk? Den har i alle fall noe komisk over seg, med den store, svulmende kroppen, latterlig små luffer og en munn som nesten smiler.

Kunstneren Aleksander Stav (født 1983) er vokst opp i Trondheim, men Apeiron er hans første store separatutstilling i trønderhovedstaden. I TSSKs lyse, åpne utstillingslokale har han montert en knippe monumentale skulpturer i svart og hvitt.

På sideveggene, på hver sin side av den hvite hvalen («The Egress»), henger det store, svarte treskulpturer. På veggen til høyre for hvalen henger en stor, kaotisk skulptur, flere meter i diameter: Svarte trerøtter er festet sammen i noe som ser ut som tentakler eller noe fra en japansk skrekkfilm. «Old Tjikko» består av grantrerøtter fra kunstnerens hage, som han har forkullet med flammekaster. Jeg aner et hint av nytjæret hyttevegg når jeg lener meg inntil.

På venstreveggen henger nok en svart treskulptur: «Erta Ale». Denne er et horisontalt rektangel, 2,5 meter høyt. Den minner et øyeblikk om monolitten fra Stanley Kubrick-filmen 2001: En romodyssé. Både «Erta Ale» og «The Egress» er forkullet treverk, men formene er motsatte. Et strengt rektangel mot et sprikende kaos.

Lenger inn i lokalet finner vi flere små og store skulpturer. En flokk med små, hvite drøvtyggere er tilsynelatende på vei over gulvet og ut mot friheten, frosset i et pastoralt øyeblikk. Som hvalen ser de søte og overvektige ut. Innerst er nok en forkullet treskulptur, også denne et kvadrat, med en tilsynelatende fossilert, dyreaktig form skåret inn i treverket. Denne er ikke like slående som de to andre treskulpturene. Jeg tar meg selv i å tenke at denne skulpturen ikke tilfører utstillingen noe og kunne stått igjen på lageret.

Den siste skulpturen ser ut som to aper, kanskje mandriller. Den ene sitter på ryggen til den andre og de er dekket av noe som ser ut som et tjukt lag tjære. Glinsende, nesten dryppende, jeg blir litt uvel. Den øverste apen er frosset i et brøl, med vidåpen munn. Det minner meg om fossiler av forhistoriske dyr funnet i tjærepytter.

Det er en stram utstilling, med skarpe kontraster. Hvitt mot svart, geometri mot kaos, tre mot epoxy. Hvalen i midten av det hele ser både komisk og ensom ut. Fra noen vinkler tenker jeg at den virker lykkelig uvitende. Med de strenge formene – tjære, fossiler og forkulling – er det vanskelig å ikke tenke på naturkatastrofer og menneskeskapte klimaendringer. I kontrast til det alvorlige temaet er utførelsen er derimot ganske morsom. Stav må ha kost seg med å utvikle disse formene på småbruket sitt på Hadeland.

Fungerer det å oppleve utstillingen fra gata? Nei, ikke egentlig.

Stavs treskulpturer har fantastiske detaljer og teksturer som ikke lot seg oppleve fra utsiden. Man ser ikke teksturene, kjenner ikke hintet av treverk i lufta, man opplever dem ikke. De største verkene, som også står nærmest vinduene, er mer enn store nok til å sees fra utsiden. Da jeg besøkte utstillingen en lys januar-ettermiddag, var det for mye gjenskinn i de store glassvinduene til at jeg fikk et godt inntrykk av utstillingen.

Jeg har vanskelig for å se for meg at det finnes en utstilling som ville fungert spesielt godt på flere meters avstand gjennom en glassrute – med mindre det var hensikten, selvfølgelig. Det gjør i hvert fall at du kan få god oversikt over hvor mange mennesker det er der inne før du vurderer å gå inn.

Det har likevel ikke vært et mislykket prosjekt. Apeiron er en severdig utstilling hvis du først tar turen inn. Det er fint at utstillingen har blitt lagt opp for å sees utenfra. Opplevelsen uteblir, men det inviterer flere folk inn for å oppleve kunsten på nært hold.