Kostymefesten som ble større enn disko

Om du stiller armbandsuret ditt tilbake noen år fra den dommedagsperioden vi lever i nå, vil du likevel befinne deg i et annet heslig tiår: 70-tallet. Tiåret var preget av både en dyp økonomisk stagnasjon og stor arbeidsledighet.

 Så vel så var tiåret preget av brennende aktivisme med at nyfeminister, afro amerikanere, latin-amerikanere og skeive tok til demonstrasjoner. For de sistnevnte kom det håp gjennom fullstendig dekadanse med dansemusikken disko.

Glitter, sonisk aktivisme, hvite striper og John Travoltas kulturelle appropriasjon av diskohelt-gangen ble grunnlaget for gruppen som har definert disko-sounden og uttrykket for det ekstravagante og skeiv -aksepterende født – nemlig Village People! 

Di-Di-Di-Di Disko! 

(Disko)Ballene hadde allerede snurret før Village People sin debutplate, altså fant de ikke på diskouttrykket. Det er derfor viktig å legge frem hva som egentlig definerer diskouttrykket.Du kan spore den første diskolåta til «The love I lost» av Harold Melvin & The Blue Notes fra 1973. Legg merke til rytmen på låta og rist hoftene for å anerkjenne at dette rytmiske gjennombruddet gjorde at musikkverdenen aldri ble den samme igjen.Låta er drevet av trommeslageren Earl Young som spiller den ikoniske diskorytmen: four-on-the-floor (fire slag) i basstrommen, for deretter å legge til de raske støtene i hi -haten som skaper det feberaktige drivet som får føttene til å trampe.

Plateselskapet bak denne singelen, Philadelphia International Records, bidro også til å forme diskouttrykket. De var spesielt opptatt av kombinasjonen av orkestrering og rytmisk musikk som ble sentralt i diskouttrykket de senere årene. 

I Village Peoples uttrykk hører man at mye har blitt tatt i bruk i nesten alle låtene. Det er spesielt tydelig på låta «Go West» at all lærdom har blitt inkorporert til søt musikk. Når det er sagt er denne låta langt inn i karrieren deres og en burde derfor starte fra start! 

 LES OGSÅ: Glade studenter fylte Trondheims solfylte gater for å feire kjærligheten

Franske Dr. Frankenfurter

Fra Paris, byen som lukter hestepiss og absint, flyktet produsenten Jaques Morali, mannen som senere skulle skape det ikoniske Village People, til New York City tidlig på 70-tallet.

For ham kom ideen om en supergruppe gjennom to hendelser. Den første var en saftig kostymefest på Les Mouches, et skeivt diskotek midt i regnbueflagget sitt arnested, Greenwich Village. Den andre hendelsen var å jobbe i studioet i en session med broadwaysangeren Victor Willis, senere «politimannen» i Village People. 

Morali hadde snakket med Willis om et nytt musikkprosjekt som kom til ham gjennom en drøm der Willis sang vokalen på et av Moralis album og det ble en kjempesuksess. Samtidig lå det en risiko for Willis i avtalen, for Morali sa: «I have four tracks. I can’t pay you much right now, but if you agree, I’ll make you a star » . 

Første plate ble dermed født: Village People (1977)! Fire korte spor som brukte vokalen til Willis og en gjeng med studiomusikere til å forme sounden. Du kan blant annet høre tidlig bruk av musikken i den eksperimentelle skeive pornofilmen New York City Inferno fra 1978. Tilfeldigvis handler filmen om en franskmann som reiser til New York og blir med i det skeive miljøet. 

For Morali hadde visjonen om musikken gått i oppfyllelse, men det visuelle måtte ordnes. Plata var spilt inn med studiomusikerne, men kostymefesten manglet. Morali fikk derfor ordnet en annonse der det sto: «Macho Types Wanted: Must Dance and Have a Moustache»! En gruppe dansere ble samlet sammen med «politimannen» Willis, som ble karaktersamlingen bestående av «gigoloen», «mannen i lær», «den innfødte», «cowboyen» og «snekkeren». 

