En 18 år gammel Linn Ullmann forelsket seg i universitetet

En kald vårdag ankommer Linn Ullmann Sellanraa ved Litteraturhuset i Trondheim. For å beskytte seg fra kulden er hun inntullet i lue og skjerf. På slaget klokken ett kommer hun inn døren. Hun beveger seg elegant og rolig når hun går.

Ullmanns bøker er oversatt til over 30 språk, og hun har vunnet en rekke priser. Hennes siste bok, Jente, 1983, toppet bestselgerlistene i tre uker. På tross av dette er det ingenting overlegent ved Ullmanns vesen. Hun er høflig, unnskyldende nærmest, når hun ber servitøren om honning til teen hun har bestilt. Likevel har hun en helt egen tilstedeværelse som er bestemt, men ikke anstrengt. Når Linn Ullmann kom- mer inn i et rom, så merker man det.

Gud, fransk alpelue og blå kappe

Som 18-åring begynte Ullmann på New York University, der hun studerte litteratur. Med et ivrig blikk forteller hun at hun elsket studietiden sin. For henne var det en åpenbaring helt fra første dag.

– Min første forelesning husker jeg fortsatt. Den handlet om Gud i den vestlige verden. Professoren hadde fransk alpelue og en blå kappe og var veldig flott.

Øyeblikket satte sterke spor i den 18-årige Ullmann.

– Han snakket på en måte som gjorde at jeg ble helt betatt av kunnskapen hans. Jeg bestemte meg umiddelbart for å bli på universitetet resten av livet.

Ullmanns planer om å ta doktorgrad og etter hvert undervise i universitetets haller ble det imidlertid ikke noe av. På en ferietur hjemme i Norge møtte hun en mann hun ble glad i. De giftet seg, og så fikk hun barn i en alder av 23 år. Ullmann ble dermed aldri helt ferdig med studiene.

Nøkkelen er oppmerksomhet

Når Ullmann ser tilbake på studietiden sin, er hun nostalgisk, men også reflekterende. Det er flere ting hun har blitt mer klar over jo eldre hun har blitt. Én av de tingene er hvor viktig oppmerksomhet er.

– Jeg vet ikke hvor oppmerksom jeg var som student. Nå tenker jeg at opp- merksomhet er nøkkelen til hver fase man er i. Gjennom å være oppmerksom blir også takknemlighetsterskelen lavere. Det synes jeg er viktig.

Ullmann blir tankefull før hun kommer med et eksempel.

– Jeg sov ikke noe i natt, men da jeg åpnet vinduet om morgenen, kom det en deilig vind på ansiktet og hendene. Det var noe å si tusen takk for.

200 sider måtte vekk

Å være forfatter ble aktuelt først etter å ha skrevet akademisk og jobbet som journalist og litt- eraturkritiker i flere år. Ullmann hadde en sterk litterær interesse, men ikke noe ønske om selv å skrive bøker. Skrivingen kom likevel snikende på henne. Etter at hun fylte 30, debuterte hun med romanen Før du sovner. Nå har hun klare tanker om det å være forfatter. Den nyeste boken Jente, 1983 er basert på en selvbiografisk hendelse. Skrivingen ga henne nye erfaringer i møte med minner og glemsel.

– Å være forfatter er å jobbe med noe som egentlig er ingenting. Minner er sentralt for å kunne skrive, men vi mennesker husker veldig lite. Skriving handler om å gi noe formløst en form. For meg handler det lite om plott. Når man skriver, må man alltid tåle å skrive dårlig. Så må man tåle å skrive om. De siste hundre sidene kan ha vært på feil spor.

Det var akkurat det som skjedde da hun skrev Jente, 1983. Hun hadde fått på plass 200 sider, som hun etter hvert innså at ikke kom til å bli noe av. Hun kunne likevel ikke ha skrevet boken uten de to hundre sidene som hun måtte legge vekk. Det er Ullmann helt sikker på.

– Det var mye motstand under skrivingen, fordi det var så mye jeg ikke kunne huske. Lenge tenkte jeg på glemsel som en sperre. Så innså jeg at den åpner, fordi det er der forestillingsevnen kommer inn. Diktningen kommer fram og trekker linjer og skaper en form.

I boken forsøker Ullmann å gjenforene jenten hun var da hun var 16 år og jobbet som modell i Paris med kvinnen hun er i dag.

– Selv om jeg ikke husket så mye, måtte jeg plassere den unge jenten et sted. Jeg måtte ta på henne klær, gi henne noen farger og en stemme. Jeg måtte begynne et sted, og så bygge det ut.

