–Å kalle en duo for Knutsen og Ludvigsen, det er idioti
40 år etter Juba Juba forteller Øystein Dolmen om suksessen og hvor hårreisende dumt det var å kalle seg Knutsen og Ludvigsen.
Med mindre du har bodd inni en sekk, har du nok et forhold til Knutsen og Ludvigsens Juba Juba. Albumet, som i oktober runder 40 år, er duoens mest anerkjente plate. Det ble også deres siste innspilling og markerte slutten på et samarbeid som startet nesten 15 år tidligere. Men hvordan oppstod egentlig dette fenomenet som så mange generasjoner har trykket til sitt bryst? Den evig unge Øystein Dolmen nøster opp i historien om hvordan to studenter i 20-årene klarte å tulle seg inn i hele Norges hjerter.
Friheten på Samfundet: «Vi har vår egen lille verden»
Året er 1967. Som for så mange av Trondheims studenter blir Samfundet raskt et samlingspunkt for de to kameratene som skulle bli Knutsen og Ludvigsen. Etter et par år med ulike verv ville tilfeldighetene at Dolmen ble en del av forfatterkollegiet til UKErevyen. Øystein ble med, på betingelsen at bestekameraten fra Trondheim Katedralskole, Gustav Lorentzen, også fikk bli med. Disse årene viste seg som spesielt formende for de to kameratene.
– Mange år etterpå har jeg oppdaget at både for Gustav og meg har ikke eksamenene våre betydd en dritt, mens tiden i Storsalen var den egentlige utdanninga vår. Vi fikk utdanninga vår på Samfundet og ikke på universitetet. Det er et hus smekkfullt med ekspertise, forteller Dolmen.
Miljøet på Samfundet opptok etter hvert mer og mer av tiden til de to studentene. Og med UKErevyen ble de ytterligere dratt inn i boblen på Samfundet.
– Vi opplevde det ikke som spesielt lukket, men vi skjønte jo etter hvert at uttrykket «vi har vår egen lille verden». Det er jo så typisk, liksom. Det er 40 000 studenter i Trondheim, og Samfundet er en egen liten verden.
Øystein Dolmen forteller om et spesielt forhold til sin kompanjong Gustav Lorentzen, som dessverre gikk bort i 2010. Dynamikken dem imellom skapte et samarbeid der alt var lov og ingen idéer var for dumme.
– Navnene Knutsen og Ludvigsen var en tanke som slo ned i hodet mitt. Så fortalte jeg det til Gustav, og han tente på det. Det var bare én av tusen idéer. I ettertid tenker jeg at det å kalle en duo for Knutsen og Ludvigsen, det er idioti. Det er så hårreisende dumt. Du skal bruke mange år på å innarbeide så alminnelige navn.
Dumme idéer til tross ble Knutsen og Ludvigsen de to kameratenes hjertebarn, om ikke livsforsørgere, i mange år fremover. De underlige karakterene som bodde i en tunnel gjorde sin debut i Storsalen i 1970. Dolmen forteller om viktigheten av de frie tøylene som Samfundet ga dem til å eksperimentere.
– Så uferdige som vi var, og ha den muligheten vi hadde i Samfundet til å få lov til å komme tilbake til den scenen gang etter gang enten vi dreit oss ut eller fikk til ting, det var jo den skolen som gjorde at vi var i stand til å stå på egne bein da studietiden var ferdig. Hadde vi gått rett på et vanlig publikum, så tror jeg kanskje ikke vi hadde overlevd, sier han.
Veien videre fra revy-artister på Samfundet til nasjonalt allemannseie var på ingen måte en selvfølge. Dolmen forteller om en karriere full av tilfeldigheter der veien ble til mens de holdt på. Om mottakelsen i etterkant er han likevel noe mer ydmyk.
