Kreftfremkallende krabber og forurenset fisk

Miljøgifter er en fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser eller grunnstoff som har enten mistenkt eller kjent giftvirkning når de samles opp i næringskjeder. Professor Bjørn Munro Jenssen ved Biologisk institutt ved NTNU forteller:

– Mengden av miljøgifter i det store hav er generelt liten. Ved utslippssteder som oljeplattformer og renseannlegg for kloakk og avløp fra landbasert industri vil imidlertid miljøgifter opptre i større konsentrasjoner, noe som kan påvirke dyrelivet.

Kjente miljøgifter som det i dag er forbud mot, inkluderer PCB, bromerte flammehemmere og DDT. Enkelte miljøgifter er imidlertid fortsatt i produksjon. Dette inkluderer organiske fluorforbindelser som er blitt funnet i skismøring, impregneringsstoffer og matpapir. Forskning viser at organiske fluorforbindelser i store mengder kan være både kreftfremkallende og hemmende for immunforsvaret.

Uvisst faremoment

Til tross for at det nå er generelt lavere produksjon og konsentrasjoner av miljøgifter i naturmiljøet, forklarer Jenssen at situasjonen fortsatt er bekymringsverdig. Hva som allerede er produsert vil nemlig fremdeles påvirke økosystemene i havet. I tillegg til dette er også store mengder av eldre miljøgifter lagret i isbreer. Dersom disse skulle smelte, vil de bli reintrodusert i økosystemet.

Selv om produsentene har stoppet produksjonen av tidligere helsefarlige kjemikalier, er det fortsatt stor usikkerhet om nyere kjemiske forbindelser ikke kan bli framtidige miljøgifter.

– For å kunne fortsette å produsere ønsker bedrifter å erstatte gamle kjemikalier med nye som har like egenskaper. Et eksempel på dette er hvordan de bromerte flammehemmerne ble erstattet av nye bromerte flammehemmere som viste seg å også være giftige, men lettere nedbrytbare, fortsetter Jenssen.

I dag er det registrert 350 000 ulike kjemiske forbindelser som er lov å produsere i verden. Hver kjemiske forbindelse gjennomgår grunnleggende testing for å avgjøre skadeomfanget til kjemikaliet. Selv om størsteparten av kjemikaliene er ufarlige, er det likevel forholdsvis lite forskning på hvordan flere av kjemikaliene virker sammen. Eksempelvis kan et kjemikalie være med på å øke den negative effekten til et annet kjemikalie.

Finner miljøgifter i morsmelk

Ifølge Jenssen er man særlig redd for miljøgifter som overføres fra byttedyr til rovdyr.

Konsentrasjonen av miljøgiftene øker nemlig desto høyere i næringskjeden man kommer, et velkjent fenomen kalt biomagnifisering. Miljøgifter vil fraktes rundt kloden enten ved hav- og luftstrømmer, eller med migrerende fisker og fugler som allerede inneholder miljøgifter. Dette er grunnen til at det er funnet store konsentrasjoner av miljøgifter i isbjørn.

– Et viktig poeng er at dersom man kan påvise miljøgifter i isbjørn, som lever i et område langt unna industri, vil dette være grunnlag nok til å stanse produksjonen av produkter som inneholder miljøgifter. Derfor er det viktig å kontrollere ulike bestander av dyr for miljøgifter, forklarer Jenssen.

Pattedyr som isbjørn og mennesker kan ha miljøgifter i morsmelken. Når isbjørnen skal amme bjørnungene sine er den nemlig avhengig av å tære på fettreservene, hvor mange miljøgifter lagres i kroppen. Dette leder til at bjørnungen vil innta høye konsentrasjoner av miljøgifter og dermed være dårligere rustet for et liv i det fri. Menneskelig morsmelk vil imidlertid ikke være skadelig dersom mor følger kostholdsrådene til Mattilsynet.

– Selv om man vet at høye konsentrasjoner av miljøgifter påvirker hormonsystemet negativt hos isbjørn, er det vanskelig å overvåke en vill isbjørn og kontrollere hvordan den klarer seg. Det kan være den får færre eller mindre avkom, eller blir lettere syk, men det er vanskelig å kontrollere både sykdom og antall avkom.

Hvalens kvale

Det er observert at spekkhoggere sør for Storbritannia ikke lenger får avkom. Jenssen forklarer at dette antageligvis skyldes høye konsentrasjoner av PCB blant individene. Han forventer derfor at denne lokale bestanden av spekkhoggere vil dø ut. Andre hvaler, slik som niser i Norge, kan innta plast med ftalater i. Da vil fordøyelsessystemet til nisen danne nedbrytningsprodukter av kjemikaliene i plasten som leder til reproduksjonssvikt.