Studiomonsteret Village People ble skapt gjennom bruk av dansende, skeive, seksuelle fantasier (så vel som stereotypier). De skulle invitere til dansing og legge til rette for å ryste hele det homogene, heteronormative Amerika i sine uniformer av homofobi. Gruppens andre plate inviterte til nettopp dette … 

LES OGSÅ: Bak sminken med Drag syndrome

«Macho, macho man (macho man)»

På andre plate tok Willis, Morali og produsent-sidekick Henri Belolo undergrunnen i de skeive miljøene fra lær til glitter, glam og det mainstreame med den klassiske platen San Francisco Macho Man (1978), som ga verden hiten «Macho Man».

 I skyggen av det klaskende sporet «Macho Man» ligger låter som brenner av aktivisme og aksept. Diamantspor som «Village People» inneholder linjer av typen: 

«Let’s fight for the right (and do it while it’s daylight) / Village (Village) People (People) / Your freedom’s in sight (you’ll have yourself with midnight)». 

Her er det direkte henvendelser til Stonewall med aktivisme gjennom Freedom-parader på dagen og søken etter tilflukt i de skeive barene på kvelden. I tillegg har platen den direkte smaragden «I am What I am» som handler om aksept: 

«To love is not a sin / I did not choose the way I am, I did not choose the way I am».

 Selv om albumet gjorde Village People mainstream, var toppen enda ikke nådd. 

Cruising for menn i marinen 

Det store bildet av verden kan deles inn i før «YMCA» og etter «YMCA». Hiten som ikke bare fikk allierte, men også bitre grinebitere til å danse, ble sjokkerende stor. Morali har forklart at både tittelen og innholdet på «YMCA» er hentet fra navneforkortelsen til organisasjonen Young Men’s Christian Association og det de sto for.

Organisasjonen YMCA bygget ettromsleiligheter for trengende. Disse ble gjerne okkupert av hjemløse, så vel som innflyttere til New York. Låta kan både fungere som en gay-anthem om de pulserende og tasty hookupene som foregikk i disse leilighetene, og, som «politimannen» Willis påpeker, speile hyggen og moroa for unge afro amerikanere som var der for å svømme eller spille basketball. 

Siste mesterstrøk av genialitet var på plata Go West In The Navy (1979). Samlet gir klappingen på låta og dansingen til Village People nesten et militært uttrykk. Belolo gav nettopp rettighetene til å bruke låta «In The Navy» til den amerikanske marinen for at gruppen skulle få filme musikkvideoen på et slagskip. Målet for marinen var å rekruttere gjennom bruken av dansbar disko, men til slutt sank hele prosjektet. Likevel ble låta en stor hit og platen er superb! 

Masken faller og diskoen dauer 

At «politimannen» Willis forlot gruppen i 1979, fiaskoen med musikalen Can’t stop the music (1980), samt den altkonsumerende griske søken etter penger i bransjen, ble til slutt det som virkelig drepte diskoen og Village People. 

Platen som fulgte etter Can’t stop the music, Renessaince (1981) var et dårlig forsøk på new-wave, new-romantic, og ikke minst en dårlig hundelort av en plate. Forsøket på å gå tilbake til diskooppskriften -som -funker, platen Sex Over the Phone (1985), var heller ikke noe bedre. Likevel kan Sex Over the Phone-platen roses for at den kan tolkes som en oppfordring til å bruke prevensjonsmidler på grunn av nærværet av aids på 80-tallet.

Altså endte fortellingen tragisk musikalsk, samt i den politiske konteksten da 70-tallet endte med starten på det som ble aids -epidemien, som heller ikke ble noe bedre av at aids -benekteren Reagan satt i Det hvite hus. Blant annet var Jaques Morali offer for aids og døde 44 år gammel i 1991 i Frankrike.

Selv om Village People bare varte i rundt et tiår (hvis vi ignorerer fiaskoen av et forsøk på comeback på 2000-tallet), har de utvilsomt satt sine spor både i musikkverdenen og LHBT-miljøet. Gruppen lever fortsatt gjennom alle klasseavslutninger, nattklubber, pride -flagg, porno- og spillefilmer, på Hollywood-walk of fame og på forsiden av Rolling Stone. 

Så når du deltar i en Pride -parade så spill av en låt av Village People og frigjør deg selv gjennom diskoens friske energi! Slik de synger på «Citizens of the World»:

LES OGSÅ: Frykter at eksamensgebyret vil gå ut over de med dårlig råd