Kurt Vile – Speed, Sound, Lonely KV (ep)
Kurt Vile samler et bredt spekter av sjangere inn i sin nyeste EP, hvor inspirasjonskildene skinner igjennom.
For indierock-fansen er det nå et gledelig EP-slipp som kom foregående fredag. Amerikanske Kurt Vile har pakket en stor dose inspirasjon inn sin siste EP, som han har gitt navnet Speed, Sound, Lonely KV (ep). Den fem spor lange plata inneholder både ei coverlåt av, og et samarbeid med, en av hans største musikalske inspirasjonskilder, John Prine.
Første låt ut er John Prines «Speed of the Sound of Loneliness» fra albumet German Afternoons utgitt i 1986. Den muntre melodien i coverlåta er en kontrast til det sørgelige budskapet i sangteksten, som Kurt Vile på sin egen måte gjør melankolsk på americana-vis.
Kurt Viles talenter innen gitarspill gjør seg tydelig gjennom hele EP-en. I «Gone Girl» er det gitarene som løfter låta fra en noe monoton og flat sangtekst. Den neste låta, «Dandelions», er derimot et gledelig tilskudd. Viles vokal har den gjenkjennelige vridningen i seg, som er årsaken til at jeg våger å plassere ham innenfor americana-sjangeren. Det er også med et hint av country at amerikaneren plukker med seg inspirasjon fra flere hold i musikken sin.
LES OGSÅ: Enda en student på Gløshaugen smittet
«How Lucky» beskriver vel akkurat hvordan Kurt Vile føler seg idet han får slippe ei låt sammen med John Prine. Låta er simpel og lettbeint. Passer seg godt i en EP hvor inspirasjonskildene gjøres tydelig gjennom hele lydsporet. Selv har Vile beskrevet arbeidet med denne låta som et av de viktigste musikalske øyeblikk i karrieren hans, på grunn av muligheten han fikk til å samarbeide med Prine.
I avslutningslåta «Pearls» er det den instrumentelle delen som mestrer å fange oppmerksomheten min aller best. Det er et lekent, nesten improvisatorisk gitarspill som på balansert vis kombinerer folk- og rockesjangeren. Speed, Sound, Lonely KV (ep) er definitivt ei plate å sette på denne høsten.
