Fysisk format er dødt

Siden oppfinnelsen av vinylplaten for over hundre år siden, har musikk hoppet fra format til format av mange forskjellige grunner. Vinylen hadde et godt og langt liv før den på 70-tallet fikk konkurranse fra kassetten. Etter noen år med etterstrebing nådde den endelig en lydkvalitet som kunne måle seg med vinyl og tok over tronen som industristandard på 80-tallet.

Med kassetten fikk musikerne både nye fordeler og utfordringer. På den ene siden var det veldig mye enklere å kunne produsere musikk på fysisk format uavhengig av et selskap til å trykke platene, da omtrent hvem som helst kunne spille inn en sporliste på magnetisk tape med enkelt og billig utstyr. På den andre siden skapte det nye formatet en ny virksomhet som fortsatt er et av musikkindustriens største problemer i dag: Piratkopiering. Den enkle produksjonen av kassetter gjorde det like enkelt å kopiere dem.

Like etter at kassetten tok over som industristandard ble cd-en oppfunnet, og med det hadde den ikke et like langt liv som vinylen. Cd-en stilte med bedre lydkvalitet enn kassetten noen gang kunne oppnå, mer robusthet og viktigst av alt: De kunne ikke piratkopieres. I hvert fall ikke i starten. Kassettsalget holdt seg fram til midten av 90-tallet, da cd-en omsider tok over som det bestselgende formatet og har siden den tid vært standarden for album i fysisk format.

Streaming tar tronen

Så står vi her i dag, omtrent 25 år etter cd-en tok over. Cd-salget nådde sin topp i 2002, og har siden den tid bare sunket. Det har faktisk sunket såpass at salgstallene er omtrent på samme nivå som rett etter at cd-en ble oppfunnet. De eneste artistene som klarer å holde på salg av musikk på fysisk format er bilmusikk-favorittene til moren din, som Ed Sheeran og Adele. Lite overraskende har streamingtjenester tatt over nesten alt av musikksalg i løpet av de siste årene.

Vinylens tilbakekomst er verdt å merke seg, men det har veldig lite å si for det helhetlige salget. Selv om vinylplatesalget har mangedoblet seg de siste ti årene, er det fortsatt bare spesielt interesserte som kjøper, og sjelden i store mengder. Denne lille prosentandelen blir også mindre og mindre for hvert år streaming-salget øker. Det er vanskelig å si hva som er den eksakte grunnen til at streamingtjenester som Spotify, Apple Music og Tidal har vært så suksessfulle. Dagens lyttere foretrekker singler i spillelister over albumer i sin helhet, så en klar årsak er tilgangen til store musikkbibliotek uten å trenge å kjøpe albumer hver for seg. Enkel tilgang på alle mulige plattformer har nok også mye med det å gjøre. Tydelig er det i hvert fall at den gamle modellen ikke lenger fungerer for dagens publikum.

Det er ikke bare med publikum den gamle modellen ikke fungerer lenger. Artister i dag slipper mengder av singler før hele album gis ut. De når ut til publikummet mye kjappere, og mest av alt har de som regel en mye kortere holdbarhetstid. Det er ikke nødvendigvis på grunn av at kvaliteten på musikken som gis ut er dårligere, men heller på grunn av den store mengden som gis ut. Dette er likevel ikke det som setter inn den siste spikeren i cd-ens kiste: De selger fortsatt sterkt for noen heldige få.

Den nye typen album

Det som setter inn nådestøtet er noe vi aldri har sett før nå nylig. Artistene begynner å vise tegn til at de tilpasser seg de nye måtene musikken når massene. Albumer er ikke lenger risset i stein. Eller, rettere sagt, vinyl eller aluminium. Ettersom albumene lever mer og mer utelukkende digitalt skapes nye friheter for artistene. En utgivelse trenger ikke nødvendigvis å være et helt ferdig, fastspikret produkt. Med digitale album kan artistene i ettertid finpusse på utgivelsene sine, og la sin foretrukne versjon ligge ute på streamingtjenestene.

Låter kan endres, sporlisten kan stokkes om, og nye låter kan legges til. Det å endre på et album ved senere opplag har lenge eksistert, men ikke på samme måte som vi ser i disse dager. Forskjellen er at endringene gjerne kommer med en gang, og de trenger ikke være spesielt store. Tidligere var hovedpoenget å legge til ekstra låter. Nå handler det om å gjøre de eksisterende låtene bedre, eller å fullstendiggjøre et inkomplett album. En betydelig forskjell er også at de digitale albumene byttes helt ut, altså at den originale utgaven blir overskrevet. Dette kan ses på som en mulig ulempe for lytteren, da det er mulig at man foretrekker en eldre versjon. Derimot får lytteren den versjonen artisten syns er best, og den lytteopplevelsen artisten mener er den riktige.

Pionerer i en digital verden

Vi har allerede begynt å se tegn til det. Det beste eksempelet på denne framtiden tilalbumutgivelser er Kanye Wests The Life Of Pablo. Siden utgivelsen har Kanye endret på over halve sporlisten. På noen steder er produksjonen endret. På andre steder er tekstlinjer byttet ut. Gjestevers ble lagt til på «Wolves», og Frank Oceans bidrag ble sitt eget spor. På slutten av albumet ble låta «Saint Pablo» lagt til som prikken over i-en.

Det skjer ikke bare på andre siden av dammen heller. Vi begynner å se tegn til det her i landet også. Karpe Diem hadde stor suksess med albumet Heisann Montebello i 2016, hvor de ga ut alle de syv singlene hver for seg før den siste låta markerte albumet som ferdig. Etter turneen som fulgte ga de ut filmen Adjø Montebello i fjor, og utvidet albumet med ytterligere to låter, «Dup-i-dup» og «Rett i foret», som er spornummer åtte og ni. Flere låter forbundet med filmprosjektet er sannsynligvis i vente, så det ser ikke ut som albumet er ferdig med det første.

Dette er et fenomen jeg tror vi bare kommer til å se mer og mer av i årene som kommer. Å gi ut ufullstendige album for å så legge til og justere til det blir perfekt er en av veiene å gå i den nye verden av streaming. Det holder liv i album i lengre tid og resulterer i mesterverk. Med den nye utviklingen for ytterligere kreativ utfoldelse forutser jeg at det er dette som kommer til å endelig drepe cd-en, og det kommer ikke til å ta lang tid.