Bunnpris, Lerche og identitet

Store musikalske personligheters narrativ inspirerer Frede Gabriel.

Publisert Sist oppdatert

Jeg møter Frede ved inngangen til hans andre hjem, nemlig Bunnpris. Frede tilbringer mye tid på Bunnpris, og fleiper med at det er en del av ham som person. Fotografen tar noen bilder, mens Frede plukker med seg sine oftest kjøpte dagligvarer: bananer, kyllingfilét, rødløk og frosne grønnsaker. Det viser seg at disse varene er så vanlige innkjøp at han ender opp med å kjøpe dem selv om det ikke var planen. Etter at Frede har betalt, rusler vi ned til Lyche på Samfundet. Vi finner et lite område som vi straks må dele med en gjeng ølglade mennesker, så støynivået blir ikke like fredelig som vi hadde håpet.

Fakta

Frede Fauchald

  • Alder: 25 år
  • Fra: Tromsø
  • Aktuell med: Nylig gjennomført sin første konsert med fullt band under navnet Frede Gabriel

Startet med interesse for Sondre Lerche

Frede har gått fem år på trompetskole og tre år på gitarskole, men det var først som 16-åring at han fant ut at han ville lage musikk selv.

– Det hele startet da jeg lånte ipoden til moren til bestekompisen min.

Han avbryter seg selv og forteller litt om tankene hans rundt konseptet «bestekompis». Han forteller at det fort kan bli veldig mye press på at man skal ha massevis av bestekompiser, og at det er litt trist.

– Når du sier at noen er «bestekompiser», så er det som om de andre vennene ikke er så mye verdt, sier han.

Han kommer omsider til poenget. Frede forteller at han fant Sondre Lerches «Two way monologue» og annen tidlig musikk av ham, og syntes det var skikkelig kult. Etter det begynte han å etterligne Lerche, og fikk en helt annen interesse for musikk enn det han hadde hatt tidligere. Senere lot han seg inspirerte av Bob Dylans «Highway 61 Revisited».

– Jeg synes Dylan er litt kjip, men narrativene hans er interessante.

Fascinert av store musikalske personligheter

Frede har alltid syntes det er kult når artister med interessante narrativ klarer å nå ut til folk. Han forteller at han ikke har et stort ego selv, men at han synes det er morsomt med idealer i musikk som er litt mystiske.

– Jeg er glad i de som prøver å skape litt rom eller stillhet i musikken. Det er dritkult når noen klarer å bruke dette til å forsterke budskapet sitt.

Når jeg spør Frede om hvordan det er å være singer-songwriter og samtidig ha band, ler han godt. Han sier at et band egentlig skal være sammen om musikken og skape noe i fellesskap. I Fredes tilfelle er musikken som spilles basert på hans materiale, og det er han som bestemmer hvordan låtene skal være.

– Det er jo en utrolig egoistisk affære – det å skulle samle flere musikere for å fronte min egen musikk hentet rett fra gutterommet, ler han, og spør om å få bomme en snus.

Frede opplever av og til å være litt usikker på hva resten av bandet synes, og om de står for alt som spilles. Han mener at det kanskje er litt rart å skape et band, og fortelle dem at det skal være singer-songwriting. Det kan være vanskelig for bandet å få eierskap til det, men Frede synes det at én person vil formidle en personlig følelse er mye av spenningen med musikk. Det blir et renere uttrykk når det kommer fra én person, mener han. Bandet har ikke klaget ennå.

– De har ikke gitt noe uttrykk for at de ønsker å få credz, legger han til og ler.

Singer-songwriter-battle

Frede har tenkt en del på at det ikke er så mange store egoer innenfor singer-songwriting i Norge. Sammenlignet med hip-hop er det svært få. Etter litt diskusjon blir vi enige om at det hadde vært fett hvis singer-songwritere hakket på hverandre slik som i hip-hop-miljøet.

