Nattmat om dagen: Det siste måltid

Fritt for vær og vind, midt imellom St. Olavs og etterlivet, akkurat der morgensola renner opp over storbyen, ligger 7-Eleven. Ei lita pølsekiosk under sykehushvelvingen, selvberget med både burgergrill og chilipølse, wiener og egen antibac. Og det hele befinner seg i bunnen av nevrosenteret. Snakk om hjerneføde!

– Hvorfor dra til sykehuset for å spise pølser? spør Oignon Frit.

– Vi begynte denne spalten på togstasjonen, manges første møte med trønderhovedstaden. Hva er vel mer naturlig enn å avslutte der hvor mange forlater byen? resonnerer Le Dog.

– Avslutte? Nei, dette er ikke slutten. Det er mer som en spådom, vårt Voluspå, sier Dijon, og vurderer hvilken av pølsene som skal bli gruppas Balder. De to andre er noe lei av å høre om Dijons nordiskstudier. De himler med øynene og ignorerer ham.

Godt, til pølse å være

St. Olavs, pølsenes Ragnarok, framstår nokså stille denne morgenen. Vektere vekter foran dørene, røykere røyker utenfor inngangen til Kvinne-barn-senteret. Bare et par hundre meter unna glir vannet fredelig forbi i Nidelva og de beroligende vannmassene som funkler idyllisk i morgensola oppfører seg nok ganske annerledes enn den ejakulerende fontenen av ketchup Le Dog for øyeblikket skjender jakkeermet sitt med.

– Det er tomt, merde!

Lomper er det også tomt for, uten at Dijon lar det gå nevneverdig inn på seg denne gangen. Man blir liksom vant til noen av livets grunnleggende realiteter, slik som at livet er lidelse, at døden er ubønnhørlig og at det kun er pølsebrød igjen på lager. De tre pølsketerene velger seg tre baconpølser med sprøstekt løk, og Oignon Frit virker fornøyd:

– Dette var godt.

Dijon nikker, sånn passe engasjert. Le Dog hever en kritisk rynke, og deretter stemmen:

– Det er liksom grenser for hvor gode pølser kan bli. Uansett hvor perfekt det er, kan det bare bli sånn OK, OK pluss. I grunn litt som kappgang. Eller Stendhal, mon dieu.

– Hva?! Har du ikke lest Rødt og Svart, din filister? Men ja, det er nedslående for pølsetesten vår, sukker Dijon.

Fascister som elsker racerbiler

Oignon Frit har fortsatt en pølsestump hengende fra kjeften idet en engasjert Dijon drar de to medpølsketerene med til en diffus bronseklump like utenfor 7-Eleven.

Pølsedommen:

.

– Er det ikke fantastisk, spør Dijon, mens han peker på Tony Craggs monumentale bronseskulptur The Group. Oignon Frit og Le Dog er glade Dijon har tatt en sjelden pause fra nordiskgnålet sitt, og lar ham holde på:

– Vi kan ane noen menneskelige profiler i ytterpunktene, nesten som i Renato Bertellis Mussolini-byste.

– Er det han fascisten som syntes racerbiler var penere enn Nike fra Samotrake, spør Le Dog.

– Nei, det var Saminetti, sier Oignon Frit.

– Quel idiot, sier Dijon.

Gastronomisk eller gastrisk

Le Dog er i det filosofiske hjørnet. Etter lengre grubling nikker han mot gastrosenteret, og utbryter:

– Er det ikke underlig at det vi nettopp har gjort, altså å pirke i tarmer og vurdere innholdet, blir gjort bare femti meter unna her – og det godt betalt?

Dersom det virkelig er sant at den som tier, samtykker, så samtykker Oignon Frit. Hun svelger unna siste pølsesnabb med en morsom ny grønnfarge i fjeset, før Dijon svarer Le Dog:

– Vi burde kreve høyere lønn.