- Fett trumfer alt

UKEaktuelle Fieh om debutplata og Elton John-skryt, men først og fremst at musikken skal være fet.

Publisert Sist oppdatert

Litteraturhuset i Oslo er stedet Under Dusken møter Fieh. Tre av åtte i bandbesetningen er tilstede: Sofie Tollefsbøl, Ola Øverby og Andreas Rukan. I fem år har de spilt sammen, både innenlands og utenlands til stor begeistring. Til høsten kommer endelig debutplata deres, etterfulgt av et besøk på Samfundet under UKA.

– Skal vi ta litt champagne eller, Ola? spør Sofie.

– Nei, da må vi kjøpe en hel flaske. De selger ikke ett og ett glass med champagne, svarer han.

De lander på hvert sitt glass prosecco; det er tross alt nesten det samme.

Startet på Soundcloud

Hvordan ble egentlig Fieh til?

– Sofie hadde et soloprosjekt og var med på Urørt i 2014, begynner Andreas. Samtidig hadde Ola og jeg et funkband og vi skulle spille på Dølajazz på Lillehammer, men før den konserten kom Sofie bort til oss og sa «jeg vil at dere skal være bandet mitt».

– Nei, fy søren, sa jeg det? skyter Sofie inn og ler.

– Ja, og vi hadde hørt Soundcould-greiene dine. Det var dritbra, så vi tok henne med på Dølajazz og spilte noen av låtene hennes. Det ble superkick og siden har vi spillt sammen.

I dag jobber bandet tett med å utvikle låtene, men det er fortsatt Sofie som starter prosessen. Det er hennes ideer som blir til ferdigstilt materiale.

Hiten «Glu» blir ofte sitert med linjen «all these old men cannot tell me what to do», men på spørsmål om hva Sofie skriver om virker det ikke som det alltid ligger en sterk politisk agenda bak. Det er musikken som skal stå i fokus, og inspirasjonen kan komme fra hvor som helst.

– Jeg skriver om det jeg tenker på og det kan være så mangt. Låter kan bli skrevet på ganske kort tid, typ «dette tenkte jeg på i dag». Først kommer melodien som jeg synger inn på telefonen før jeg spiller den inn på macen. Deretter arrer jeg det ut og legger til litt ting før jeg viser det frem. Jeg kom faktisk på en ny låt i går da jeg gikk ned fra Grefsenkollen.

– Det er ganske sjukt, du bare pøser ut! svarer Ola.

– Pøser ut dritt! roper Sofie sarkastisk tilbake, til latter for alle.

En egen sjanger

Fieh står i bresjen for en trend i musikknorge: Musikere som bruker jazz i et mer poppa lydbilde som gjør sjangeren mer tilgjengelig for allmennheten. Selv mener vokalisten at suksessen deres skyldes en del flaks, i tillegg til at bandformatet gir rom for at åtte ulike musikalske bakgrunner kommer sammen i skjønn harmoni.

– Musikken vår handler mye om samspillet oss imellom. Det skjer utrolige ting med en låt fra jeg skriver den til vi spiller den inn. Vi diskuterer hvordan det skal låte sammen. Alle henter inspirasjon fra forskjellige steder og stjeler gjerne elementer vi liker. Vi har hørt mye på Kendrick Lamar sammen, mens jeg har hørt mye på The Roots, Joni Mitchell, og d’Angelo forteller Sofie.

– Vi har noen freaky referanser også, legger Ola til.

Viktigheten av å være litt syra, som for eksempel Flying Lotus, understrekes.

– Vi er ikke så interessert i å lage Marvin Gaye – eller, han er jo jævlig bra – men vi er ikke interessert i å lage den musikken på nytt, forklarer Sofie. Hvordan vil dere egentlig beskrive musikken dere lager? Ola er raskt ute med å lansere et nytt begrep her:

– Dark Soul, sier han med selvsikkerhet. Så lenge det er dark så går det bra.

– Vi er til sammen inspirert av mange forskjellige stilarter, sier Andreas. – Det er ikke en vi har hørt og tenkt «det spiller vi». Alle i bandet har forskjellige bakgrunner som instrumentalister og det farger sounden. Edvard har spilt en del gospel og jeg har spilt en del rock, for eksempel. Det kommer tydelig frem.

– Det er litt vanskelig å definere en sjanger for Fieh fordi hver låt er jo forskjellig, sier Ola. Bandet blir en slags egen sjanger.

Varierte vibber på debutplata

Høsten 2019 blir en travel sesong for Fieh: Albumslipp, turnering, og ikke minst to besøk på Samfundet i oktober. Dette gleder de seg til, og har begynt å planlegge showet seg imellom. Trondheimsstudentene kan glede seg til to forrykende konserter, en lilla og en oransje – ett popsett og ett jazzsett, tuller de med.