– De sier jo sånn «you’re wack!». Det er mye kultur for at man skal rose hverandre – og man skal jo det – men det hadde vært innmari interessant å se hvordan det ville vært hvis singer-songwritere disset hverandre.

Hvis Frede måtte velge, hadde han gått for en lite etablert artist i en eventuell dissekonkurranse. Han ler godt og sier at han tror det ville gitt ham en større vinnersjanse.

– Kanskje Dagny. Neida, hun er jo blitt veldig etablert nå, sier han.

Frede konkluderer med at han ikke tror han skal prøve seg på singer-songwriter-battle med det første.

Bruker internett hyppig i jakten på en identitet

Research er en stor del av Fredes skriveprosess. Han bruker mange timer på å lete etter og lytte til musikk og gå gjennom intervjuer, for så å ta med seg det han finner interessant. Det er mye som skjer i musikkverdenen, og Frede prøver å plukke med seg så mye som mulig og prøver å lage noe eget av det.

– Plutselig blir jeg besatt av noe, og så vil jeg prøve å lage noe som er litt bedre, sier han. Han stopper opp og tenker litt. Han reflekterer over hvordan tiden hans i Radio Revolt har hjulpet ham med å finne ut hvordan han kan lage noe som passer inn i musikkmiljøet i Trondheim.

Av de som har påvirket Frede, trekker han særlig fram Father John Misty. Han har brukt mye tid på å gå igjennom alle intervjuene han har vært i, og hentet inspirasjon fra akkordene han bruker.

– De jeg leser om og hører på er en stor del av min identitet som singer-songwriter.

Jordnære tanker om framtiden

Frede er nå 25 år gammel og har holdt på i ni år. I det siste har han skrevet mange melankolske tekster, om kjærlighetsbrudd og egne forhold. Han slår meg ikke som en type som har skyhøye tanker om sin eventuelle framtidige karriere, men han har noen mål han gjerne vil nå. Han har ikke spilt mange konserter ennå, og han ler godt når han nevner at den største konserten han har spilt var på Knaus i mars.

–Egentlig så digger jeg folk som mener noe, gjerne noe politisk, og klarer å vise det på en god måte i musikken. Det er fint med triste kjærlighetshistorier, og det er mye man kan blande inn i det, politisk også.

Frede føler ikke selv at tekstene hans er helt på dette nivået ennå.

– Det hadde vært fett å oppnå, men det er jo noe med at man kanskje tviler på sine egne ferdigheter, sier han beskjedent.

Vi begynner å snakke om hvor han egentlig ser seg selv stå i framtiden. Han tenker enkelt og greit at det hadde vært fett å spille litt til, og kanskje få til en plate en gang. Gjerne en plate som folk setter pris på og som har bra tekster. Han flirer og sier at han ikke er så god på å skrive engelske tekster enda.

– Jeg har et mål om å lage en aktuell plate, med musikk som skaper ettertanke hos lytterne, sier han.

Sviktet av sin egen bror

Når jeg spør Frede om han har vært på Urørt før, ler han og sier at det er en litt trist historie. Han la ut en låt som het «Little Bird», som han beskriver som en ganske puslete og hyggelig sak. Det gikk ikke helt som planlagt. Han fikk ganske god respons i starten, og det virket som folk likte det. Etter hvert hadde det begynt å tikke inn anonyme kommentarer, hvor det sto ting som «jævla homokampanje» og «faens homo». Frede sier at man jo er litt redd for å få sånne kommentarer når man legger ut musikk, og i hvert fall når det er så sårt som «Little Bird».

–Det var jo en skikkelig klisjélåt. Jeg endte med å slette låta.

En stund senere hadde han nevnt dette til sin bror, og broren innrømmet at han hadde en dårlig nyhet. Det var han som skrev den ene kommentaren. Frede mimrer smilende.

– Lillebroren min liksom. Man kan ikke skrive sånne ting på Urørt, til noen som har lagt ut én låt, ler han høyt.

Merk: Frede Gabriel har tidligere vært med i Studentmediene i Trondheim.