For å finne røttene til den norske bygderappen må vi tilbake til år 2000. På Sunnmøre i Møre og Romsdal begynte ting å skje. Mellom bakkar og berg, Esso-stasjoner og høyballer, sprang Side Brok ut med maursyrelukta i hælene. Runar Gudnason, alias Sjef R, og Bård Aasen Lødemel, alias Skatebård, var navnet på gutta som startet opp den nå legendariske og sagnomsuste gruppa som til bokmål lar seg oversette til «saggebukse». I 2002 var tre nye medlemmer blitt med, og Side Brok slapp EP-en Side Brok EP. Albumet som for min del står igjen som deres beste er Høge Brelle fra 2004, som innehar det smått geniale sporet «1, 2, 3, fyre».

Sjef R forteller om en perifer rappers opplevelse av å plutselig bli en del av den norske hiphop-bransjen:

– Vi var jo egentlig litt på siden. En kompis av oss starta opp et plateselskap for å gi oss ut, og så ble vi distribuert av et større selskap. I tillegg ble vi nominert til Spellemann, og fikk grei dekning i media. Mediedekningen var nok på grunn av at vi var litt nye og rare. Sånn sett følte vi oss veldig velkomne i bransjen, sier han.

Les også: Kommentar: Det er lett å være rebell på eit gardstun i dalen

Side Brok-generalen la tidlig merke til en artig tendens fra medienes side.

– Mange av de journalistene som skrev om oss hadde studert i Volda. Jeg vet ikke om det har noe å si at de hadde studert journalistikk i nabobygda, men flere av dem hadde da et forhold til det vi rappa om.

– Følte oss ikke like velkomne i hiphop-miljøet

Bransjen i seg selv var positivt innstilt. Andre impulser i miljøet virket mer skeptiske.

– Det var masse drittslenging og sure miner. Kanskje fordi vi var litt bygdeaktige, og fordi vi lagde hiphop som inneholdt andre sjangere også, sier Sjef R.

Ifølge ham var det ikke minst fordi folk trodde de bare kasta seg på en bølge, og at de ikke var interesserte i hiphop.

– Det kan være fordi jeg som rapper ikke hadde deltatt på hundre elendige jams i Oslo. Jeg bodde fast i Danmark på denne tiden, og deltok for så vidt på hundre elendige jams der, sier han og ler.

Byen mot bygda

Det var likevel sammensatte grunner til den noe kalde velkomsten.

– Vi kom jo fra ingensteds. Folk i hiphop-miljøet ante ikke hvem vi var. Derfor trodde nok mange at vi var noen fake folk som skulle tjene penger på hiphop, uten å egentlig vite hva vi drev med. Det er jo alltid farlig å i det hele tatt få kommersiell suksess, det vil alltid være noen som blir sure.

Sjef R sier han følte litt på at det var byen mot bygda. Det meste av hiphop kom da fra hovedstaden, og motarbeidinga kom stort sett fra unge hiphop-fans i Oslo.

– Til gjengjeld fikk vi veldig mye oppbakking fra Vestlandet. Vi kjente nok litt på motsetningene mellom by og bygd, men vi spilte jo også konserter i Oslo. Og det var ikke bare sunnmøringer der, forteller Sjef R.

Mangfoldig lytterskare

Historier om rånemiljøet hjemme i Ørsta, bygde­identitet, og oppveksten på Sunnmøre så ut til å sjarmere folk fra langt unna Nordvestlandet. I 2004 vant Side Brok to priser: NRK P3s Urørt, og VGs pris for beste liveopptreden. Spesielt gøy var det at gruppa traff et så bredt spekter i befolkningen, fra akademikere til rånere. Blandingen av uhøytidelighet, humor, og bygdesjarm har ført til at Side Brok har sin rettmessige plass i norsk kulturhistorie.

Ifølge Øyvind Holen, journalist og forfatter av boken Hiphop-hoder fra 2004, mottok det norske hiphop-miljøet først Side Brok som et friskt pust fra Nordvestlandet.

– Men da de slo gjennom i et bredere lag i 2003, kanskje særlig blant vestlendinger, ble interessen snudd til mistenksomhet i miljøet. Gjorde de narr av hiphop?

Han tror det kan skyldes at de ikke var veldig unge da de startet, og at flere av medlemmene også drev med house og techno.

– Jeg vil si at Side Brok slik var folkehelter en kort periode, men at de deretter gikk tilbake igjen til å bli kulthelter for hiphop-miljøet.

At gutta har vært viktig for den norske hiphop-scenen er det likevel liten tvil om, ikke minst på Vestlandet.

– Spør man alt fra Lars Vaular til Yoguttene vil de trekke fram Side Brok som viktige forbilder, forteller Holen.

Er bygderappen en illusjon?

Ifølge Holen er ikke bygderappen like synlig i dag som den var for 10-15 år siden. Det er fortsatt Oslo og Bergen som styrer, og håpefulle artister drar fortsatt inn dit for å prøve seg.

– Det er for få vitale miljøer utenfor storbyene for rappere og produsenter. Samtidig har Sound­cloud og andre digitale muligheter visket ut regionale forskjeller. Kanskje bygderappen sånn sett alltid har vært en illusjon, at det alltid har vært storbyene som har vært toneangivende, forteller han.

Forfatteren og journalisten viser til flere eksempler.

– Dirty Oppland, som kanskje satte bygderappen på kartet først, greide å skape seg et navn fra Lillehammer, men Jaa9 & OnklP dro jo inn til Oslo så fort de fikk sjansen. Sjef R i Side Brok bodde i hovedsak i København da han begynte å jobbe med hiphop. Et eksempel i dag er Kjartan Lauritzen, som er fra Sogn, men begynte å rappe da han studerte i Bergen – og later som han er fra Sotra.

Reinkarnasjon

Årene gikk, og det stilnet rundt Ørsta-gangsterne, til tross for fire nye album­utgivelser etter Høge Brelle. I 2014, gjennom hiphop-prosjektet «Resirkulert lyd», fikk Side Brok igjen oppmerksomhet på den Yoguttene-gjestede og resirkulerte utgaven av «1, 2, 3, fyre». Musikkvideoen som starter med at en zombie vekkes til live står igjen som et symbol på at bygderappen er tilbake.

– Det er skikkelig inspirerende med nye, unge og dyktige rappere. Yoguttene er noe av det beste innen norsk rap i dag. Jeg er enormt stolt av at de så noe i oss, og at vi var en inspirasjon for dem. Kanskje særlig fordi vi var litt uglesett i gamledager. Yoguttene har det til felles med oss at de kanskje forvirrer folk litt, samtidig som de leker med stereotypier. Å bruke masker i seg selv er jo ganske genialt, konkluderer Sjef R.

Traktorer med spinners i Lillehammer

Når temaet er bygderap kan man ikke tillate seg å glemme Dirty Oppland. Kollektivet, som hadde medlemmer som kom og gikk, talte på et tidspunkt 14 stykker. Gutta trykte i aller høyeste grad bygde-representasjon til sitt bryst. En tanke om å gi de høytidelige by-rapperne et lite slag i nyra var gjennomgående.

I et hav av sanger kan «Bondegrammatikk» framheves som en av de bedre. Sangen som i sin tid hentet inspirasjon fra Big Ls «Ebonics», fikk svar fra Erik og Kriss i deres «Bærumsgrammatikk». En rolig liten hiphop-beef i Norge på starten av årtusenet er en hendelse alle musikkelskere bør vite om. Jaa9 & Onklp, som de største medlemmene i gruppa, har siden den gang skrevet hiphop-historie.