Før den tid, nærmere bestemt i september, kommer debutalbumet. Den ble spilt inn for to år siden, så bandet begynner å bli utålmodige selv.

– Det er som å skulle føde en baby du har vært gravid med i fire år, sier Sofie. Hva får vi høre på plata?

– Jævlig fet lyd, konstanterer Andreas raskt.

– Det er et produkt av dritmye livespilling. Det er ikke mange takes eller mye pusling på ting. Vi har spilt i to år, så gått i studio og spilt det var har øvd på, forteller Ola.

– Det låter ikke megalive, men mer live enn mye innspilt musikk i dag, forklarer Sofie. Dette autentiske lydbildet står i kontrast til innflytelsen man kan tenke seg at Vibbefangergjengen har på musikken. Vil vi høre spor av det kollektivet på plata?

– Alt er jo potensielle beats, for vi er litt gjennomsyra av hiphop i alt vi gjør og vi hører mye på det. For eksempel Kendrick Lamars Untitled Unmastered og To Pimp a Butterfly. Men jeg rapper ikke, når jeg har ganske tydelige hiphop-referanser i vokalen min selv om jeg synger, forklarer Sofie.

Hun forteller at bandet setter stor pris på Vibbefanger. Det var på Soundcloud at vennskapet med Kjartan Lauritzen og Hester V75 startet, dermed var det naturlig for bandet å bli med da kollektivet ble opprettet. Musikalsk både hjelper og stjeler de fra hverandre. Et godt eksempel finnes på Hester-plata Dolce Vita, hvor fragmenter fra Fieh-plata visstnok er samplet allerede.

På en annen side er Fieh mer opptatt av hvordan de forskjellige instrumentene lyder framfor synth og elektroniske uttrykk som er i vinden akkurat nå.

– Plata vår låter jævlig hipt men det er ikke 1970-tallet. Noe av det mest moderne nå er å bruke 1980-talls elementer som klang, trommelyd og synth. Jeg synes det er fett å bruke de gamle elementene i en 2019-setting, sier Ola.

– Det skal bare låte dritfett. Fett trumfer 1970-tallet.

Vedensherredømmet

Sommeren 2019 er første gangen Fieh tar seg over Atlanteren for å frelse folket der borte, men de har allerede erobret Norge, England og deler av Asia. Blant annet har selveste Elton John anbefalt «Glu» i radioprogrammet sitt Rocket Hour. Dette lar Fieh seg likevel ikke vippe av pinnen for.

– Det er en liten verden. Det er kult å få anerkjennelse av folk som har mye anerkjennelse, men han er på en måte bare et menneske han også. Jeg tenker ikke at det er det feteste som har skjedd med Fieh. Det har vært fetere å spille inn i studio, også har vi gjort mange kule konserter som føles mer meningsfulle. Men det var stas da, sier Andreas lugnt.

– Det er er litt sykt å høre stemmen hans si det og jeg trodde først ikke på det da jeg hørte om det. Han har liksom sagt en setning om oss, men det føles ikke ekte. Det hadde kanskje vært sykere å møte han, fortsetter Sofie.

Denne voldsomme fattetheten får det et øyeblikk til å virke som John er større fan av Fieh enn omvendt, eller?

– Jeg er stor fan av han! Jeg følger ikke med på hans liv og virke, men han er en ekstrem låtskriver. Vi er helt klart større fans av han enn han er av oss!

Sofie er veldig nøye med å få dette understreket, mens Ola er mer usikker.

– Vi er vel like store fans av hverandre, tror jeg.

Elton John er imidlertid ikke Fiehs eneste fan utenfor landegrensene.

– Vi får mange kommentarer på Insta fra folk i Sør-Korea og Japan. Mange folk som lager koreografier til «25». I England har det også vært ganske bra med folk på konserter. Sofie forteller videre at helt siden deres første konsert i London har de hatt spesielt en fast fan som har fulgt dem gjennom deres reise mot gjennombrudd i Storbritannia.

– Det er en mann som heter Dennis som kommer og sender oss melding hver gang vi spiller i England. En gang sendte han «Jeg kan dessverre ikke komme og se dere i kveld, for jeg sitter med et glass vin på New Zealand og koser meg!» Men han sendte fem venner istedenfor. Det er drithyggelig å ha kontakt med de fansa vi har.

Trondheimsfansen har bandet heller ingenting å utsette på.

– Vi spilte der sist under Pstereo i fjor sommer. Det var så bra publikum! Det var masse folk der, også begynte det å regne som faen, men folk tok bare på seg hetta. Det var ingen som gikk! Det er hardt, avslutter Sofie.

Powered by Labrador CMS