De 20 beste albumene 2018

Vår musikkredaksjon oppsummerer musikkåret.

Tekst: Musikkredaksjonen

Vi nærmer oss slutten av året, og tradisjon tro har hele musikkredaksjonen satt seg ned for å plukke ut de 20 beste fra et basseng bestående av hundrevis av utgivelser fra året. Dessverre kommer vår siste avis alltid ut i november, så vi kompenserer med å tillate utgivelser fra desember å være med i konkurransen. Musikkverdenen er bred, og det er mange faktorer å ta inn over seg. Vi føler at vi endte opp med en liste som reflekterer et godt utvalg av sjanger, kjønn og nasjonalitet. Til slutt sto vi igjen med denne listen, og her er de 20 albumene vi mener du absolutt ikke bør ha gått glipp av i år. Hvis du mot formodning har gått glipp av noe, er romjula en nydelig tid for å sette seg ned i godstolen, ta på headsettet og høre igjennom det beste av det beste.

– Sander Engen, Musikkredaktør

Janelle Monáe - Dirty Computer


Janelle Monáe sitt tredje studioalbum byr på en sammensatt kombinasjon av pop, funk, RnB og soul. Plata setter i kjølvannet av Metoo - patriarkalisme, rasisme og politikk på agendaen i musikkbransjen. Samtidig klarer Monáe å formidle dette gjennom metaforer innenfor dataverdenen, slik låta «Take A Byte» er eksempel på. I samarbeid med kjente ansikt som Pharrell Williams, Grimes og Zoë Kravitz, utgjør Dirty Computer et kunstverk av politisk musikk. «I Like That» oser av empowerment, noe Monáe også lykkes i å få lytteren til å føle etter å ha hørt Dirty Computer.

Tekst: Lisa Bye

Sophie - Oil of Every Pearl’s Un-insides

Sophie valgte i juni å berike verden med sitt første studioalbum, Oil of Every Pearl’s Un-insides. Skiva er en lang, eksperimentell og futuristisk affære. Med sitt debutalbum bryter Sophie for alvor ut av sitt skall og beveger seg fra uskyldig poppete åttitalls-house til skranglete, basstung avant-pop av det ekstreme. Lytteren inviteres til dans med mørk bass og spisse synther som skjærer i glansbildet av artistens såre bekjennelser. Plata er stappet med låter som gir en gjennomgående industriell og lateksrosa følelse. Slik leverer Sophie en leken og ømhjertet skive som fortjener 39 minutter av din tid, og en selvsagt plass blant årets beste album.

Tekst: Nora Kirkvold Sæter

Emilie Nicolas - Tranquille Emile

Tranquille Emile er i likhet med Emilie Nicolas' første album fantastisk produsert og orkestrert, og hun styrker sin posisjon som en av landets dyktigste vokalister og låtskrivere. Albumet består av varierte låter med røtter i elektronika, RnB og pop, og er et prakteksempel på hvordan albumformatet fortsatt er relevant i en tid preget av spillelister og singler. Lytteropplevelsen holder seg interessant fra A til Å uten et eneste kjedelig eller uinspirert holdepunkt. Avslutning sporet «Feel Fine» på gode seks minutter er intet mindre enn nydelig, og sender lytteren inn i en tilstand av trist lengsel etter mer. Vi håper at hennes neste album ikke ligger for langt inn i framtiden.

Tekst: Jakob Bechmann

Iceage - Beyondless

Bøllene i danske Iceage har fra ung alder gjort seg bemerket som et de mest interessante punkbandene i moderne tid med utgivelsene New Brigade og You’re Nothing. Beyondless fortsetter i samme spor som det forrige albumet hvor det stadig skitnere lydbildet fikk tilført fremmede sjangerelementer. Før i form av en smakfull mengde western, og nå iblandet orkestermusikk. Der det forrige høres ut som det desperate tankekjøret til en stupfull og kjærlighetssyk victoriansk ungkar, fremstår Beyondless som våknere, men med den samme pop-teften. Gi det et lytt så skal du se at Iceage stadig er blant de feteste bandene vi har.

