– Bedre med fysisk smerte enn vondt i hjertet

Da boken Da vi var yngre ble utgitt i fjor høst, ble forfatter Oliver Lovrenski møtt med overveldende god respons. Boken vant Bokhandlerprisen i 2023 og er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2024. 

Lovrenski møter oss ikledd en sort dress og med håret gredd bakover. Han har en tydelig og gjennomført stil, noe som gjør ham lett gjenkjennbar. 

Den unge forfatteren forteller oss om en oppvekst preget av rus, harde kår og mangel på gode rollemodeller, og om hvordan dette har formet deler av hans forfatterskap. 

– Det er viktig at vi menn tar støyten for familien om det trengs. At familien slipper å lide på grunn av oss, og at vi heller kan bidra. 

Alt bunner i valgene du tar 

Lovrenski forteller at noe av det viktigste han har lært de siste årene, er at man har ansvar for eget liv og hvordan det påvirker andre. 

– Det er også viktig å ha gode rollemodeller, noen man kan lære av og se opp til. 

Lovrenski ser alvorlig ut når han snakker om mannsrollen og ansvaret man har ovenfor de nærmest en selv. Bare noen minutter tidligere sto han foran en sal fylt av tenåringer som ivrig fulgte med mens språkviter Irmelin Kjelaas spurte han ut om romanen og ettervirkningene av den. 

For Lovrenski er det tydelig viktig å være bevisst på sitt eget ansvar overfor andre, men også å holde sine nærmeste ansvarlige for egne handlinger. 

– Man ser summen av mange små valg etter hvert, enten de er gode eller dårlige. De valgene har så mye å si: De bestemmer hva man bruker dagene på og hvilke muligheter man får, forteller Lovrenski. 

 LES MER:  – Å ikke ha midtskill er som å gå i skinny jeans.

Språkets makt

Da vi var yngre er en oppvekstroman som tar for seg hvordan livet vrir og vender på fire unge gutter som vokser opp i dagens Oslo. Romanen er rå, ekte og tidvis brutal, noe Lovrenski oppnår ved blant annet bruk av sosiolekt i skriftspråket. 

– Det var viktig for meg å bruke et språk som passet teksten jeg skrev. Jeg prøvde å skrive historien på vanlig bokmål først, men det ble helt feil. Man må bruke språket som de du forteller om, bruker selv. 

Lovrenski forteller at mange antar han skriver om seg selv og derfor leser ham som person inn i boken. Han forklarer at dette ikke er helt riktig, men legger heller ikke skjul på at elementer av hans historie og erfaring finnes i boken. Han nevner også at han en liten stund vurderte å gi ut boken anonymt, men la det fra seg. 

– Jeg mener at man skal ha en jævlig god grunn til å gi ut noe anonymt, spesielt i Norge. Man taper så mye på det. Halve historien er jo deg som person, og man må kunne stå for det. 

Han har snakket mye offentlig om personlige erfaringer av den grunn. Han ønsker å vise at det kan gå bra, selv om man kan føle seg maktesløs noen ganger. 

– Om jeg selv ikke kan stå for dette som er fortiden min, hvordan kan noen som lever i det nå, stå i det? 

 LES MER:  Imponerende rap og icing på Abakusrevyen.

Enorm respons fra landets unge 

Det er tydelig for den unge forfatteren at det han deler er nyttig og verdifullt for unge i dag. Han forteller om skolebesøk han har gjort og meldinger han har fått i etterkant av dem. Det er mange som kan kjenne seg igjen i historiene han skriver om. 

– Flere har sendt meg meldinger om at boken min var den første de leste, og at de har lært av den. Folk ser opp til meg, og jeg føler masse press for å være et godt forbilde. Men det er viktig, det er veien jeg har valgt, og det holder meg skarp. 

Lovrenski har tatt på seg et ansvar som talerør og brobygger mellom unge og voksne i dag, og da følger det med et stort press på å holde seg i sjakk. Han har derfor gode rammer for å unngå å gå på veggen. 

– Jeg trener en del. Ikke egentlig for utseende eller muskler, men mest for min mentale helse. Jeg spiser sunt og drikker ikke i det hele tatt. 

Forfatteren forteller at disse rammene hjelper ham å fungere under press, selv om de ikke alltid er smertefrie. 

– Nå har jeg litt skader. Jeg tror jeg har overtrent. Men det er bedre med fysisk smerte enn vondt i hjertet. 

Rytmisk roman 

Musikk er viktig for Lovrenski, som forteller at han liker å høre på Adele når han trener. Språket han bruker i Da vi var yngre er rytmisk og kan leses som rapp. 

Til tross for dette mente Lovrenski at det var riktig å uttrykke historien gjennom bokform og ikke gjennom musikk. 

– Språket speiler personene historien forteller om, og jeg så et tomrom i markedet for slike historier utgitt som bøker. Det føles som om alle skriver musikk nå, og det er en vanskeligere bransje å vokse i. Dessuten har responsen boken har fått, vist meg at det var et tydelig behov for den. 

 LES MER:  Dette er Studentersamfundets nye leder