Jeg hater fade-outs

Har du noen gang sett på en TV-serie, for eksempel en som handler om folk som spiller om å vinne en trone, som låser deg til sofaen mens du uten evne til å stoppe, sluker flere sesonger? Se for deg at denne serien sakte, men sikkert dabber av i kvalitet og ender opp med det motsatte av et klimaks. Når det er snakk om TV kaller man dette for dårlig TV, men i musikken kalles dette for en fade-out.

Man kan tenke på musikk som en fortelling, og allerede på barneskolen blir man fortalt at oppbygningen skal være formet som en fisk. Låta skal begynne med å bygge seg opp mot et høydepunkt, for å så gå ned, før den går opp igjen mot et siste høydepunkt hvor alt faller på plass. En fade-out ender opp med å gjøre det stikk motsatte. Det er som om man skulle skrevet en krimfortelling hvor man etter at skurken er fanget, får enda to kapitler der man ser detektiven sitte med papirarbeid, uten at det har noen innvirkning på historien. Dette fører til en pinefull død av en spenning og engasjement som tidligere var der.

Det er verdt å kommentere at det finnes låter som klarer å komme seg unna denne pinefulle døden, selv om det ikke er mange. Julie London var flink med låta «Cry Me a River» hvor hun klarte å rettferdiggjøre bruken av fade-out ved å repetere «I cried a river over you», mens det blir mer og mer ekko til stemmen hennes før den forsvinner helt. Motsatte tilfeller er sjeldne, men jeg synes at Black Sabbath kom med et perfekt alternativ i låta «War Pigs». Her gjøres det stikk motsatte av en fade-out: På kort tid sendes tempoet og dynamikken til værs for å ende opp i en nydelig liten kakofoni.

Les også: Kosmorama oppsummert!

Å avslutte en studio-låt med en fade-out skaper alltid et spørsmål: Hva ville artisten gjort på konsert? Ville det ha vært at beaten spilte en siste gang? Ville det ha vært en kort avsluttende gitarsolo? Dette får man ikke vite om man ikke faktisk dukker opp på en konsert. Det å ikke gi fullversjonen av en låt på plate, minner urovekkende mye om spillselskaper som selger deg et skall av et spill før de prakker på deg utvidelsespakker slik at du kan få lov til å ha den fulle opplevelsen. De kunne ha latt enhver lytter få en fullkommen opplevelse ved å gidde å lage en avslutning på sangen før de slipper den. Men nei, det er for mye jobb. De lar istedenfor beaten gå til den forsvinner.

Når man tar alt dette i betraktning så forstår man hvorfor google translate vil oversette fade-out til «visne ut» på norsk. Artisten lar låten blomstre over noen minutter, før de sakte, men sikkert lar den visne ut mens de stikker langfingeren rett inn i fjeset, eller øret ditt.

Kjeder du deg hjemme på hybelen? Les Duskens utallige anmeldelser her