Musikk i avhengighetens tid

Musikk omgir oss på alle kanter og i større skala enn noen gang før. Er det noen som vet hva dette faktisk gjør med oss?

Publisert Sist oppdatert

Det er mange som har et dypt, nesten religiøst forhold til musikk. Hvor flaks er det ikke for denne demografien at de får være med på menneskets første møte med ubegrenset tilgang på musikk? Man har jo trukket det berømte vinnerloddet. Likevel presser det seg fram et men under dypet av overordnet fascinasjon. Har vi godt av det?

Jakten på svar starter et sted der alt av lydbølger og effekten de har på hørselen vår monitoreres med omhu. Om du jobber med nettopp dette, befinner du deg innen den medisinske grenen audiologi. Universitetslektor Kristian Haugen Kjørstad ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap på NTNU er bekymret for hørselen vår, men er usikker på hvor mye skyld man kan legge på musikktilgjengeligheten.

Les også: - Vi har jo visst det i mange år nå, at folk dør på Mount Everest.

– Siden det ofte tar mange år før man får påvist hørselstap, kan det være vanskelig å spore årsaken til hørselstapet, og det er mange faktorer som spiller inn utover økt tilgang til musikk på øret.

– Når det gjelder hørselsskader på bakgrunn av økt bruk av musikk på øret, har det lenge vært en teori om at økt tilgang til musikk via mobiltelefoner og mp3-spillere kan være med å øke antallet som får hørselsskader. Dette er ennå ikke helt bekreftet, men man antar at det har negative effekter, forteller Kjørstad.

I 2008 estimerte EU i en informasjonskampanje basert på ulike studier at antallet unge folk som utsetter seg for sosialt støy som uteliv, konserter og musikk på øret, har økt til det tredobbelte siden tidlig 1980-tallet, og fram til 2008.

Les også: Både gull og gråstein på naborevyen.

– For øvrig må det sies at omfanget av mobiler, mp3-spillere og musikk på øret muligens er blitt mye større bare siden 2008, siden stort sett alle unge og voksne i Vesten eier en smarttelefon med mulighet for musikk på øret.

Hva som defineres som sosialt støy er heller ikke helt rett fram. Enkelt sagt snakker man gjerne om en grenseverdi for kontinuerlig støy over en gitt tidsperiode. Kjørstad forklarer at om man er utsatt for kontinuerlig støy på 80 desibel (dB), bør man unngå eksponering i mer enn åtte timer. Dobler man energien i lyden – til 83 dB – bør man halvere eksponeringstiden, i dette tilfellet til fire timer. Dobles lydenergien igjen til 86 dB blir tidsgrensen to timer, og slik fortsetter det.

Avslutningsvis understreker Kjørstad at det er konserter og utesteder med høy musikk som ofte er den store stygge ulven når det kommer til skadelige lydnivåer. Å ikke ha volumet på maks i headsettet, og å ta seg pauser fra musikklytting i blant, er likevel viktige tiltak om man vet at man hører mye på musikk. Støykanselleringsteknologien kan også være behjelpelig, siden vi slipper å overdøve all bakgrunnsstøyen rundt oss.

Fikk du med deg denne? Vår anmeldelse av Cezinandos nyeste album.

Mennesket tenker sjeldent lengre enn én generasjon fram

Vi mennesker har gått gjennom evolusjonen med musikken, men uten den ubegrensede tilgangen. Bare konseptet ubegrenset er vanskelig å få ordentlig tak på. I ytterste konsekvens er jo ingenting dét. Men realiteten – i vår hverdag, og med et absolutt minimum av planlegging – er at vi omgir oss med ubegrensethet for første gang i historien.

Historien er full av eksempler på hva som skjer når mennesket streber etter det ubegrensede i stor skala. La oss ta den høyaktuelle plasten som et eksempel. Om ikke oppfattet som ubegrenset, så har vi behandlet den som om den var det. Mat kunne vakuum-pakkes og konserveres på helt nye måter, og produkter som før var lagt i glass eller stål ble mange ganger rimeligere å produsere. Det var ny teknologi, og det var fantastisk.