– At det har slått an, opplever jeg fremdeles som en kjemperar bonus. Jeg synes ikke det er noe veldig fortjent, akkurat. Så lenge vi hadde til pålegg på skiven, var vi egentlig fornøyd. Det å bli berømt var aldri noen driver for oss. Om man ser på unge i dag, er de jo tusen ganger flinkere enn det vi var!
Slummen på Bakklandet
Økende suksess til tross var Dolmen og Lorentzen fremdeles studenter. Studenttilværelsen er for mange forbundet med tvilsomme boforhold. Selv bodde Dolmen på det da falleferdige Bakklandet. Hans beskrivelse får en tunnel til å høres ut som en ren utopi.
– Det var en skikkelig slum. Hver gang det regna, så måtte jeg opp i loftsleiligheten over med flere bøtter, for der rant det bare rett ned i stuen på meg.
Uten innlagt varmtvann var det også vanskelig å vaske klærne. Når det så trengtes en vask, var det frem med den store tinen og få klærne på kok. Skal vi tro Dolmen, var det likevel ikke noe særlig problem:
– Vi var jo hippier, så vi brukte jo ikke klær!
Dolmen forteller med iver om den livlige, tidvis surrealistiske studenttilværelsen i Trondheim. Fra maoistiske tegne-intriger, via do-assistanse for pensjonistkoret Bakklandet bassangforening, til skulpturer i glass og blod er det vanskelig å skille Dolmens historier fra det bisarre universet til Knutsen og Ludvigsen. Det er liten tvil om at Dolmen maksimerte utbyttet av studenttilværelsen. Han tar også dagens Trondheims-studenter i forsvar.
– Det er mye kritikk mot bråket på Møllenberg fordi det er blitt en studentghetto. Men jeg synes en del av den kritikken der skyter langt over målet. I fjor gikk jeg gjennom Møllenberg. Da var det ordentlig fest med fullt anlegg, alle vinduene oppe fra ende til annen. Men at de fester hele døgnet, er jo ikke tilfellet. Dette var jo klokken fire på ettermiddagen. Det er jo fornuftig. Det er mye bedre å drikke seg full på dagen så du ikke ødelegger dagen etterpå.
Heksegryta Trondheim
Dolmen forteller om en spennende tid i Trondheim som så vel på Samfundet. Avstengt fra utenomverden var de likevel en del av et miljø som søkte inspirasjon utover landegrensene. Det runde røde var som en blandaball av ulike impulser.
– Vi merket det veldig godt på studentrevyene på den tiden. Hvertfall SIT, Studentersamfundets Interne Teater, var bestandig veldig i forkant av hva som rørte seg rundt i verden av kultur. Det var veldig avantgardistisk orientert.
Miljøet i og rundt Samfundet trekker Dolmen frem som en helt essensiell inspirator for de to unge kameratene.
– Det var helt fantastisk å være midt oppi den heksegryta. Å komme til NRK etterpå var som å komme til et gamlehjem. Vi kom fra et sted der det ikke fantes regler.
Det runde røde blir levebrød
I 1970 søkte Dolmen og Lorentzen nemlig jobb i NRK for å lage barneunderholdning. Fra NRKs studio på Tyholt ble Barnetimen for de minste spilt inn og sendt ut til alle landets hjem. Det ble en umiddelbar nasjonal suksess.
– Barneunderholdning var der vi tenkte at det var lettest å lure seg inn. Hvis ikke var det jo mange berømte artister i Norge som vi måtte konkurrere mot, og det var ikke så lett når de var i Oslo og vi satt i Trondheim, forklarer Dolmen.
Kontrasten fra å stå på scenen i Storsalen til å opptre for barn var ikke nødvendigvis så stor som ved første øyekast.
LES OGSÅ: Usikker fremtid for drift av Gråkallbanen.
