Mye smågodt, noe småkjipt

Charlie Skien på Byscenen

På Byscenen begynner folkemengden å forme seg i forhåpning om en standard konsertopplevelse med Charlie Skien. Fokuset forsvinner fra konteksten så fort artisten setter i gang med konserten.

Det første jeg reagerer på er artisten og det jeg antar er ansiktet hans, som lever sitt eget liv. På scenen står han med tunga ute og et forpint uttrykk om ansiktet. Uheldig er lufta som ikke blir spurt om tillatelse før den blir slikket ihjel, og uheldig er øynene mine som må se på. Jeg liker hunder, men jeg blir gradvis ukomfortabel rundt folk som stikker ut tunga som kjøtere. Luftslikkingen er noe som dessverre ikke gikk over i løpet av konserten og var noe av den mer dramatiske sorten.

LES OGSÅ ANMEDLESLENE FRA TRONDHEIM CALLING TORSDAG OG FREDAG.

Taket var spennende for artisten gjennom hele konserten. Som om det var der publikum stod, tittet han stadig opp nesten som på utkikk eller søk etter meningen i taket og dets formål. Hans interesse i tak var blant årsaker til at kontakten med publikumet gikk tapt. Dialogen er snever, låtene blir spilt effektivt, men med lite preg av at det er en konsert. 

Artisten er klar over at han har én kjent låt og føler for å minne publikum om det samme. Når Skien skal spille låta «Du har aldri», refererer han til den som en landeplage med begrunnelsen at den er så stor. 

Skien kan lage musikk, men han burde trene på å fremføre den før han blir for komfortabel i rollen sin som artist. 

– Tuva Stenvik

Why Kai på Lokal Klubb

Lyset skrur seg av over dansegulvet på Lokal Klubb, og to mørkkledde, bollesveishavende figurer entrer scenen uten et ord. Et glitrende, elektronisk lydlandskap tar form, og gradvis melder den basstunge pulsen sitt nærvær. Det er tidlig å skulle erobre dansegulvet med klubbmusikk i åttetida, men hverken publikum eller duoen på scenen lar seg affisere.

Du vet sånne små lekefigurer av kjendiser, sånne med hode som rister? Sånne du finner på dashbordet til biler, i alle fall på film. Bobbleheads, ja! Hvis noen hadde sagt at Why Kai var to trollmenn som gjennom kraften av musikk forvandlet publikummet sitt til Bobbleheads, hadde jeg trodd dem. Det er knapt et hode som står stille på dansegulvet, og nakkemusklene får kjørt seg.

Why Kai-konserten er en leksjon i å blande forutsigbarhet med uforutsigbarhet. Låtene drives frem av Elias Tafjords tromming - akkurat nok sving, men fortsatt nådeløst på tida. Kai von der Lippes synkoperte synthlinjer danser rundt over det hele, og det er aldri godt å si hvor han velger å plassere tonene. Men, det føles så utrolig riktig uansett.

Låtene går og går nede i kjelleren, som et godt sett klubbmusikk skal. Dynamikken håndteres mesterlig av de to bandmedlemmene. De tunge, hardtslående partiene kontrasteres med lettere, friere deler. Man får akkurat nok pause til å lengte tilbake til basstromma som får mellomgulvet til å riste, før den er der igjen. Publikum blir bare mer og mer ekstatiske. 

Om flere enn meg tenkte på forhånd at det var for tidlig med klubbmusikk klokka åtte, ble det altså noe så grundig motbevist. Du trenger bare et mørkt dansegulv, og Why Kai på scenen.

– Simon Torsvik Thingnes

LES OGSÅ:  Litt over én måned til Isfitfestivalen – her er det du har i vente.

Pachinko på Tyven

Tonesatt av The Rembrandts låt «I’ll Be There for You» baner de fire vennene i Pachinko seg vei mot scenen på Tyven. Kommer de til å være venner for livet? Forhåpentligvis, for jeg trenger mer Pachinko i livet mitt.

Etter allsangen og den unisone klappingen avtar, braker bandet på scenen løs. Tidlig merker jeg at gitaren, som låter dødstøft, drukner litt i resten av lydbildet. Skuffelsen glemmer jeg imidlertid fort, for her er det mye å glede seg over.

Trondheim Calling kan på godt og vondt fungere som en lakmustest for band og artister. Stressende opp- og nedrigger, manglende lydsjekker og et kritisk bransjepublikum er bare noen av de mange utfordringene man kan møte på. Noe som gjør Pachinkos opptreden desto mer imponerende.

Bandet ser ut til å storkose seg på scenen, og gleden smitter over på publikum. De spiller som om de er limt sammen i grooven, og de glimrende arrangerte låtene deres får skinne. Imellom låtene er den vennskapelige kjemien en glede å være vitne til, samtidig som det er plass til at enkeltpersonene får skinne. 

Eva Viktoria Leland er den fødte frontkvinne. Måten hun formidler låtene på, og utstrålingen hennes fra scenen er med på å gjøre stemningen elektrisk. Det faktum er på ingen måte til forkleinelse for resten av bandet, heller. De fremstår som skapt til å stå på scenen sammen, alt klaffer og det er kjemi på alle plan.

«Due North» er et stort høydepunkt i en settliste med flere å velge mellom. Deilig trøkk fra bandet driver låta frem, og nydelige vokalmelodier på toppen spikrer seg i hjernebarken resten av kvelden. Så skal det sies at de har en tøff oppgave foran seg: å dukke opp over TV-serien med samme navn når man googler bandet. Etter kveldens opptreden gir jeg dem riktignok gode odds.

– Simon Torsvik Thingnes

Alicia Panambi på Lokal Scene

På Lokal Scene skinner Panambi med varme smil og myke vokaler. Den svenske artisten er av typen jeg føler burde ha flere lyttere enn hun egentlig har. Her hører vi en lyd man sjeldent finner, men som man skulle ønske at man fant mer av.

Panambi gir en bittersøt opplevelse til publikum mens hun fører dem gjennom bittersøte opplevelser alle kan kjenne seg igjen i. Tekster om kjærlighet, nostalgi og lyst synker inn i porene til publikum og setter egne følelser og minner i spill.

Artisten morer seg med artig dialog som svares av publikum med klukking og humring. Når «På min gård» skal spilles, forklarer Panambi om opprinnelsen av låta som inkluderer humoristisk miskommunikasjon. 

Konserten starter med simple toner av piano og vokaler før det bygger seg opp med flere instrumenter. I likhet med starten, slutter alt med piano, noe som gir konserten en harmonisk helhet.

I løpet av konserten oppleves både dansing, vugging og måpende ro i publikum. Artisten brygger en perfekt munnfull av flere følelser og setter meg i en fornøyd mine etter nok en dag på Trondheim Calling.

– Tuva Stenvik