Så finner man plutselig den store søppelfyllingen av plast i Stillehavet. Det viser seg at plast ikke brytes ned. Vi oppdager at vi, og alle andre organismer i økosystemet, nå består av små mengder mikroplast. Noen typer plast, som Bisphenol A, kan imitere det kvinnelige hormonet østrogen, og påvirker fruktbarheten vår.

Les også: Den kronglete veien fra Studentersamfundet til Trøndelag Teater.

Mennesket fungerer dårligst når det må tenke konsekvenser lengre fram i tid enn én generasjon. I den post-industrielle digitale alderen – i avhengighetens tid – sitter vi i dag med utallige «hadde vi bare skjønt»-problemer.

Vær varsom med sykeliggjøring

Faresignalene rundt hørsel var, tross alt, noe ventet. Mange har kanskje allerede et relativt bevisst forhold til det å beskytte hørselen sin i ulike sammenhenger. Men hva med de mer usynlige effektene? Hvilken rolle spiller egentlig musikken i avhengighetens tid?

Hroar Klempe er professor ved Institutt for psykologi ved NTNU, og har tidligere skrevet vitenskapelige artikler om både musikk og avhengighet sett i psykologiens lys. Han svarer entusiastisk på e-posten vår at han synes dette er et interessant tema, og finner tid til oss mellom møter, forelesninger og andre ting professorer må drive med. Vi banker forsiktig på døra til kontoret hans på Dragvoll og overlapper ganske bra med en nylig avsluttet studentsamtale.

Klempe veier ordene sine nøye i møtet med vår noe ambisiøse søken etter en sammenheng mellom musikk og avhengighet.

– Det blir først et spørsmål om hvordan man definerer avhengighet», svarer han ettertenksomt, før han fortsetter:

– Avhengighet er i utgangspunktet noe man trenger for å leve; mat, klær og sex er alle ting vi er avhengige av. Men så kommer spørsmålet: Er avhengigheten problematisk? Dermed får man denne tvetydigheten rundt det. Man kan både elske det og hate det.

Les også: Antropologi, hva er det egentlig?

Klempe viser til spiseforstyrrelser som et eksempel på dette.

– Vi er avhengige av mat, men så kommer det til et punkt der du hater å være avhengig av mat.

Dermed står vi igjen med følgende spørsmål: Finnes denne tvetydigheten i musikken? Er det noen som selv velger å sette på musikk, for så å hate at de gjør det?

Klempe poengterer at negativ avhengighet er selvopplevd, men legger likevel til:

– Man kan si at man sykeliggjør litt mye, og nærmest gjør avhengigheter som er nødvendige for oss om til sykdommer. Å snevre inn normalitetsbegrepet såpass mye at man begynner å gjøre dette til et problem, det skal man være veldig, veldig forsiktig med på alle disse områdene.

Klempe peker videre på at det kan være omgivelsene som opplever bestemte situasjoner som et avhengighetsproblem. Tenk her på gamere som har et interaktivt og sosialt stimulerende miljø gjennom online gaming. Selv opplever ikke nødvendigvis spilleren dette som problematisk. Men omgivelsene til vedkommende kan derimot reagere på det, og noe forhastet bruke begrep som avhengighet.

Dette fører oss videre over til det helhetlige aspektet av musikklytting til enhver tid. Forsømmer vi et sosialt ansvar ved å putte øreproppene i øret til en hver tid? Kanskje mister vi muligheter som kunne hjulpet både oss og andre?

Leste du denne? Jeg levde som fruktarianer så du slipper å prøve det.

Noen i klassen din leter kanskje etter en samarbeidspartner, men tør ikke å forstyrre deg. Sidemannen på bussen kunne kanskje tenke seg å spørre deg etter hjelp med alle varene, men velger å baske med handlenettene alene. Kanskje gjemmer det seg til og med en kaffedate bak det i utgangspunktet uskyldige spørsmålet om litt hjelp.