Tekst: Sigurd Torfinnson Rønningen

Jon Hopkins - Singularity

Etter en fire års pause siden forrige utgivelse, kommer Jon Hopkins tilbake med en av 2018s sterkeste utgivelser på elektronika- fronten. På skiva Singularity introduserer han et kompromiss- løst lydbilde de fleste med en svakhet for elektronika vil ha vanskelig for å ikke bli dratt inn i. Musikken beveger seg sømløst mellom rolige, velkomponerte sekvenser og harde, oppkappa synther som etser seg fast i minnet. Selv om Hopkins til tider strekker lydbildet til det ekstreme, framstår det likevel som en subtil kraftdemonstrasjon. Albumet gir en helhetlig lytteopplevelse, hvor man låt for låt beveger seg lengre vekk fra jorda og inn i Hopkins' kosmiske musikkunivers.

Tekst: Markus Lynum

Ola Kvernberg - Steamdome

Da jeg anmeldte denne plata i januar sa jeg at dette var årets beste norske utgivelse. Det står jeg for ennå. Kvernberg viser her hva han er god for, både som utøver og arrangør, og med det stjernelaget av musikere han har i ryggen kan ingenting gå galt. Låtene får all den tiden de trenger på å bygge seg opp til kokepunktet og hele veien opp groover det noe grusomt. Mine favoritter fra plata er låtene «Caterpillar» og kjærlighetsbrevet til Svartlamo, «Black Lemon», men jeg anbefaler å sette seg ned og høre gjennom hele plata. Det er verdt det.

Tekst: Frederick Baade

Against All Logic - 2012-2017

Against All Logic er det mest tilgjengelige alteregoet til Nicolas Jaar så langt. Musikken er designet så plettfritt at hver eneste lyd som introduseres i løpet av albumet føles perfekt plassert. I motsetning til Jaars andre prosjekter har Against All Logic et lydbilde som fungerer like godt på dansegulvet som det gjør på lesesalen og hjemme. Rytmene har god driv, og overgangene i låtene er så naturlige at man ofte må spørre seg selv hvordan man havnet her. 2012-2017 er et album som fasinerer mer for hver gang man hører gjennom det, da det alltid er noe nytt å legge merke til for hver gang.

Tekst: Markus Lynum

Sushi & Kobe - Døden Lever Lengst

Sushi & Kobe har herjet både landets topplister, og ikke minst festspillelister, i flere år, men med Døden Lever Lengst tar duoen enorme musikalske steg. Den vanvittige energien og de catchy refrengene er til stede, men det er dette prosjektets kontinuitet og massive kvalitet som imponerer. Lydbildet er utfordrende og ikke minst nyskapende, og tematikken er fokusert og utforskende. Likevel er det energien og stemmebruken som blir fundamentet for denne platens suksess. Sushi & Kobe roper og formidler med lidenskap og galskap som står i stil med de sinnssyke produksjonene. Hele albumet er klin kokos, og det er fantastisk.

Tekst: Martin Ørbeck

Moskus - Mirakler

På Moskus sitt fjerde album roper ikke trioen Ulv Ulv, men går i retningen av mer tydelige og kompakte ideer. Dette kler bandet så til de grader. Låtene er korte og konsise, med en en energiflyt som gjør lekenheten helt naturlig. Lauvdals synth-landskap gir det hele en kontrastfylt karakter i forhold til det akustiske preget. Det er få band som klarer å bevare de gode melodiske idéene og samtidig få det til å flyte på en leken måte man ikke vet hvor ender. Moskus beviser nok en gang at de improviserer i toppklasse, og Mirakler er virkelig et høydepunkt for deres musikalske katalog.

