Tekst: Musikkredaksjonen

King Tuff - The Other

Kvasi-spirituell klagesang for new-wave-damer i femtiåra.

Med albumet The Other bidrar King Tuff med fint lite, både til kunsten og musikken. Jeg har forståelse for at King Tuff kanskje føler presset når han skal gi ut sitt femte album. Han har tross alt bygget opp et image og en særegen sound. Skal han fortsette i samme leia, og skvise ut enda et garasjealbum, eller skal han fornye seg og tilby noe nytt og annerledes?

På The Other går Tuff for sistnevnte. Hvorvidt dette var et smart trekk er under tvil. I stedet for å få et polert album får vi et som kunne blitt snekra sammen på ungdomsskolesløyden. King Tuff kunne vist frem de ferdighetene han har opparbeidet seg innenfor sjangeren gjennom alle årene som utøvende artist, men velger å heller starte med relativt blanke ark. Resultatet er at det blir liten sammenheng mellom låtene. Den røde tråden som skal gjøre albumet til mer enn bare et knippe løst sammensatte låter er så godt som borte, eller hvertfall godt gjemt.

Det eneste gjennomgående temaet for The Other er en slags kvasi-spirituell melankoli. På «Psycho Star» tar Tuff opp det bisarre i at universet for det meste består av ingenting, men likevel sitter vi her og ser vinden blåse. Dessuten er verden full av kaos, vi er ikke bra for jorda, og samtidig burde satt mer pris på den. På «Circuits in the Sand» vier han tre minutter til en halvhjertet Black Mirror-esque kritikk av smarttelefoner. Jeg kan se for meg at tekstene hans resonnerer med new-wave-damer i femtiåra, men det blir for dumt for en hipster i tyveåra (som man skulle tro var King Tuffs målgruppe). Men hvem vet, kanskje jeg ikke er «woke» nok til å forstå hvor real The Other egentlig er.

I en tid hvor vi har tilgang på musikk fra hvor som helst i både tid og rom, blir det å høre King Tuffs The Other en dårlig investering av tiden din. Sjekk heller ut Spotifys Discover Weekly, eller Tidals anbefalte album, eller hvis du er smart-telefonskeptiker: TØFLs «Nokia 105».

– Rasmus Kvaal Wardemann

Chrome Sparks - Chrome Sparks

Gaper over litt for mange gode ideer i sitt pene, sprikende debutalbum.

Chrome Sparks’ selvtitulerte debutalbum havner litt i den sedvanlige debut-fella, hvor artisten gaper over for mange sjangre og lener seg for mye på uttrykket sitt fra tidligere utgivelser. Jeremy Malvin lager pen og interessant musikk, men likevel hadde jeg forventet mer utvikling fra en såpass erfaren produsent.

Albumet åpner svakt, med tre låter svært preget av synth-wave, uten frasparket sjangeren forøvrig har. Dette er ikke noe nytt hos Chrome Sparks, men det høres ganske upersonlig ut, og akkordrekkene og melodiene henter ikke ut sitt fulle potensiale. Det blir litt billig.

Det tar seg likevel opp med den nye låten «Sugar», som er en sløy, skranglete og behagelig jam. Her skinner særegenheten hans igjennom, han eksperimenterer med synthene sine, koring og en herlig bakpå gitar. Likevel henger følelsen av jamming ved, og jeg tror det må noen drøyere overraskelser til for at dette skal virke fullstendig.

«All or Nothing» har mange av egenskapene til «Sugar», men føles ut som en fullkommen, nyskapende låt. Det er som en lystigere Shlohmo-låt med større moment, og jeg liker det godt. Dette forblir den beste låta, som også har potensiale til å bygge et helt album rundt. Det er bare litt leit at den ble gitt ut for to år siden.

Samarbeidet med geni-duoen Kllo er svært kult, men man hører ikke Jeremy lenger. Albumets andre halvdel er et upersonlig, trance-inspirert, lite sammenhengende synth-sirkus, men som også er fint og velprodusert. «Wings» blander elegant catchy, tidsriktige R&B-vokaler med noen sofistikerte harpe-arpeggioer, men det byr ikke opp til flere lytt. Som album holder det ikke mål – det spriker for mye og pirrer ikke nysgjerrigheten. Gnisten blir aldri til noe mer, og ebber i hvert fall ut på siste spor.

– Håvard Bjørkøy

Short Skirts - Flower Junkies

Ikke der helt ennå.

Trondheimsbandet Short Skirts er ute etter å slå seg opp, og bryte ut av obskuriteten i norsk rock. Flower Junkies er et godt forsøk, men til tross for noen veldig lovende deler på dette albumet er det nok litt igjen til toppen.

Aller først må det slås fast at Short Skirts er et rockeband med stor R. Bandet virker å ha liten interesse av å bevege seg ut i fra den litt skranglete garasjerock-bobla musikken deres eksisterer innenfor. Akkurat dette blir imidlertid Flower Junkies' største svakhet. Skal en først basere seg på en rett-fram rockeformula, så må låtene være tilsvarende catchy for at det skal funke. Dessverre er det litt for mye som blir forglemmelig her. Bandet forsøker likevel å skape en variasjon i låtmaterialet for at albumet skal sitte bedre i hukommelsen. Den veldig så plutselige overgangen fra et godt rockedriv til Hawaii-musikk på låta «Shit Life (Livin’ the Life)» er et eksempel, men det føltes samtidig litt meningsløst. Det samme kan sies om skitet «13’ Floor FM», som også forble en irriterende distraksjon.

På «Oh Mama» viser likevel bandet sitt potensial. Dette er en ganske så catchy rockelåt som tilbyr et heftig driv i et deilig, skamløst, skittent stonerrock-terreng a la Red Fang. Det samme kan også sies om åpningslåta «Sam's Shooting», og det merkes at hvis produksjonen hadde vært helt på topp ville dette vært et knippe solide låter. Med andre ord er Short Skirts bandet som med en god produsent og plateselskap i ryggen helt klart ville hatt muligheten til utrette noe.

Short Skirts kommer ikke med noe oppsiktsvekkende nytt denne gangen. Til tross for gode forsøk på variasjon og eksperimentering forblir Flower Junkies dessverre uinteressant. Bandet er likevel best når de holder seg til å skrive skitne rockelåter i godt driv - akkurat det håper jeg de fortsetter med til neste gang.

– Erlend Gylver