Tekst: Musikkredaksjonen

Trøndersk CD- og platemesse

▪ Midt-Norges største markedsplass for ny og brukt vinyl, CD og annet musikkrelatert snadder innenfor alle prisklasser og sjangre.

▪ Arrangeres en gang i halvåret på Byscenen.

Vinyl har fått en renessanse, og det å lete gjennom kassevis med analog musikk er blitt en sport for mange. På lukkede Facebook-grupper kan noen samlere betale helt vanvittige priser for den riktige vinylen. Andre ønsker seg bare noen gamle favoritter i originalutgave man kan kose seg med på platespilleren. En platemesse er en selvfølge for mange entusiaster, her er utvalget noe helt annet det man ellers finner i Trondheims vinylbutikker. Rett og slett en godteributikk for voksne barn.

For noen er en slik messe likt brettspillet Den forsvunnede diamant: Man kan komme over mange diamanter, men bruker fortsatt timesvis på å lete etter en bestemt skatt som overgår alle andre i denne jungelen av plater. Det dreier seg om spenningen: Det føles som om nesten hva som helst kan befinne seg i neste kasse. Plutselig er et gullfunn gjort, og man er blitt en litt lykkeligere platesamler.

Med dette i bakhodet bestemte vi oss fort for å dra på Trøndersk CD & Platemesse på Byscenen, dele oss opp, og prøve å finne minst én ting vi kunne skrive om i ettertid. Vårt journalistiske oppdrag: Det å dokumentere vår ferd gjennom jungelen.

Rising.

– Tar dere Vipps, eller må jeg ta ut penger?

Jeg spør og håper at den praktiske og uformelle betalingstjenesten har gjort sitt inntog i vinylverdnen.

– Vipps skal gå bra, selv om cash er å foretrekke, kan fyren i døra fortelle meg.

Jeg puster litt lettet ut, jeg aner uansett ikke hvor nærmeste minibank er og har ikke gått med cash i lomma siden 2012. Inne i Byscenens hovedsal kan jeg jeg skimte en rekke folk som dypt fokusert utforsker utallige kasser med vinylpater. Blue Öyster Cult dundrer over anlegget.

Inne i lokalet blir alle mine fordommer mot vinyl-miljøet i Norge bekreftet. En rekke middelaldrende menn står og blar iherdig blant vinylkasser, og selgerne ser ut som en gjeng fra 68-generasjonen som har hentet ut de gamle band-t-skjortene fra bakerst i skapet. Musikkutvalget er tilsvarende, utelukkende fra før 1980-tallet er å finne i kassene. Fra kjente navn som Led Zeppelin og Jimi Hendrix, til mer obskure ting som progrock-bandene Yes, Camel, og Hawkind.

Dette er en liten bit av himmelen for undertegnede – en selvutenvt progrock-nerd. Letingen begynner i alle kassene som er merket «1970-tallet.» Noen spesiell strategi eller plan har jeg ikke, og jeg leter litt tilfeldig helt til jeg drar opp noe jeg drar kjensel på, Long Live Rock 'n' Roll fra en av 1970-tallets progrock-supergrupper, Rainbow.

– Den plata der er søren meg bra, sier sidemannen.

Fyren er tydeligvis en vinylkjenner. Vi begynner å småprate, og i løpet av noen minutter har han gitt meg en kort innføring i kunsten å dra på vinylsafari: Sjekk årgangen, hvilket land den kommer fra, og om det er synlige skader på selve vinylen og så videre. Å samle på vinyl er ikke så ullikt det å samle på vin, tenker jeg, mens min nye venn rusler videre.

Etter å ha vippset selgeren 150 kroner for plata, rusler jeg videre med dagens første fangst. Samtidig er jeg ikke helt fornøyd. Plata Rising fra noen år før er om mulig enda bedre. Til min store lettelse har en medjournalist nettopp sett plata i en annen del lokalet, og jeg småløper bort og får bekreftet at den er der, og at den ikke er solgt. 100 kroner for en av rockehistoriens beste utgivelser virker nesten litt for billig, men studentvennlig er det i hvert fall.