– Generelt ser man at mengden miljøgifter i sjøpattedyr og sjøfugl i Arktis minker. Dette kan skyldes en kombinasjon av at dyrene jakter lengre ned i næringskjeden grunnet global oppvarming, og ved en produksjonsstopp av flere miljøgifter. Når isen smelter vil det altså bli problematisk for isbjørn å få god nok tilgang på sel, og den vil da gå etter sjøfuglegg. Ettersom det ofte er mindre miljøgifter i sjøfuglegg enn i sel som er høyere i næringskjeden, vil konsentrasjonen av miljøgifter hos isbjørner minke.

Vær forsiktig med fisk

Fisken man får fra oppdrettsanlegg kontrolleres slik at fisken man kjøper i butikken er innenfor EUs grenseverdier for miljøgifter. Dagens oppdrettsfisk inneholder mindre miljøgifter enn tidligere. Dette skyldes til dels at foret til oppdrettsfisken består av større mengder vegetabilske oljer framfor villfisk, og at villfisken i foret inneholder mindre miljøgifter enn tidligere.

Mattilsynet har flere kostholdsråd angående villfisk. I spesifikke områder langs kysten vil forurensningen være såpass stor at man frarådes å spise fangsten sin. Mattilsynet har også anbefalinger for inntak av lever fra fisk som er fisket langs norskekysten.

– Man skal helst ligge unna torskelever og ubehandlet tran. Dette er fordi torsken er en fet fisk som grunnet fettmengden bærer mange miljøgifter, forteller Jenssen.

Han presiserer at tran som selges i butikken har blitt renset for miljøgifter slik at den er trygg å spise. Dersom man skal fiske i ferskvann, må man også være forsiktig. Artene abbor, gjedde og ørret vil i enkelte områder kunne inneholde høye mengder kvikksølv. Kvikksølv er skadelig for hjernen, og dersom man er gravid vil det kunne overføres til fosteret under svangerskapet. Fosteret risikerer da å få misdannelser, lavere intelligens og svekkede motoriske evner.

Tungmetaller i krabbemat

Tungmetaller finnes naturlig i berggrunn og sedimenter i havet, men med gruvedrift og industri har mengden økt. Når tungmetallene først legger seg på havbunnen, vil de bli tatt opp av dyr på bunnen av næringskjeden. Biomagnifisering kan derfor medføre at krabber og andre åtseletere og bunndyr vil ha betydelige mengder av miljøgifter i seg.

Undersøkelser så langt viser at det hvite kjøttet på klørne er trygt å spise, da dette kjøttet har lave mengder fett. Mange er imidlertid glad i innmaten under skallet på krabben. Denne innmaten kalles ofte brunmaten, og er en kombinasjon av kjøtt og et brunt organ som heter hepatopancreas. Hepatopancreas har samme funksjon som en lever hos mennesker. Organet er svært fettholdig og er med på å filtrere giftstoffer ut av krabben. Brunmaten har vist seg å være et samlingssted for det kreftfremkallende tungmetallet kadmium og andre miljøgifter.

– Vi undersøkte kadmiumkonsentrasjonen i brunmaten hos taskekrabbe over en syv års periode ved Mausund, og fant da høye konsentrasjoner av kadmium i brunmat på taskekrabbene, forteller førstelektor Hilde Ervik ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

Det er imidlertid funnet store mengder kadmium på brunmat i taskekrabbe flere steder i Norge. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har på oppdrag for Mattilsynet kommet med råd til hvor mange hele krabber man kan spise. Generelt er rådene 12-14 helkrabber per år for voksne, men rådene varierer også fra en hel krabbe per år i Frierfjorden til ti krabber per år i Jomfruland for en person på 70 kg. Dersom man spiser kun det hvite kjøttet på taskekrabber sør for Salten, i nærheten av Lofoten, kan man derimot spise så mye man vil.

– Havforskningsinstituttet har gjennomført forskning på tilberedelse av krabbe, der det ble skilt mellom å koke hele krabber eller bare klør. Da man kokte hele krabben, var det vesentlige funn av kadmium i brunmat og det hvite kjøttet. Derimot var det kun spormengder av kadmium på krabbeklørne som ble kokt for seg selv, forteller Ervik.

Krabber inneholder et grunnstoff kalt selen. Forskning viser at dersom det er tilstrekkelige mengder selen i forhold til tungmetaller, som kvikksølv og kadmium, kan selen ha en beskyttende effekt.

– Vi tok også prøver av sedimentene rundt Mausund og oppdaget kun spormengder av kadmium. Dette betyr at enten så har taskekrabbene høy konsentrasjon av kadmium grunnet naturlig biomagnifisering, eller så kan krabben ha vært utsatt for miljøgifter når den vandrer til dypet på vinterstid, sier Ervik.

Ervik avslutter med å fortelle at det er gode næringsstoffer i krabbe, men man må følge anbefalingene for inntak av krabber, som er gitt av Mattilsynet. Hun poengterer at det viktigste er at kadmiummengdene i krabbe blir overvåket