– Vi havnet inn i barneunderholdningen fordi vi hadde et veldig barnslig uttrykk, men det er jo ikke noe negativt. Unger er ikke noe mer underutviklede enn andre folk. I etterkant ser jeg at å spille for studenter på Samfundet var som å spille for en gjeng med unger. Alt kunne skje. Som student er man veldig åpen for nye ting.
Etter endt studietid i 1972 hadde karakterene Knutsen og Ludvigsen fått sitt eget liv. De kunne neppe avlives med det første.
– Vi fant ut at dette var jo egentlig såpass artig at vi bestemte oss for at vi tar ett år der vi spiller gitar, og etterpå kan vi kjøpe slips og leve et ordentlig liv etterpå.
Heldigvis ble det ikke bare med dette ene året.
Teater og plateinnspilling
Etter bestilling fra teatersjef Toralv Maurstad ved Oslo nye teater ble det etterhvert også teater. Den selvtitulerte forestillingen ble satt opp i 1973.
– Vi hadde aldri skrevet teater, så vi fikk et fem minutter kort kurs i gresk tragedie-skriving der vi lærte oss all strukturen i gresk drama. Da havnet vi på en skikkelig avsporing, for i gresk drama skal helten dø spektakulært i siste akt. Vi ble aldri enige om hvem av oss som skulle dø.
Tross mindre erfaring ble også teater en suksess. De påfølgende årene var fylt med turnéer og oppsetninger. På albumfronten fortsatte Knutsen og Ludvigsen å eksperimentere.
– Den andre platen vår Brunost No Igjæn? hadde mer av den visepopen med det mer eller mindre anarkistiske utsynet som vi eksperimenterte mye med. Så gikk det noen år, og vi fikk kontakt med en kis som het Ole Sørli. Han hadde nettopp startet plateselskap og fikk oss i studio hvor vi laget platen som het Fiskepudding! Lakrisbåter!, som er den nest siste.
Albumet solgte til gull, og plateselskapet satt igjen med så mye overskudd at Sørli ville at de skulle lage en til.
– Han sa at nå skal dere lage en plate hvor det ikke er noen av de utvekstene som har kjennetegnet dere til nå. Det skal være strøkent, hele greien.
Med på laget fikk de en rekke proffe studiomusikere og nødvendige redskap. Platen ble hetende Juba Juba.
– Jeg satt og skrev fistel-sangen, og så var jeg ikke ferdig med teksten. Så nynnet jeg bare juba-juba-juba på demoen. Så tok Gustav tak i den jubbinga mi i en annen låt, og så til slutt i «Dum og deilig». Det var bare en liten impuls som ikke var noen ting, og plutselig var det noe. Alt vi gjorde, var veldig intuitivt.
Tross en intuitiv prosess var tilnærmingen denne gang mer fokusert enn ved tidligere prosjekter. Med en mer pop-orientert ramme ble Juba Juba deres mest tilgjengelige album, uten at det gikk på kompromiss med deres fantasifulle univers. Resultatet var en braksuksess som den dag i dag står som en bauta i norsk musikkhistorie.
Øystein Dolmen er ydmyk, tross suksessen, i talen om Knutsen og Ludvigsen. Det meste trekker han frem som rene tilfeldigheter mer enn noe annet. Når jeg avslutningsvis spør Dolmen om noen gode avsluttende ord rundt karrieren, får jeg til svar:
– Det kan du få finne på. Skriv hva du vil!
I frykt for å få den presseetiske langfingeren etter meg velger jeg heller å avslutte med et ekte sitat fra Dolmen selv. Gjennom en hel karriere har Dolmen lagd teater, radioforestillinger, tv-program, kunstutstillinger og film uten å nødvendigvis ha noe som helst erfaring med det fra før. Hvordan har han egentlig fått til alt dette?
– Jeg bruker silkestrømpe-effekten. Hva gjør damene når silkestrømpene rakner? Gå fort, snakk høyt!
LES OGSÅ: Mottar penger fra olje- og våpenprodusenter: – Så lenge det er lovlig, er det greit.