Tekst: Håkon Kvam

Okay Kaya - Both

Da Kaya Wilkins slapp de første smake- bitene fra det som skulle bli debutskiva Both tidlig i år, slo det meg. Melankoli kan høres helt fantastisk vakkert ut på plate. På albumet klarer Okay Kaya å ta singer-songwriter-popen inn i 2018 med et arsenal av lekne produksjoner som føles friske og aktuelle. Tekstene er nakne skildringer av en tidvis ganske tung hverdag og livet forøvrig, sunget med så mye hjerte at man kjenner på følelsene selv. Produksjonen her er påfallende kul, uten å skygge over eksepsjonelle melodier og framførelser. Definitivt et av albumene det er verdt å ta med seg videre i livet.

Tekst: Even Steine

Unknown Mortal Orchestra - Sex & Food

Etter å ha sluppet tre album, der samtlige gikk i en unik retning var det vanskelig å si hvor Sex & Food skulle lande. Enkelt sagt landa den ikke på kun ett sted. Albumet er helt på kanten til kaotisk, men knyttes sammen av en distinkt stemning, Nielsons innesluttede, men hardtslående låtskriving og den psykedeliske produksjonen som han er kjent for. I tillegg til dette, kan albumet by på noen av hans beste låter til nå med «Hunnybee», «Ministry of Alienation» og «Everyone Acts Crazy Nowadays», som alle er solide hits på hver sin måte.

Tekst: Gunnar Hannibal Sökjær-Petersen

Farao - Pure-O

Norske Farao beviser at det vanskelige andrealbumet ikke trenger å være av dårligere kvalitet enn tidligere utgivelser med Pure-O. Albumet samler hennes musikalske karriere til nå med uttrykk fra tidligere låtskriving samt elektroniske elementer fra nyere slipp. Plata sender lytteren inn i en behagelig, audiosfære hvor drømmeaktige synth, fløyelsmyke harmonier og progga trommer er normen. Den bærer preg av øst-europeiske konnotasjoner som særlig kommer til uttrykk i låta «Marry Me». Andre høydepunkt i fullengderen er «Lula Loves You» og «Truthsayer», men Pure-O i sin helhet er din oppmerksomhet verdig.

Tekst: Tiril Hognestad

Brockhampton - Saturation 3

Saturation 3

Siste installasjon i Saturation-trilogien kom i desember i fjor, men falt utenfor kåringen for 2017. Derfor blir det med i år. Selv om boybandet har rukket å både kvitte seg med et medlem og slippe enda et album siden den gang, var det Saturation 3 som virkelig festet seg. Albumet viser en allsidighet og energi som få andre kan måle seg med. Gutta leverer bangers over en lav sko, men er også fullt kapable til å dra det helt ned på nydelige slowjams. Hiphopens mest produktive boyband utfyller hverandre helt perfekt, og klarer å være veldig pop samtidig som de eksperimenterer. Her er det noe å hente for alle, uansett hvilken sjanger du vanligvis hører på.

Tekst: Edel Malene Farstad

Neste Planet - Mine Drager og Helter

Prosjektet Neste Planet består av to mestere i hvert sitt håndverk. Linni er rapper og ordsmed bak mikrofonen, mens Kvam sitter med verktøykassa i produksjonsstolen. Denne kompakte skiva er både bedre og mer ambisiøs enn debuten fra 2016. I sitt solomateriale utforsker Linni mørk tematikk i teksten, mens Neste Planet er en feiring av det vakre. Kvams produksjoner er mesterlige og balanserer mellom det råtøffe, det storslåtte og ikke minst det enestående vakre. De to herrene elsker simpelthen å lage musikk sammen, og resultatet er triumferende suksess.

Tekst: Martin Ørbeck

The Internet - Hive Mind

I en tid hvor funk-entusiaster lener seg på sine favoritter fra to-tre tiår tilbake, er The Internet et friskt pust av ungdommelig pågangsmot i sjangeren. Dette har de vært siden sitt gjennombrudd, men på Hive Mind har de virkelig spisset sine kvaliteter. Lekne synther, tunge trommer og uimotståelig bass danner lyduniverset som Syd og Steve Lacy synger silkemykt over. Tempoet går opp og ned mellom låtene, men skiva er gjennomsyret av kvalitet og gruppa virker å elske å lage musikk sammen. Og en gruppe som liker å lage musikk sammen, lager god musikk.

