Dampmaskinen Kvernberg & Co. musiserer på Samfundet

Fiolinvirtuosen er her endelig etter mange ganger med forsinkelser. Nå med et magisk ensemble av musikere: tre perkussive elementer (Erik Nylander, Olaf Olsen & Martin Windstad), bass (Nikolai Hængsle), synth/orgel (Daniel Buner Formo) og gitar (Øyvind Blomstrøm) så blir musikken magisk fremstilt av Ola Kvernberg selv og dette vidunderlige selskapet av shoguner. Om du ikke har hørt på Steamdome en eller to , så har du gått glipp av fjorårets beste euforisk plate. Dette gjelder spesielt Steamdome to, som blant annet har blitt nominert til spellemannprisen. Her snakker vi rett og slett om friheten fra å spille live, kroppens resonance og gleden å bringe god musikk til folket.

Inferno på dansegulvet

I og med at begge platene varer til sammen to timer, er musikerne nødt til å være selektive når det gjelder hva som skal spilles live. Likevel begynner vi med en rytmisk groovy, bassdrevet og bongotromme-fullkjør med «Catepillar» fra første plate. Vrenging fra gitaren, synthen og soloer er bare en kokong til resten av repertoaret som blir gjennomført som den vakreste sommerfuglen. Dette er rett og slett helt fantastisk. Publikummet til tider litt passive, men utover begynner gleden, enten det er promille eller musikken, å gynge, spesielt med «Arpy». Ikke langfattelig, men for en groove. Tykke trommerytmer, polyrytmer, synther som glinser. Her ble det rett og slett løp fra fengselsvaktene. Kroppene aktivert i sporadisk dansemodus. Inferno på dansegulvet som etterpåfølges av et rolig avbrekk. Et reflekterende fiolintema med reverb som flyter rundt i Storsalen.

Synthen som skaper deretter en hypnotisk stemning med et tremolotema som deretter plasserer bassen i sentrum som får gåsehuden til å dukke opp. Det er rene ståpels når trommene groover inn på «Get down». Orgel og polyrytmer som stråler i mangfoldig tåneglsprelling i det folket føler musikkens sjel penetrerende kraft. Det er entetthet på det sterkeste innad på periodesystemet. En av låtene som spilles,“Carbonado”, har den beste bassrytmen for å få hjerte, hjernen og nakken til gå i samme rytme, mumiegange i sakte anerkjennelse av en andaktsfull musikalsk helgen.

LES OGSÅ: Dette hører studentene på

Så kommer en liten pause. Introduksjon av bandet. Deretter pulserende rytme! Følges av et avbrekk etter utallige soloer enten fra gitaren eller fiolinen. Et rolig parti som følges med trommebreaks og orgelsolo som om det ikke er vanskelig nok å følge blir transformert hvert sekund. Vel tilbake til poenget: Låten nå er «Hypogean». Ola som koser seg med smilet bredt og en synth-krigføring med at de står på hver sin side av scenen synthene. Nesten som slaget ved Somme, til tross for det er notene som fyres av i burlesk og strålende eksess. Grooven er som et jetfly idet den leder med bankingen fra basstrommen. Avbrekk med en demping som kan gå til hvor som helst. Hvert sekund inneholder 900 000 toner. Slidefele! Diskorytme! Dansingen er tilbake!

Musikalsk beruset

Vidunderlig fiolin og slidegitar. Slidehyl fra slidegitaren også! Her kan en miste tråden spesielt siden du blir musikalsk beruset. Pizzicato fiolin og trommemaskin, trommer breaks og bongotrommer som danser. Siste merkverdige låt er «Go up». Western-preget med temaet som spilles på to gitarer og følges av vegger av perkusjon. Hver og en er viktige trappetrinn-slag på cymbalene med full frontlys. Markerte slag i drivende basstromme groove som sammen med diskorytme på high-hatten gir deg en følelse av et lokomotiv som gnisser gjennom prærien i det store Amerika. Kvernberg er et damplokomotivet som hopper, freser, gløder og holder rytmen på skinnene.

Hvilket musikalsk økosystem skal dette egentlig plasseres i? Det er jazz, rock, klassisk musikk og techno. Elementer av disko og alt annet biffsnadder. Publikummet danset, sto stille eller slukte i seg støvpartiklene av dette vindunderbeistet. For til tross for ha spenning, avspenning og struktur i alle låtene er alle overgangene friske og har nye nykker for hver sving. Her snakker vi Norges beste jazzmusikere som spiller fjorårets beste plate. En religiøs seremoni som anbefales for alle som elsker god norsk musikk, så skygg unna, alle lerker og duer, gjør plass for hurtigtoget: “[...] the beauty of speed. A racing car [...]”, som Umberto Boccioni sa.