Helvete, for en djevelsk musikk

Høstens dystre mørke har lagt seg over Trondheim by. Vinden hyler, himmelen er bekmørk som forbrente lik, og julebrusens tidlige inntog i butikkene lyder som Gabriels horn i påvente av apokalypsen kalt eksamensperiode. Under fullmånen påkalles Satan. 

Stillhet. Ingen skikkelse, ingen kraft, ikke engang en vag følelse av ondskap i lufta. Bare den ytterst lite fryktinngytende gløden fra billige telys. Fanden har visst gjemt seg. 

Gutterommet til djevelen

Den 13. september åpna utstillinga Dårlig stemning: Lyden av følelser i norsk svartmetall på Rockheim. Den åpna opprinnelig på Nasjonalbiblioteket i fjor vår, der den var åpen for publikum fram til midten av september. 

Utstillinga er utvikla av Nasjonalbiblioteket med Thomas Alkärr som kurator, men står nå på Rockheim ut 2025. Pentagram på plateomslag og okkult materiale pryder de mørke veggene, og et gutterom med et stort pentagram soler seg i rommet. Det kunne like godt ha vært gutterommet til Satan. Konservator Mathias Østrem ved Rockheim forteller litt av hvert om åssen det okkulte spiller inn i utstillinga. 

– Utstillinga handler om den negative og mørke stemninga. Følelsene som svartmetall kan inneholde, sier han. Det er som regel svartmetallsjangeren folk tenker på når orda «satan» og  «musikk» havner i samme setning. 

Østrem forteller at svartmetall har et annet fokus på følelser enn annen musikk. Fokuset går på følelser av det mørke, negative, dystre, morbide og absurde som du ellers ikke finner andre steder. 

– Det svartmetall gjør er at den tillater å gå inn i et nytt rom, sier Østrem. 

Okkulturnatt er arrangementet som proklamerte dette budskapet, og han forklarer at Satan er del av det okkulte helhetlige bildet på svartmetall. Konservatoren påpeker at han først og fremst kan være et bilde på motkultur. 

– Satan kan være et bilde på rebelsk motstand til det etablerte.

Utstillinga viser dette gjennom blant anna okkult litteratur som The Satanic Bible og Magick av Aleister Crowley, som begge har inspirert svartmetall, forklarer Østrem. 

Han påpeker at det okkulte lenge har vært en del av popmusikken. Hippiebevegelsen utforska alternative livsstiler allerede på 60-tallet, og The Rolling Stones og The Beatles begynte da å flørte med okkult symbolikk. Ei vanlig forestilling er at svartmetall-banda på 80-tallet tok djeveldyrkelse helt ut, men Østrem avviser dette. 

– I ettertid ser man at det for det meste var ei lita gruppe aktive kriminelle. De fleste banda og musikerne var ikke  direkte involverte, men siden det var snakk om et lite miljø, blei de også dratt inn i saka, spesifiserer han. 

Det var Varg Vikernes som gjorde svartmetallen kontroversiell. Hans svartmetall-soloprosjektet Burzum var drevet av en mer ekstrem tankegang. 

– Han brukte media aktivt. I et intervju med Bergens tidende fortalte han om at han hadde utført to kirkebranner. I ettertid mente han at det hele var et promostunt for sitt kommende album Aske, forklarer Østrem. 

Østrem forteller at det var ganske skummelt og sjokkerende for den norske befolkninga når det i lille kristne Norge plutselig skulle komme en haug satanister som aktivt brenner kirker i avisoppslaga. 

Det blei ei overforenkling for svartmetall-miljøet og alle aktivitetene banda gjorde. Når en myte allerede er smadra så kan man spore en annen myte som blir formidlet allerede så tidlig som på skolen om den kjære Lucifer. 

LES OGSÅ:  Derfor fikk du mail om kurs i voldshåndtering.

«Diabolus en musica»

I allmenn musikklære dukker Fanden opp i et tonesprang så dissonant, så fryktinngytende, at det blei bannlyst i middelalderen: det beryktede tritonusintervallet. «Diabolus en musica» blei det kalt, eller Djevelen i musikken. Dessverre er musikkhistorie sjeldent så enkelt. 

Professor i musikkhistorie  Roman Hankeln ved Institutt for historiske og klassiske studier ved NTNU mener det er langt fra sikkert at det er her Djevelen befinner seg. 

– Dette med diabolus en musica er noe vi egentlig først finner i en tekst skrevet rundt år 1700, sier Hankeln. 

Idéen om at det dissonante tritonusintervallet representerte djevelsk kraft kom altså ikke før flere hundre år etter middelalderens slutt. Hankeln forklarer at det ikke er sikkert at ordet «diabolus» refererer til Djevelen i det hele tatt. Ordets alternative betydning «det som forstyrrer» kan like godt referere til middelaldersk musikkteori. 

– Når du vanligvis bare har reine kvarter og kvinter, blir en tritonus et kjempestort unntak, påpeker Hankeln.

I ei tid der papir var luksusvare, var det helt nødvendig å ha enkle system for å pugge de mange hundre melodiene en kirkesanger var forventet å kunne. Tritonus-intervallet skapte kluss i disse systema. Intervallet blei altså ikke unngått fordi det var djevelsk på et religiøst plan. Det var rett og slett bare vanskelig å synge. 

– Paven har aldri sagt at dette intervallet ikke må synges. Det er i hovedsak praktiske grunner til at det ikke blei brukt, sier Hankeln. 