Rising er høydepunktet i Rainbows karriere, og på plata kan man høre to av rockens mest ikoniske figurer: Deep Purple-gitarist Ritchie Blackmoore og vokalist Ronnie James Dio. Den særegne og fantasifulle progrocken ville vært soundtracket hvis Ringenes Herre skulle blitt en rockemusikal. Med to Rainbow-vinyler i Kiwi-posen drar jeg hjem, vel vitende om at jeg resten av lørdagen kommer til å spille klassikeren «Stargazer» for fullt på anlegget hjemme.

– Erlend Gylver

Never for Ever.

Jeg er ikke den mest entusiastiske når det kommer til å samle på plater. Jeg har unngått det meste av plater og platemesser i håp om å slippe og bli avhengig, og å bruke penger jeg ikke har. Allikevel var jeg i overkant fornøyd med at jeg endelig hadde en unnskyldning til å tre inn i dette – til nå – parallelle universet av platesamlere, og hilse på noen av dem på Byscenen. Jeg sender melding til faren min hjemme i Ålesund i forkant for å sjekke status på den bortgjemte platespilleren i kjelleren hjemme.

En smule naiv og ganske håpefull, møter jeg opp på platemessa på leting etter noen 90-talls hiphop-skatter. Tanken er å finne Bone Thugs-n-Harmonys E. 1999 Eternal, kanskje noe Souls of Mischief eller Lord Finesse, men den gang ei. Ved første øyekast ser jeg stort sett rock så langt øyet kan se. Jeg bruker en god halvtime på å bevege meg nedover den første raden med selgere. Jeg går ikke ut av rekka i frykt for å miste plassen min – bare glir nedover som den rutinerte platesamleren jeg nå plutselig er blitt. Ved enden av rekka ser jeg en liten pappbit som stikker opp bakerst i ei eske med plater, hvor jeg leser «hiphop». Jeg får et lite håp som forsvinner like raskt som det oppstår, da utvalget er noe tynt med bare det ene albumet jeg finner under sjangeren.

Denne lille nedturen gjør at jeg går over til en plan B rimelig kjapt. Blant funken finner jeg artister jeg for lengst har glemt av, som norsk-polske Alex. Jeg leker med tanken om å dra hjem med Handle With Care-albumet, rekker å få «Funky Donkey» på hjernen, vurderer Thin Lizzy som dukker opp lengre bak i samlinga, før jeg fortsetter jakten hos neste selger. Jeg runder lokalet tre-fire ganger, og deler intimsone med minst en god håndfull fremmede trøndere før jeg finner Kate Bush sin Never for Ever.

Platecoveret i seg selv er et kunstverk, og nesten grunn nok alene til å kjøpe plata. Albumet tilfredsstiller samme hvilket humør man er i, det er nyansert, og forteller mange gode historier. En personlig favoritt er hyllesten til den syfilisrammede komponisten Frederick Delius, «Delius (Song of Summer)», hvor Bush stiller som svaneprinsesse i musikkvideoen. Never for Ever sikter til at ingenting varer evig, men denne plata vil iallfall gå igjen i flere år framover for min del. Idet jeg skal til å betale tikker det inn en melding på mobilen: De hjemme melder om brukbar platespiller, og jeg ser allerede frem til neste platemesse.

Det merkes på kontoen at det er 10. mars, men jeg overfører gladelig 120 kroner fra sparekontoen og vippser over beløpet. Er man heldig blir man litt ekstra kjent med plateselgeren også. Jeg får med meg en kvittering fra en av handleturene hans i Rema 1000-posen jeg får til å putte plata i, så i mitt tilfelle kan jeg gjette meg til hvor mange Dahls fyren som solgte meg Never for Ever inntok en sommerhelg sist august, lettere enn det du kan.

