Stjernemusiker med hjerte i Trondheim

Ola Kvernberg har spilt med noen av verdens beste musikere. Likevel har han ingen planer om å forlate Trondheim.

Publisert Sist oppdatert

Ola Kvernberg. Kompositør, felespiller og jazzmusiker. I sommer var han en av hovedartistene under Moldejazz. Der tok vi en prat med ham om veien fra lille Fræna, via jazzlinja i Trondheim, og til den anerkjente musikeren han er i dag.

Fakta

Ola Kvernberg

Født: 16. juni 1981 (35 år), Fræna

Yrke: Musiker

Utmerkelser: Spellemannprisen i jazz, Amandaprisen for beste musikk, Kanonprisen for beste filmmusikk

Instrument: Fiolin

Verste egenskap: Utålmodig

Beste egenskap: Blid

Bildeoppsummering av sommerens Moldejazz ovenfor.

Ola Kvernberg med fela si.
Ola Kvernberg med fela si.

Oppvekst

– Begge foreldrene mine er hobbymusikere. Mor er felespiller og har spilt folkemusikk siden hun var lita. Søstera mi er utdannet klassisk pianist og min andre søster er felespiller. Tre av fire søsken ble musikere rett og slett.

Hva ble den siste?

– Han ble lege etter min far. Vi kaller ham familiens sorte får, sier Kvernberg mens han ler sin lune latter.

Så det var uunngåelig at du skulle bli musiker?

– Mamma og pappa syntes jo det var fantastisk når familien spilte sammen, så du kan si de gjorde alt til rette for at det skulle skje. Mamma lærte meg fele allerede som 3-åring.

Bestekompisen min, Erik Nylander, og jeg har en greie hvor vi ber om unnskyldning til «vår herre musikken» etter endt konsert, om det ikke fungerer. Det er det nærmeste jeg kommer til en religion.

Trondheim som jazzby

Videre i oppveksten ballet det på seg for Ola. Fra klassisk skolering på kulturskole, til mye spilling med venner og familie, for ikke å snakke om utallige timer med egenøving. Etter endt videregående var det rett inn på jazzlinja på Sund Folkehøyskole. På første forsøk kom han inn på Jazzlinja i Trondheim.

– Første året kan jeg kalles en «klassisk musikkstudent», hvor verden rundt musikkuniverset ikke finnes. Jeg bodde i Brattørgata, gikk på jazzlinja i samme gate og spiste bolle på Olavskvartalet. Jeg visste vel ikke hvor torget var før etter et år i byen. Etter hvert ble jeg mer involvert, og nå har jeg bodd i Trondheim i 16 år. Jeg elsker det.

Hva gjør Trondheim til en bra jazzby?

– Jeg er overbevist om at Trondheim ikke hadde vært en bra jazzby uten Jazzlinja. Det er en fordel at byen er så liten, og miljøet såpass smalt at du alltid dumper borti noen som driver med det samme som deg. Ellers er Trondheim Jazzorkester en institusjon som har påvirket holdningen til musikerne i Trondheim, og bidratt til å motvirke egokjøret som det kan bli mye av i jazzmiljø.

Hvordan da?

– Vi blir samspillsorientert, og har fokus på å lage bra musikk sammen. Da slipper du et potensielt «kastesystem». Folk er generøse på seg selv, og det er ikke rom for at noen «er alfahann» eller skal ta for stor plass.

Han trekker fram Eirik Hegdal, kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester, som en god kraft i musikkmiljøet i Trondheim.

– Eirik er enestående som både arrangør og kompis. Han ser alles kvaliteter og er flink til å fremme andre. Jeg vil si han har vært med på å etablere en type holdning som går ut på å ta med deg folk som er gode, og la dem skinne.

Utforskertrangen

Selv har Ola alltid mange baller i luften, og det virker som om han aldri stopper. Han har stadig nye artistsamarbeid, og er ikke redd for å ta kontakt med nye musikere. Hva skyldes denne konstante drivkraften?

– Utforskertrangen. I det øyeblikket jeg slutter å føle at en type musikk bringer noe nytt med seg, må jeg gå på noe nytt. Jeg har en konstant trang til å hoppe på nye prosjekter og utforske nye ting.

Da han i sommer spilte på Moldejazz, fikk han med seg den verdenskjente saksofonisten Joshua Redman.

– Selv om jeg har kjent ham i ti år, var det stort å få ham med. Jeg vet at han ikke gjør ting han ikke tror kommer til å bli bra, spesielt i en sånn naken setting med kun fele og saksofon. Da er vi hundre prosent avhengig av å kunne stole på hverandre.

Det er ikke alltid gitt at den musikalske kjemien stemmer, slik med Redman.

– Du kan være avstandsforelsket i noen i ti år, for så å finne ut at det ikke var noen match. Det fungerer slik med musikere også.

Opplevelsen av nuet

På spørsmål om hva musikk er for Ola, kommer han stadig tilbake til studenttiden i Trondheim, hvor det ble mange filosofiske samtaler om musikkens betydning.

– Vi sluttet oss til at så lenge det finnes vilje og man har tro på at det betyr noe som ikke kan måles i kroner og øre, er det dét som blir målet. Selve kicket i musikken er opplevelsen av «nuet». Hvis man kjenner at man har gått et sted man ikke kan forestille seg på forhånd, da er det verdt det.