– Det er ingenting som er så motiverende som å se at noe skjer

Astri Elgethun hadde en litt annen oppdragelse enn de fleste. Kanskje er det dét som har gitt henne tro på ordets makt. Det Astri forteller, vitner nemlig om at hun fikk mer frihet enn mange andre barn.

– Foreldrene mine hadde en filosofi om at hvis jeg greide å argumentere for noe godt nok, fikk jeg lov til det. Det endte med at jeg fikk lov til å gå fram og tilbake til barnehagen som fireåring. På en vei uten fortau.

Astri Elgethun er født og oppvokst i Oslo, ikke så langt unna Vålerenga. Der andre spilte håndball og fotball, kom interessen for politikken veldig tidlig for Astri. Etter stortingsvalget i 2013, da Astri gikk i syvende klasse, hadde klassen rollespill der de skulle være ulike partier i en debatt.

– Det syntes jeg var skikkelig gøy, men også skikkelig frustrerende fordi jeg skulle være Senterpartiet, sier hun og smiler.

Astri forteller at hun ga alt i debatten, for konkurranseinstinktet var til stede.

– Læreren bestemte at Senterpartiet vant fordi jeg argumenterte best, men jeg ville jo ikke det fordi jeg mente at det ikke var de som hadde de beste meningene. Etter det ble jeg litt hekta.

Hun meldte seg raskt inn i Sosialistisk Ungdom (SU) i en alder av 13 og et halvt år, etter en grundig analyse av de forskjellige partiprogrammene. Noen partier var likevel uaktuelle.

– Jeg husker at jeg gikk inn på Fremskrittspartiets Ungdoms nettside og tenkte: «Hehehe, nei». Såpass hadde jeg fått med meg, at det skulle jeg ikke.

Fjortenåringen som bodde på kontoret

Gjennom ungdomsskolen og videregående fortsatte hun å være aktiv i Sosialistisk ungdom. Det tok ikke lang tid før hun fikk seg verv.

– Jeg satt først i lokallagsstyret i Østkanten SU, så ble jeg lokallagsleder der etter hvert. Etter det gikk jeg inn i fylkesstyret, og var nestleder der ett år, før jeg så ble leder av Oslo SU, oppsummerer hun.

Astri maler et bilde av en fjortenåring som bor på kontoret, går i møter og drikker svart kaffe.

– Jeg tror foreldrene mine synes det var veldig rart at jeg plutselig kunne si «hei, jeg skal bare på kontoret en tur». Eller at jeg plutselig ble irritert over folk som ikke holdt seg til saken, eller folk som ikke kunne møtetegn.

En av sakene Astri er mest stolt av under arbeidet som leder for Oslo SU er å ha fått gjennom påbudet av merking av retusjert reklame i Oslo kommune.

– Det var en av sakene vi ikke hadde så tro på å få gjennomslag for. Men saken gikk gjennom. I senere år har det også blitt et nasjonalt påbud.

– Det er ingenting som er så motiverende som å se at noe skjer.

På videregående var det politikken som førte henne til Oslo Katedralskole. Debatt sto høyt på agendaen.

– Vi var en god gjeng. Vi var en klasse med leder av Oslo SU, altså meg, leder av Oslo Rød Ungdom og leder av Elevorganisasjonen i Oslo. Det var en klasse med mye politisk tyngde.

LES OGSÅ: 55 millioner i potten: Dette brukes semesteravgiften til

Fordypet seg i det kreative

Siste året på videregående ble fokuset hennes rettet mer mot det kreative. Likevel forlot hun ikke politikken helt.

– Jeg var fortsatt med til en viss grad. Enten i et eller annet utvalg eller i en valgkampgruppe. Eller så var jeg med å skrive prinsipprogram til landsmøtet og slike ting. Å legge det helt fra meg har jeg aldri klart.

Det kreative utløpet på videregående fikk hun gjennom det å jobbe med grafisk design.

– Jeg kjøpte meg adobepakken fordi det virket gøy. Og så jobbet jeg med grafisk design på videregående med skoleteater, fortsatte sånn gradvis, tulle rundt, hjelpe venner med å lage russelogoer og litt sånt.

Etter videregående dro Astri videre til Nansenskolen på Lillehammer.

