Nattmat om dagen: Reisebrev fra pølsketerene

Publisert Sist oppdatert

Coucou!

Det var den beste av tider, det var den verste av tider, c’était l’âge for nedstigning, c’était l’âge for pølser.

I romjulas vintermørke tråkket jeg langs Akerselva. Oslo kan være stor og ensom etter noen år i provinsbyen Trondheim, men en ting skal hovedstaden ha: De har en av landets få gjenværende, selvstendige pølsekiosker: Syverkiosken. På Ila i Oslo – blant innflyttere kjent som «ved Kiellands plass» – ligger Syverkiosken.

Et lavt treskur står bortgjemt mellom glassfasader og armert betong, mellom Sannerbrua og Kiellands plass.

Fenomenet pølsebu kom til Norge fra L’Allemagne da Norge var et mye fattigere land. Hadde du drukket opp hele lønningspåsan kunne du bestille lompe dyppet i pølsevann – et rimelig alternativ fra tida før streik og organisering

Mon Dieu! Jeg snakker meg bort, hva skulle jeg fram til? Jo, lompe! I Oslo er det, i motsetning til i tullebyen Trondheim, helt normalt å svøpe sin pølse i en deilig gâteau aux pommes de terre.

Syverkiosken har lomper og mer til. Den charmante eieren fortalte meg at han hadde laget ketchupen selv med tomater fra egen hage. En garde, Narvesen! Rosinen i pølsa er sennepsutvalget. Søte svensker, kornete kruttønner og deilig dijon.

Pølsemessig er det lite å velge i. De har «pølse» (en wiener très délicieux), her utgjør tilbehøret variasjonen. Selv tok jeg sprøstekt løk, men de har også fersk løk, egne sauser og gudene vet hva. Tror til og med de har brød. Hvis du noen gang er i Oslo må du hit.

Amicalement,

Dijon

Bonjour!

Jeg befinner meg for øyeblikket i den såkalte OL-byen, Lillehammer. Også av noen kalt vinterbyen og julebyen, av andre (mer pretensiøse) for litteraturbyen og jazzbyen, og av les delirants (de med vrangforestillinger) for sykkelbyen.

Jeg slo i dag følge med min petit frère ned til byen for å kjøpe pølser. Vi har bosatt oss langt oppe på åsen og veien ned er dermed lang og hard. Da vi kjempet oss nedover bakkene pisket vinden oss i ansiktet, og store snøfnugg la seg på luene våre og (grusomt nok) i den sprekken mellom jakka og halsen. Nesene våre ble røde og snørrete. Flere ganger mistet jeg balansen og sklei på ræven ned bratte bakker.

Men det er ikke mye som kan stoppe en student som føler hun har vært for lenge i barndomshjemmet. Halvveis nede til byen blåste et tre over ende, men det stoppet heldigvis ikke oss. Jeg tok heroisk broren min på ryggen og klatret over den isete stammen. Den siste delen av veien var enkel nok. Vi ankom byen forblåste, nedsnødde, med litt neseblod og blåmerker, men sultne på pølser.

Som takk for at jeg reddet ham fra snøstormen betalte bruttern også for min pølse på Mix i Storgata. Den var dessverre ikke særlig god og det tok lang tid å få den, men jeg koste med nå likevel litt. Ingenting kan da slå en gratis pølse.

Bisoux,

Oignon Frit

Messieurs,

I skrivende stund speiles solen i glasspyramiden ved Louvre. Jeg blir nesten blendet, her jeg sitter i andre etasje og venter. Museet er herlig denne vinteren, strippet for alle de nyrike chinois som blindt flokker seg rundt Mademoiselle Lisa som om hun var en gyllen, ris-spisende stut. Med et gåtefullt smil konstaterer jeg at matbudet er her, lett andpusten og med et par vakter i hælene. Heldigvis roer situasjonen seg fort idet jeg trekker fram brevet Emmanuel, mon chère ami, gav meg til bruk i nettopp slike situasjoner. Over museumshøyttalerene spraker det spakt en unnskylding:

Bon appétit.

Forsendelsen kommer innpakket i et karmosinrødt treskrin med forsiringer i sølv og elfenben, og med skuffer for ketchup, sennep og kaviar. (Takk til Alain Ducasse for denne lille tjenesten.) Pølsen er laget av marokkansk lemurkjøtt og krydret med Indokinas gleder. Mine tenner – den åpne perleport – møter den i et jafs. En metafor kan nok best beskrive opplevelsen: Dersom smak var et imperium, ville denne pølsen nytt evig solskinn.

Jeg kom, jeg bet, jeg erobret. Likevel mottar jeg sure kommentarer til mitt siste bilde på instagram:

– Er det ikke litt uansvarlig å besøke Paris under pandemien?

Misunnelsen har åpenbart ingen grenser. Som et tilsvar, og uten å nedverdige meg selv ytterligere, foretrekker jeg å sitere de Gaulle:

– De arresterer ikke Voltaire.

Sug un pique, Bent Høie.

Cordialement,

Le Dog