Tritonus er fortsatt noe av det mest dissonante i det vestlige tonesystemet. Middelaldermunkene kan da ha hørt noe av den samme sataniske krafta i dette tonespranget som Black Sabbath hørte da de tok det hyppig i bruk i 1970.

– Det er først rundt 1500-tallet at man kan begynne å snakke om følelser uttrykt i musikken, forklarer Hankeln. 

Dermed er den nåværende idéen om musikk som et følelsesmessig språk en oppfinnelse gregorianerne ikke fikk med seg. Musikken var først og fremst et redskap for å lære seg tekster. Noe så tilbakeholdent er neppe i Satans domene, så muligens er det allmennkultur som tiltrekker Djevelens flakkende kapper og horn.

LES OGSÅ: Resolusjonsforslag om Equinor og NTNU møter problemer.

Okkulturen som gjemmested

Satan kan like så godt gjemme seg i flere former og fasonger. Begrepet «demonisk» skaper like store assosiasjoner. 

Museumsformidler Adrian Rinde ved Justismuseet i Trondheim presiserer likevel at han ikke ville brukt begrepet. Han forteller at Rockheim fant på tittelen «demonisk pop». Sjøl mener han at det er fagbegrepet «okkultur» som burde brukes når man snakker om sammenhengen mellom satanisme og musikk. 

Okkultur er egentlig bare rester av halvveis glemte idéer fra den vestlig idéhistoria. Rinde eksemplifiserer med at alle vet hva en djevel er uten at man har lest katolsk terminologi. 

– Det er et fagbegrep fra religionsvitenskapen som prøver å påpeke at hvis du skal lage et spill, musikk eller en film så trenger man et plott; du trenger noen greier. Da kan du rote i okkulturen, bemerker Rinde. 

Det er nettopp Satan som har inspirert utallige plateomslag. Djevelen er typisk  en rød mann med horn og et ondt smil. Satan er et, om enn unyansert, fortsatt flittig brukt symbol i musikken. 

– Jeg tror mye av grunnen til at Satan er så interessant i musikken, er på grunn av at det er reaktivt, oppklarer Rinde. 

Rinde sier at frykt var det som spilte inn på populariteten til bruken av det okkulte. Han forklarer at interessen nådde et toppunkt mellom 1980- og 2000-tallet, men at det okkulte ikke har den store sprengkrafta lenger i Norge i dag. Troa i denne perioden er også viktig å stille spørsmål ved. 

– Så hvor mye som fokuserer på en oppriktig tro på en metafysisk djevel, er ganske lite, forklarer Rinde. 

Oppdraget med å finne Djevelen i musikken i så mange forskjellige grupperinger og forskjellige uttrykk, blir som å leite etter nåla i høystakken eller et svartmetall-hue i ei kirke. Noen kommer i ei religiøs stemning av å høre på rituell ambient-musikk og andre hører på svartmetall. 

– Okkultisten og orgelspilleren LaVey koste seg med å spille køddete populærmusikk, påpeker Rinde. 

Musikken er derfor ikke bare enkelte uttrykk, og mye satanisk musikk kan anses som et skalkeskjul framfor reell tilbedelse med ritualer eller orgier. Satan må vel være bevisst på sin egen tilstedeværelse.

Den ekte Satan

Satanisters syn på Djevelen beskrives bedre av «My Way» enn av «Freezing Moon». Slik han blir betrakta av tilhengerklubben, er Djevelen altså først og fremst en livsnyter, en opprører og en individualist. I musikken forklarer Rinde at man fisker opp Satan fra okkulte, glemte konsept. 

– Han Satan får jo en plass via disse konsepta. Det er jo dit folk går om de er søkende eller skal gjøre noe kreativt, oppklarer Rinde. 

Den interne diskursen blant satanister er aller mest opptatt av Satan som et symbol på det de mener er problematisk med organisert religion. Tullete forestillinger om onde tonesprang eller at svartmetall-artister ofrer og dreper kristne er viktig for Østrem å oppklare. 

– Svartmetall er en showprega sjanger. De har kallenavn og liksminke og det er som ei teaterforestilling, fortsetter Østrem. Videre sier Østrem at man spiller ei rolle og at det er ganske mange innafor dette miljøet som trenger maska for å være denne onde figuren. 

– Tar du av naglene og sminka, så er du nødvendigvis ikke slik til alle døgnets tider, forklarer Østrem. 

Det kan være at man definerer andre ved å tillegge dem all verdens ondskap. Fanden i dag kunne like godt vært en helt gjennomsnittlig arbeiderpartivelger. De som tilber Satan ser på han som en katalysator for følelser av sjøltillit, eller fellesskap i musikalske subkulturer, deriblant svartmetall. Rinde mener det er viktig at denne delen av kulturhistoria blir formidla. 

– Det er jo historie at det dukker opp snodige subkulturer som ikke samfunnet skjønner seg på. Deretter dukker det opp forskjellige forklaringsmodeller som leder oss ut i sinnsjuke overreaksjoner, forteller Rinde.  

Derfor har Djevelen det alltid moro med sine nærmeste venner når han spiller opp til dans. Slå deg ned med en svart kopp kaffe, sett på ei diabolsk plate, tramp med foten og resiter: Ave Satanas! Faen i helvete! Djevelen er en god kar, han.

LES OGSÅ:  En unik og fortryllende dannelsesreise.