– Det går mye av og på i perioder i hva jeg har lyst til å gjøre, eller det er veldig mye jeg har lyst til å gjøre. Jeg liker mange ting. Og når jeg gjør noe vil jeg helst gjøre veldig mye av det.

På Nansenskolen fikk hun utdype seg i maling, tegning, trykkeri og foto, men også filosofi, litteratur og politikk. I kjelleren på skolen var det et gammelt, forlatt mørkerom. Astri fikk lov til å sette det opp igjen.

– De gamle kjemikaliene, som definitivt hadde gått ut på dato, funket overraskende greit. Så fikk jeg heldigvis lov til å kjøpe litt ekstra også.

Mørkerommet ble utspringet for idéen om Fotofagskolen i Trondheim. Ett år utenfor Oslo var for lite.

– Og så hadde jeg hørt mye om Trondheim, jeg hadde hatt mange venner som studerte der, men jeg hadde ikke kjempestore forventninger til byen. I Trondheim flyttet hun inn i et kollektiv med andre som hadde tilknytning til Fotofagskolen.

Anbefaler at ferske studenter ikke gjør som hun gjorde

På spørsmål om hun søkte Samfundet med en gang, svarer hun kontant «Ja». Da falt valget på grafisk design i Markedsføringsgjengen, noe hun kunne en del om fra før. Likevel vil hun anbefale nye studenter å tenke motsatt.

– Det er ikke så mange steder hvor du kan søke på en stilling du ikke er kvalifisert til, og så faktisk få den. Det kan du på Samfundet og det synes jeg er noe av det aller fineste: alt man får lov til å lære, forklarer hun.

Hun forteller at opplæringa gjerne går ut på å kaste seg i det.

– Man får masse hjelp og støtte, men også frihet. Jeg husker jeg tenkte dette var skikkelig gøy fordi jeg følte: «Oi, dere stoler på meg og dere gir meg muligheten til å gjøre dette». Det er en veldig hyggelig følelse å ha.

Hun forteller ivrig om sitt magnum opus i vervet.

– Det jeg synes har vært morsomst å lage, var semesterplakaten til Knaus for våren 2022. Bortsett fra at jeg hadde korona mens jeg lagde den.

Semesterplakaten hadde hun tidlig bestemt at skulle bli tegnet for hånd. Hvitt papir med sort penn som ble skannet inn, så invertert. Alt som var sort ble hvitt og hvitt ble sort. Innad i gruppen ble det store uenigheter om hvilke av de to plakatene som var best.

– Plakaten kom jo på bestilling fra Lørdagskomiteen og Klubbstyret. Og de svarte bare «Eyy begge er fete. Ta begge!».

Toårig verv på grafisk design skulle passe bra med den toårige utdannelsen på Fotofagskolen. Men det gikk dessverre ikke i praksis. Før første året var omme var Astri godt plassert som art director. I denne stillingen produserer man ikke like mye, men man har heller et mer overordnet ansvar for gruppen på 15. Samtidig som hun steg i gradene på Samfundet, takket hun dermed for seg på Fotofagskolen.

– Jeg kunne nok fullført det siste året også. Men skulle jeg brukt så mye penger på en skole, måtte jeg ha hatt skikkelig motivasjon. Der var det nok heller Samfundet som kom og tok over.

LES OGSÅ: Trondheims beste lesesalplasser

Fikk ikke lov til å forlate Trondheim

En sen natt, eller tidlig morgen, rett etter jul var Astri på vei hjem fra byen. Hun spesifiserer ikke, men mest sannsynligvis var det nok fra Samfundet. Hun gikk sammen med sin tidligere gjengsjef Hanne. Under turen hjem kom Astris planer for neste år opp som samtaleemne. Planen gikk nemlig ut på å reise til København eller Oslo. Hun hadde søkt og besøkt ulike skoler innenfor grafisk design og visuell kommunikasjon.

– Hæ, nei, det skal du ikke? Du skal bli i Trondheim. Jeg har jo allerede bestemt at du skal stille som Samfundetleder, sa Hanne.

Svaret til Hanne var kanskje ikke fullt så støttende for Astris planer. Det endte med at hun endret dem.

– Jeg husker at jeg lo ganske godt av henne da, og tenkte at å stille som leder, det skal jeg ikke gjøre.

