Fire låter du ikke visste var coverlåter

Tekst: Musikkredaksjonen

Hellbillies- «Ei krasafaren steinbu»

Alles favoritt-countrylåt som handler om det å ikke følge fjellvettreglene, er faktisk en cover av den amerikanske countryartisten Hal Ketchum. Folkekjære Hellbillies har nesten skamløst kopiert låta «Past the Point of Rescue» helt ned til hver minste klimpring med steel-gitaren. Bare teksten er byttet ut til å passe norske forhold.

At det covres mye i country og bluessjangeren er ingen hemmelighet, men at Hellbillies' kanskje mest populære låt ikke er skrevet av bandet selv virker å ha vært feid under teppet i to tiår. Jeg fikk meg litt av en overraskelse, for å si det sånn.

– Erlend Gylver

Robbie Williams - «She’s The One»

Var du sånn noenlunde ved bevissthet i starten av dette årtusenet er nok navnet Robbie Williams synonymt med følsomme og vagt melankolske hits som «Feel», «Angels» og «She’s the One». Sistnevnte er, som denne saken antyder, ikke en original Robbie-låt, men derimot et kapittel i en ganske trist historie om en kar du nesten garantert ikke har hørt om: Karl Wallinger.

Les også: Det fysiske formatets død

En hardtarbeidende musiker med Beatles som største inspirasjon, og ikke så gode salgstall. I 1997 slapp han «She’s the One» uten at så veldig mange brydde seg, før han noen år senere fikk en alvorlig hjernesykdom. På denne tida levde han på luft og ingenting, så da Robbie Williams til Wallingers store overraskelse toppet hitlistene med låta i 1999, må det ha vært ganske bittersøtt. Wallinger har fått veldig lite anerkjennelse opp igjennom, men til gjengjeld fikk han penger fra royalties til å behandle hjernesykdommen

– Even Steine

Marius Müller - «Ikke tru et ord»

Er du over gjennomsnittlig opptatt av norsk rock er denne balladen i fra gitarlegendens andre album kanskje noe du har hørt før. «Ikke Tru Et Ord» er imidlertid ikke Marius Müllers egen låt, men en tregere versjon av «Don’t Believe A Word». Originalt ble låta skrevet og framført av den ikke ukjente rockegruppa Thin Lizzy i 1976. Låta ble skrevet av Phil Lynott, men ble dårlig mottatt av gitarist Brian Robertson som syntes at låtas originale, seige blues-preg ble for treigt. Dermed ble låta skrevet om til en tempofylt rockelåt som vi kjenner den som i dag.

Les også: På vinylsafari i platejungelen

Likevel skulle det originale blues-preget bevares da låta igjen dukket opp på Thin Lizzy-medlemet Gary Moores soloalbum Back on The Streets i 1978, og på Marius Müllers Er’e Så Nøye ‘a fra 1982. Om originalen eller Marius sin versjon er å foretrekke er litt smak og behag, men jeg håper vi alle kan være enige om at gitarsoloen til Marius mot slutten av låta er i en helt annen liga enn Gary Moores.

– Erlend Gylver

Soft Cell - «Tainted Love»

En av 80-tallets største bangers er slettes ikke en 80-tallslåt. Selv om Soft Cell ikke er å regne som one hit wonders, er det få som ikke assosierer synth-duoen med hiten «Tainted Love». På tidspunktet Soft Cell slapp debutplata Non-Stop Erotic Cabaret i 1981 hadde deres nummer én hit allerede eksistert i 17 år. Den amerikanske soul-sangeren Gloria Jones spilte nemlig inn originalversjonen av låta helt tilbake i 1964. Jones’ karriere tok aldri av og «Tainted love» lå an til å bli glemt på musikkens gravlund helt til den engelske klubb-DJen Richard Searling i 1973 plukket opp singelen i en platesjappe på tur i USA.

Searling tok den med hjem og gjorde det til en hit i det britiske Northern Soul-miljøet, hvor «Tainted Love» fant veien inn i øret på gutta i Soft Cell. Coverversjonen er betydelig roligere og i en lavere toneart, noe som gjør originalen til en fryd å høre på for de som liker en mer upbeat og energisk sound.

–Rasmus Kvaal Wardemann