Ved å ha musikk på ørene hele tiden forvandler vi lydlandskapet rundt oss fra dels naturlig til helt og holdent menneskeskapt, forteller Klempe. Den samme visuelle distansen fra natur som man opplever i en by, har vi nå implementert også auditivt.

– Musikk er vårt private medisinskap

Vi er likevel mange som velger å leve i byer, og det er ingen tvil om at det er behagelig å stenge ute lyden av gråtende barn eller bråkete biler fra tid til annen. Ifølge professor Nora Kulset ved Institutt for musikk kommer det også fram helt klare fordeler ved at musikk har blitt allemannseie i så stor grad.

– Musikk er som vårt private medisinskap som kan hjelpe oss å regulere humøret og atferden vår. Å ha den tilgjengelig døgnet rundt gjør at vi kan bruke av dette private medisinskapet akkurat når vi har behov for det, sier Kulset om musikkens rolle og viktighet.

Til tross for å ikke ha rundet 50 år, tilhører hun de som enda husker hvordan man som ung på 80-tallet gjorde opptak fra radio til kassett da låta man likte endelig dukket opp.

– Lyttemønsteret vårt har endret seg enormt. Min far, som vokste opp på et lite småbruk utenfor Trondheim, klatret opp på låvetaket for å peile inn en skurrete Radio Luxembourg som sin eneste kilde til 60-tallets popmusikk. Det er klart at da betyr hver låt du får høre mye mer enn for dagens 15-åringer som har hele verdens musikkbibliotek på telefonen i lomma si, i hodetelefoner med kvalitetslyd, til enhver tid, sier Kulset.

– Heldigvis vet ikke dagens unge hvor spesielt det var for oss å få høre låtene vi likte før i tida, så sånn sett er det nok like fint for ungdommen i dag å høre musikken de liker som det var for oss på 80-tallet – og for min far på låvetaket tjue år før det igjen.

Les også: Studer ved CERN.

Hva med algoritmene mange lener seg på som hverdagslige DJ? Blir vi dopamin-hacket av en spekulativ bransje, eller er det for en gangs skyld et nyttig gode med algoritmer? Og hvilken effekt har det egentlig dersom man velger mindre av musikken selv?

– Algoritmene er nok et legitimt forsøk på å hjelpe oss til å finne mer musikk vi kanskje liker, men samtidig så er det jo selvsagt også en hjelp til å bli værende på strømmetjenesten, svarer Kulset.

På det siste spørsmålet blir hun derimot mer betenkt.

– Når vi bevisstløst bare lytter til musikk som likner den vi allerede hører på, plukket ut av en datamaskin, så risikerer vi å gå glipp av å vite at å lytte til musikk er vårt private medisinskap. All den deilige belønninga vi får av hjernen vår når vi oppdager ny musikk som låter annerledes enn det vi er vant til å høre på, og som overrasker oss, gleder oss, opprører oss, åpner nye rom i oss, det risikerer vi å gå glipp av ved å bare støtte oss på det Spotify foreslår å spille for oss basert på det vi allerede har lyttet på.

Å konkludere med at den nye musikkhverdagen vår er direkte usunn blir som å si at voldelige filmer gjør deg voldelig. Sånn er det ikke. Men at underholdningsbransjens kontinuerlige jakt på vår oppmerksomhet setter høyere krav til oss som konsumenter, hersker det liten tvil om.

Lyst til å lese mer musikksaker? Les vår anmeldelse av Tame Impalas nyeste album.

Enten du er blant de bevisste som allerede velger å la headsettet ligge i ny og ne, eller om du heller har et avslappet forhold til det hele, er det uansett passende å avslutte med et sitat fra selve oppfinneren av ordet kulturindustri, Theodor Adorno: «Amusement, free of all restraint, would be not only the opposite of art but its complementary extreme»