Selv om hun ikke var særlig positiv fra første stund, så plantet det frøet til en idé. Ved påsketider hadde hun ikke greid å legge tanken fra seg. Andre venner og bekjente hadde også sendt meldinger til Astri og oppfordret henne til å stille.

– Jeg prøvde å argumentere veldig hardt for meg selv om hvorfor jeg ikke skulle stille, men jeg hadde ikke gode nok argumenter, og jeg hadde jo egentlig kjempelyst.

Som mange ledere før henne er «engasjement» svaret Astri gir på spørsmål om hvorfor hun tror så mange nærmest beordret henne om å stille før hun engang hadde tenkt tanken.

– Jeg tror jeg har et engasjement som er veldig synlig. Folk merker virkelig når jeg bryr meg om noe. Politiske abstinenser Savnet etter å jobbe mer politisk hadde også vennene bemerket seg.

– Jeg hadde litt politiske abstinenser. Hvis jeg kom inn i en god diskusjon, kunne jeg holde på i timesvis.

Diskusjonsgleden hun ble oppfostret med har ikke avtatt med årene. Det er faktisk ingenting som irriterer Astri mer enn folk som ikke tar stilling til noe som helst.

– Man må ikke mene noe om alt, men det å ha noen tanker om det som skjer rundt en, tenker jeg er viktig. Det er jo også mye morsommere å diskutere med noen som har litt tanker om ditten og datten, forklarer hun.

En rekke meninger og tematikker ramler ut når Astri skal snakke om hva som opptar hennes egne tanker. Lovverket rundt både samtykke og matkasting opptar Astri. Det samme gjør studentboliger.

Hodet ut av studentboblen

Det er ikke bare studentpolitikken Astri er opptatt av. Gjennom hele intervjuet er blikket rettet fremover og utenfor den typiske studentboblen.

– Man begrenser seg ofte til politikk som er utelukkende interessant for studenter. Studiestøtte eller lignende, men studenter er jo vanlige innbyggere og de fleste av oss skal slutte å være studenter på et eller annet punkt, sier hun humoristisk.

Det økonomiske aspektet er viktig som student. Men vel så interessant synes hun det er at mange rett og slett ikke har god nok økonomi i til å begynne med.

– Man glemmer at det handler ikke bare om de av oss som er studenter nå. Ja, vi har dårlig råd og studiestøtten strekker ikke til. På den andre siden handler det også om de som ikke har mulighet til å bli student fordi det ikke hadde gått rundt.

Under ledervalget i vår nevnte Astri det å blande eldre og studenter i samme boliger. Dette er også en sak der hun ønsker at man løfter hodet ut av studentbobla.

– Vi vet at det er forskjell på hvordan de som leier forholder seg til boliger og hvordan de som er fastboende gjør det.

Selv bor hun i kollektiv med tre venner, men understreker at det hadde vært utrolig gøy å bo billig et sted og få en adoptivbesteforelder med på kjøpet.

– Jeg tror folk har godt av å forholde seg til mennesker som ikke er lik seg selv. Det kan for eksempel være å jobbe med barn, eller å jobbe med eldre.

Måler ikke suksess i penger

Når det kommer til å jobbe med andre studenter på Samfundet, er noe av det fineste Astri vet at suksess ikke nødvendigvis måles i penger.

– Det kan måles i hvor mange som har glede av å drive med det, og hvor bredt tilbud vi tilbyr. Ikke bare hvor mye vi selger, forklarer hun.

Det tror hun er en del av nøkkelen til suksessen.

– Folk skal ha en form for eierskap. Selv om man ikke jobber 40 timer i uken på Samfundet, er det fortsatt noe man med stolthet forteller om.

Man prøver å forklare dette rare og morsomme stedet, som bare er en stor labyrint hvor man ikke helt vet hva som venter deg rundt neste sving. «Huset med det rare i» er en setning som ofte brukes om Samfundet.

Det rareste Elgethun har opplevd på huset? Hun humrer litt for seg selv. Tenker seg litt om. Hva er det som er lov å si og ikke?

– Når man er på et temamøte om nakenhet, burde man kanskje ikke bli så overrasket. Likevel er det ikke hver dag det løper en stor gjeng med nakne mennesker gjennom bygget

LES OGSÅ: Demokrati funker bare når folk deltar