Ny bok i vente

I Jente, 1983 har Ullmann inkludert et sitat fra Virginia Woolf. Det skinner tydelig gjennom at Ullmann har en stor fascinasjon for henne, både som forfatter og som menneske. En gang sa Woolf at «Å skrive, er bare et spørsmål om å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge». For Ullmann er det en vidunderlig beskrivelse, som også har en sannhet i seg. Det er helt umulig, og så lett. Hun er allerede i gang med å skrive på noe nytt.

– De to siste bøkene mine, De urolige og Jente, 1983, er deler av en trilogi. Det skal komme en bok til i den serien, som handler om temaene raseri, glemsel, lyst og begjær.

Å tåle sin egen utilstrekkelighet

Ullmann er klar i sin tale om at på tross av sin egen mangel på tålmodighet, vil den egenskapen være viktig i alle kunstneriske prosesser. Hun fremstår erfaren når hun snakker om motstanden som kommer i skrivearbeidet.

– Jeg har måttet lære å tåle min egen utilstrekkelighet. Det kan være idiotiske setninger foran meg, uten verkenhold eller sannhet. Det er kanskje det vanskeligste med å skrive.

Den gjentatte metoden som er å skrive om sine egne setninger, presiserer hun at er viktig for å komme fram til det hun mener er god kunst.

«Husk de ti bud, fuck resten»

Å jobbe med og mot tålmodigheten viser seg å være en viktig del av hennes hverdag. Hun forteller at en to timers tur er en del av arbeidsdagen. Turene åpner opp for å reflektere, gjennom å blant annet høre på lydbok og podcaster. Ullmann mimrer tilbake til en vinterdag som hun husker spesielt godt.

– Mannen min og jeg gikk tur. Ved Sandakerveien i Oslo passerte vi en vegg hvor noen hadde skrevet «husk de ti bud, fuck resten.» Jeg er en sann agnostiker, en tvilende troer, men fordi vi lærte dem på skolen, tenkte vi at det skulle være lett å huske alle.

Ullmann og mannen ga seg selv i oppgave å nevne alle ti, uten å sjekke telefonen. I det kalde været ønsket de å gjennomføre den langsomme prosessen ved å tenke, resonnere og sortere. Det gikk fort i begynnelsen, men det stoppet opp på nummer åtte.

– Vi må være bevisst på at vår oppmerksomhet er under angrep og vil gjøre oss til angstfylte forbrukere istedenfor resonnerende tenkende vesener. Kreativitet er en langsom ting.

Leser dagbøker hver dag

Den siste tiden har Ullmann fått en stor fascinasjon for dagbøker. For henne tilhører de en bastardsjanger som er umulig å forstå. Det store spørsmålet er hvem man skriver til når man skriver dagbok. Skriver man til seg selv eller til offentligheten? Hver dag leser hun litt i Virginia Woolfs dagbøker. For Ullmann er de noe av det fineste man kan lese.

– I lange perioder strevde hun med depresjon, og til slutt tok hun sitt eget liv. Det siste hun skriver i dagboken sin, er at hun ser på mannen sin mens han steller rhododendronbuskene. Jeg ser henne for meg, at hun sitter i vinduet sitt og ser ut på ham. Det er noe veldig bevegende og forferdelig, men også vakkert i det.

LES OGSÅ:

Fortellinger som berører

Å jobbe med litteratur på flere områder gjør henne erfaren i refleksjonen rundt hva som gjør en bok god. Hun trekker fram stemmen og formen som spesielt viktige for å skrive en bok som kan berøre. Det er den sterke stemmen som tar henne med inn i fortellingen.

– Det er ikke så mange historier som fortelles i verden. De som gjør det, er derfor avhengig av en sterk stemme og en form som reflekterer handlingen. Det er det som skaper troverdighet.

Formens evne til å reflektere handlingen mener hun gir grunnlaget for en fortelling om det som er sant. I den prosessen blir den også vakker.

– Det betyr ikke at det er vakkert på den måten at det er pent, eller sant som i at det er faktasjekket. Man må tro på det. Da kan det være hva som helst.

I sin studietid var hun, som mange litteraturstudenter, opptatt av Susan Sontag og Marguerite Duras. Og Woolf, selvfølgelig. Øynene lyser opp av begeistring i samtale om litteraturen hun leste da.

– Jeg trodde de bøkene var noe som tilhørte den tiden, men jeg har begynt å snuse på dem igjen. Jeg blir forelsket i både nye og gamle bøker, jeg har en liste som endrer seg hver uke. Hvis du ikke har lest Elskeren av Duras, tenker jeg at det er en herlig bok å ha til gode.

I samtalen om hva som er en god bok, kommer det fram at litteraturen går på tvers av alle aldre. For Ullmann er det derfor ikke noe poeng i å gi egne boktips til studenter.

– Studenter er voksne mennesker. Jeg tenker man kan være 55, som jeg er, lese om et ungt menneske i 20-årene og kjenne igjen opplevelsen av å være kastet ut i den avgrunnen eller overgangen.