– Line Sandvik

Hjernen er alene.

I bakrusen fra gårsdagens eskapader våkner jeg lørdag morgen for fjerde gang, etter å ha sløvt trykket stopp på alle tre alarmene fra telefonen. Småkvalm hopper jeg i dusjen, og drar deretter på meg samme genser jeg hadde på i går, nå med en nydelig aroma av sigg og ølsøl. Jeg snubler ut av trappeoppgangen med nesa rettet mot sentrum.

En ti minutters rusletur og en iste-flaske på styrten senere står jeg inne på Byscenen og vet ikke helt hvor jeg skal starte. Etter å ha fått testet at stemmebåndet fortsatt funker noenlunde, finner jeg en åpen plass mellom to middelaldrende karer og begynner å bla. Jeg forsøker å grave fram den planen jeg hadde lagt tidligere for hva jeg skulle lete etter, godt gjemt inne i hodet mitt. Jeg finner den til slutt, under «diverse»-delen, gjemt blant tåkete bilder av kleine dansemoves og andre ting jeg hadde håpet at alkoholen skulle klare å viske ut.

Det er tynt med tidlig 90-talls indie-rock å finne mellom umettelige mengder med Rolling Stones, Beatles, Dumdum Boys og Åge. Mye Åge. Så mye Åge at jeg vurderer å plukke opp Levva livet, før jeg innser at jeg er en 22 år gammel gutt fra Oslo. Jeg blir nødt til å revurdere planen min. Etter en justering på tiåret er den nye planen klar. Jeg skal lete etter svensk 80-talls synthpop. Rettere sagt, jeg blir plutselig veldig fysen på å finne noe Lustans Lakejer. Ekstrapoeng hvis jeg finner Uppdrag i Genève.

Bord etter bord blir gjennomsøkt, eske etter eske blir gravd i. Jeg innser etter hvert at den nye planen heller ikke er så mye å gå på. Fingrene får kramper fra all blaingen, og beina blir støle. Det er mye Abba. Heldigvis ikke like mye Abba som Åge, så Voulez Vous blir fint bladd over før jeg begynner å faktisk vurdere det. Jeg begynner å nå begrensningen av min bakfulle kapasitet. Og jeg er fortsatt tomhendt.

Omsider, i en eske jeg hadde klart å overse på mine første to runder finner jeg noe som frister nok til å kjøpe. En litt slitt originalversjon av DeLillos' Hjernen er alene til den nette summen av 75 kroner, bak Jokkes III til den ikke fullt så nette sum av 1100 kroner. Med en sinnsstemning som matchet tittelen perfekt og nesten alle Delillos' beste låter måtte det bli den. «Sveve over byen», «Den feite mannen», «Balladen om Kåre og Nelly». Det eneste som gjør at denne ikke er en «best of»-plate er «Nittenåttifire». Relativt fornøyd drar jeg hjem og legger meg vannrett i noen timer før jeg igjen får den gode ideen om å være bakfull på søndagen også.

– Sander Engen

The Idiot.

Når jeg kommer inn på en platemesse så kjenner jeg på samme følelsen jeg fikk av å gå inn i en lekebutikk da jeg var liten. Jeg vil ha alt, og det svir at jeg må begrense meg kraftig. Nøysomt og effektivt må jeg pløye gjennom tusenvis av cover. Å se gjennom alt, samtidig som å få kjøpt godbitene før de blir tatt, er alfa omega for at dagen skal bli vellykket. Alle som har bladd gjennom kasser på kasser med vinyl vet at dette er et umulig oppdrag. I hvert fall om man blir i nærheten av like revet med som meg, og kaster seg på et halvgodt kjøp fordi selgeren er en kjenning.

