Dyrisk begjær

Vi møttes – slik man gjerne gjør –

på byen, i burgersjappa like ved

et rundt, og neppe ukjent, utested.

Og det som nærmest slo meg ør

var ditt kastanjebrune blikk;

og pelsklærne du bar, til tross

for varmen; at du brukte «oss»

om deg og meg – du fikk

meg til å pirres, rett og slett.

Og da vi svermet om hverandre

førte én ting til den andre...

Den gang var alt såre lett,

men nå funderer jeg på alt.

Kan skjønnhet defineres?

Kan et minne dissekeres

og beholde sin gestalt?

Akk, idet vi sorgløst lekte leken

i hjørnet av en åpen bar

(skamløst under bordet), var

vi kanskje over streken

da en stemme bannet stygt

og vi ble sparket ut av varmen.

Oppgitt trakk du meg i armen,

sukket «fremmedfrykt»,

og ba meg siden med deg hjem.

Jeg (liksom hard-to-get) aksepterte

ertende da du insisterte.

Dog kom vi aldri helt dit frem,

for et dyrisk, rasende begjær

– som regel lenket fast i bånd –

slet seg, og tok overhånd. Vi rullet bak et par-tre trær…

Og apropos, jeg minnes duften

din, i den av duggvåt plen,

der hvert et strå og blikk og ben

dirret i den varme luften.

Der i dette elskovsredet,

pesende som gale,

nøt vi (den i ettertid fatale)

toppen av vår glede!

For i samme stund kom bunnen:

da noe stupte stille ned

mot oss, og snappet med

seg deg i munnen.

Din vakre, vene kropp

forsvant til værs. Jeg var

alene. Og måken bar

deg stadig lengre opp.

Av denne grunnen

– å plutselig se smilet ditt

bli kvestet av et måkebitt –

var hyrdestunden

så avgjort omme.

Og jeg – like kåt som redd,

kun en værhårsbredd

fra å (om)komme,

med blodflerret mage

og bankende puls (samt lem)

– kan ha framstått noe slem

da jeg satte i å gnage

noen epleskrotter

for å få roen. Men husk at vi

(og dette glemte jeg i stad å si)

er rotter.

Og over byen, svevende

på varme vinder, våker

noen nokså mette måker

over oss gjenlevende.