Tekst: Martin Ørbeck

Shame - Songs Of Praise

Punken er langt i fra død og begravet, det viste i hvert fall musikkåret 2018. I flere år har fansen måtte tolerere at scenen ble dominert av polert post-punk i etterdønningene av Green Days storhetstid, men nå har noen unge briter skjønt at enkel og fengende post-punk ispedd behagelige mengder grums og sinne er mer enn godt nok. Med Songs of Praise leverer gutta i Shame årets debut innenfor sjangeren. Når formulaen er såpass enkel hviler albumet på en sjelden god kvalitet i låtskriving, og skiva har uten tvil masse øreormer. Her finnes det nok skamfengende riff og bøttevis med allsang til å vare jula igjennom.

Tekst: Erlend Gylver

Heave, Blood and Die - Vol II

Doom-metallbandet fra Tromsø vet hvordan de skal sende frysninger nedover ryggen på lytteren, med denne bomben av et andrealbum. Lyden er betraktelig mer polert enn på den første skiva. De tør å ta tempoet helt ned og bygge opp tunge suggererende rytmer. Når det først går opp i tempo er det med en så tung og durende energi at man ikke kan la vær å nikke takta. «Less is more» sies det, og det er kanskje den største faktoren som gjør dette albumet så bra. Riffene på skiva er utrolig enkle, men gode. Melodiene skaper et tungt og mettet lydbilde. Jeg har hørt denne skiva til døde siden den kom ut i januar, men jeg har ennå ikke gått lei den.

Tekst: Åsmund Høeg

Hubbabubbaklubb - Drømmen Drømmerne Drømmer

Gruppa kom først ut med hiten «Mopedbart» i 2013, og først nå, fem år etter, kom debutskiva. Hubbabubbaklubb slo hardt til nå på tampen av året med et nydelig album fullpakket av underholdende historier, funky rytmer og smellfeite synths. Gjennomgående viser supergruppen sin styrke som en samling av Norges beste rytmesmeder, og sin posisjon som en av klubbmusikkens største inspirasjonskilder. Jeg siterer vår anmeldelse av albumet: En fin linje mellom klisje og genialitet på en måte som gjør at man trekker på smilebåndet.

Tekst: Sander Engen

The Good, The Bad,The Zugly - Misanthropical House

Etter tre solide album har gutta fra Hadeland tatt på seg ansvaret for å ta scandirocken til et nytt nivå. Etter sju år med hardcorekompetanse har Zugly fått til noe som ikke mange andre band får til, en skive som holder deg på tærne fra start til slutt. Misanthropical House har mange ganger dukket opp både på anlegget og headsettet i løpet av året, og det er ikke uten grunn. For et punkhode som meg er det ikke hvert eneste år man finner et album som drar deg opp både morgen og kveld. Den sinnssyke utviklingen i scandirocken og en uslåelig positiv vibe definerer dette albumet som et av årets beste.

Tekst: Lukas Kruk

TØFL - Eg Ska

Favoritt-gjengen fra Stavanger kom i april endelig med debutskive, og den utmerket seg med en gang som en av Norges beste utgivelser i år. Med en EP på fem låter snek den seg akkurat innafor en imaginær minimumslengde for å komme seg inn på denne listen, men den leverer så godt at vi ikke kunne la den henge utenfor. Sprudlende indie-pop med tekster om hverdagsproblemer, ofte dratt ned til minste bagatell, har krøpet seg dypt inn i hjerterøttene til samtlige i musikkredaksjonen. Med det står Eg Ska som en av de sterkeste utgivelsene på denne listen.

Tekst: Sander Engen

Powered by Labrador CMS