En feil jeg alltid gjør er å ikke bestemme meg for hva jeg skal se etter. Jeg liker heller følelsen av å oppdage noe jeg ikke visste jeg ønsket meg så sterkt, og uheldigvis for lommeboken så viser det seg at det er mye jeg ønsker meg. Intet mindre enn 700,- gikk det denne gangen. For en lutfattig student høres dette drøyt ut, men jeg er uvanlig fornøyd med fangsten. Av de seks platene jeg kunne sortere inn i hyllen min på lørdag, er storfavoritten Iggy Pops debutplate, The Idiot fra 1977. Min tredje Iggy Pop i fysisk format.

Selv om jeg ikke visste hvor viktig det var for meg å eie dette albumet før jeg plasserte det i hylla mi, har jeg lenge ment at dette er et av Iggy Pops mest spennende album, hvilket sier sitt, ettersom fyren har 40 år med kontinuerlig plateutgivelser å se tilbake på. Jeg må innrømme at fascinasjonen delvis kommer av at ingen ringere enn David Bowie har produsert The Idiot, i tillegg til å ha skrevet åpningslåta. Bowie har satt sitt preg på musikken, samtidig som Iggy Pop er sitt vanlige, eksentriske jeg. Det er inspirert av både funk og Kraftwerk, samtidig som det er mørkt og dystert. Kanskje perfekt post-punk? Hvis du synes det er en drøy påstand, kan jeg unnskylde meg med at jeg fremdeles er i lykkerus av å ha hørt albumet gang på gang på gang.

– Maren Høgevold

The Times They are A-changin’

Jeg møter opp på Byscenen med et enkelt mål for øye: Å utvide platesamlinga litt. Jeg kan så klart ikke ta meg råd til mer enn et par plater, tenker jeg til meg selv. Jeg er jo tross alt student, så det blir ikke mer enn tre. Kanskje fire. Jeg har jo gått på mer enn én platerelatert smell før, og brukt litt for mye spenn på messe, for så å måtte leve på nudler fram til neste stipend. Denne gangen skal jeg beherske meg. Fornøyd med hvor voksen og ansvarlig jeg er blitt, går jeg inn til messen med ei maksgrense på fem vinylplater. Så var det å finne ut hva jeg egentlig leter etter, da.

Jeg bestemmer meg for å finne noe Dylan, og akkurat da ser jeg ham. Han pratsomme med pornobarten, som alltid stiller opp på disse messene. Der finner jeg garantert noe bra rock eller prog, og etter å ha saumfart kassene hans får jeg bekreftet kvaliteten. Men de platene jeg vil ha er jævlig dyre. 600 kroner for en slitt utgave av In the courtof the Crimson King? Eier du ikke skam, mann? Jeg kan brødfø meg selv i ei uke for de pengene! Jeg lufter selvsagt ikke disse tankene til pornobarten, nordmann som jeg er, og gir ham i stedet en hundrings i bytte mot Vårsøg i det han spør om jeg er surnadaling. Nei, takk gud for det.

Jeg flipper gjennom en uendelig mengde med Åge og Status Quo-plater og kjøper fem album jeg egentlig ikke trenger, før jeg endelig finner det jeg leter etter. Plutselig dukker Dylans The Times They are a-Changin’ opp, gitt ut ett år før han sjokkerte med elektrisk band under Newport-festivalen. Men på The Times er han ennå i trubadurmodus, uten noe som distraherer fra tekstene. Dette er ett av mine favorittalbum, og et hull i samlinga som bare må fylles. «Boots of Spanish Leather» begynner å spille i hodet, og vet at denne platen blir med meg hjem. Coveret er bare litt slitt, og platen er i tipp topp stand. Jeg slår til, og i lykkerusen tar jeg med Santanas Abraxas i tillegg – ikke den beste plata, men kjekk å ha. Nå bør jeg virkelig gi meg.

En halvtime senere står jeg der, syv plater rikere, sikker på at ingen skatter innenfor min prisklasse ligger igjen, fordi jeg har saumfart hver eneste kasse på Byscenen. Jeg bestemmer meg for å dra hjem, sette på Dylan, og lage en deilig kopp med nudler til middag.

– Frederick Baade